I dag har jeg bestemt meg for å mene litt. Det skal man nemlig gjøre når man er voksen, i følge Trond Viggo. Det jeg skal mene ting om, er noe jeg har diskutert med flere i det siste, nemlig kvotering av kvinner i styrer. Etter å ha tenkt meg litt om, har jeg kommet frem til at jeg er for denne praksisen, og det er det flere grunner til. Men la oss først kikke litt på argumentene mot, som jeg har hørt fra flere (inkludert en kvinne).

Ved å innkvotere kvinner sikrer man ikke at den objektivt sett mest kompetente personen får jobben. Man risikerer å få styrer der 40% av medlemmene ikke har erfaring fra bedriften, og man gjør det dessuten lett å tenke at en kvinne i et styre bare har fått jobben på grunn av kvoteringsregelen. Og hvis vi kvoterer inn kvinner, burde vi ikke da også kvotere inn innvandrere, homofile, menn med langt hår og andre potensielt u-likestilte grupper?

Jeg tror imidlertid, og jeg understreker at jeg tror, at det er en smule kompis-greier ute og går i mange av dagens styrer, som sørger for at det heller ikke uten kvotering nødvendigvis er den mest kompetente personen som blir valgt. Jeg tror videre at styrestillinger i mange tilfeller går til den som har den mest imponerende CVen, som ofte er den som enten er flinkest til å blåse opp ting til å høres imponerende ut, eller den som vanskjøttet flest organisasjoner i studietiden, kun med ...

Når man driver med fysikk, kommer man ofte opp i situasjoner der man vet hva løsningen på en ligning er, uten at man vet hvordan man finner løsningen. For eksempel, mange av dere husker kanskje fra videregående at den deriverte av ln (x) er 1/x, uten at dere aner hvordan man kommer frem til dette.

I slike situasjoner er det ofte mye enklere å vise at løsningen din stemmer, enn å vise hvordan du kommer frem til den. Dette er et frekt triks, som stadig vekk skaper problemer for sånne som meg, som ikke har nok erfaring til å se hva løsningen skal være.

Å løse ligninger på denne måten kalles å løse ved hjelp av ansatz. Ansatzen er da den løsningen du gjetter på. Den kan typisk inneholde en ukjent del, som du kan bestemme ved å sette inn løsningen, og så ser du at den oppfyller ligningen hvis et eller annet er slik eller slik.

En annen sleip måte å vri seg unna lange utregninger på, er å si «This equation is easily solved...», «We immediately see that...» eller noe slikt. Det er nesten det samme som å løse med ansatz, bare litt kjipere. Når du bruker ansatz innrømmer du i det minste at du har lurt deg unna ved sindige antagelser. Når du derimot påstår at noe er lett, når det åpenbart er vanskelig, da er du litt sleip.

I følge veilederen min kan man ofte på konferanser kommer over personer som (med heftig russisk aksent ...

arXiv.org er en fantastisk ting. Det er en side for vitenskaplige artikler i fysikk og en del nærliggende temaer. Arkivet begynte sine dager som The LANL preprint archive, og var ment som en side der man kunne laste opp artikler for å få kommentarer før man sendte dem til publisering, men dette har etterhvert endret seg. Nå legger de fleste opp nye versjoner som viser hvilke endringer som er gjort, og noen artikler blir heller aldri sendt inn til publisering, men kun gjort tilgjengelig gjennom arkivet. En artikkel på arXiv.org kalles derfor ikke lenger en preprint, men en e-print.

Det har nylig blitt innført et system for å begrense hvem som kan legge opp artikler, men ting du finner på arXiv.org er ikke "peer reviewed" i den forstand at flere andre forskere har lest en artikkel og anbefalt den for publisering. Systemet innebærer at du må få en anbefaling, en "endorsement", før du kan poste artikler. En anbefaling kan man enten få fra noen som allerede har lagt opp artikler, eller man kan få det automatisk hvis man er tilknyttet en kjent akademisk institusjon.

Man kan imidlertid spørre seg om det ikke er et problem at det dukker opp mye skrot. Det later det ikke til å være. Folk som har gjort undersøkelser av dette har konkludert med at de fleste artiklene som blir postet blir publiserte i etterkant, og at det er overraskende få ubrukelige artikler. Brukerne av arkivet er dessuten stort sett forskere som jobber ...

Jeg har fått en forespørsel om å forklare hvordan en induksjonskomfyr funker, så det tenkte jeg å gjøre i dag.

En induksjonskomfyr, eller en induksjonstopp som det sikkert egentlig heter, ettersom det bare er toppen som har med induksjon å gjøre, fungerer ved at det ligger spoler med kobberledninger i toppen. Gjennom disse spolene går det vekselstrøm, altså strøm som skifter retning mange ganger i sekundet. Når det går strøm gjennom en spole lager spolen et magnetfelt, og det magnetfeltet vil også skifte retning i takt med strømmen.

Når du så setter en kjele på komfyren begynner det å skje interessante ting. Det finnes en regel som sier at når magnetfeltet gjennom en leder endrer seg, vil det settes opp en strøm som motvirker denne endringen. Det som skjer er altså at det vekslende magnetfeltet fra komfyren gjør at det oppstår strømmer i grytebunnen. Disse strømmene går i små sløyfer i bunnen, og det er viktig å understreke at det ikke er fare for å få støt ved å ta på kasserollen.

Alt det jeg har sagt nå gjelder uansett hvilket metall grytene dine er laget av. Likevel sier man at du kun må bruke gryter av jern og stål på induksjonstopp. Grunnen til det, er at det som faktisk fører til at grytene blir varme er den elektriske motstanden i metallet. Jern har ganske stor motstand, mens kobber og aluminium har liten motstand. Så kobber og aluminium blir også oppvarmet, men ikke på langt nær like effektivt som jern ...

I morgen fremlegger Stjernø-utvalget sin rapport om hva som bør gjøres med høyere utdanning i Norge, og som vanlig vet alle hva rapporten vil si, og alle vet uansett bedre enn utvalget hva som bør gjøres. Jeg er ikke noe unntak. Men først, hva sier egentlig rapporten?

i følge lekkasjene som er overalt vil utvalget foreslå at det opprettes 8 store universiteter, som skal erstatte de 7 universitetene og 30 høyskolene vi har i dag. For eksempel vil man gjøre om NTNU til et midt-norsk universitet som blant annet vil inkludere HiST, HiNT og HiMolde. Hva i alle dager som skulle være hensikten med dette har jeg veldig vanskelig for å se, men utvalgets leder iler til med en forklaring:

Utvalget mener Norge trenger mer konsentrert faglig miljø for å sikre høyere kvalitet i utdanning og forskning.

- I den økende internasjonale konkurransen som høyere utdanning står overfor, trenger vi mer konsentrasjon av fagmilljøene - og ordninger som sikrer høyere kvalitet i utdanning og forskning.

- I et lite fagmiljø så har de ansatte få å bryne seg mot, få å rådføre seg med og få å diskutere fag med, sier Steinar Stjernø til NRK.

(Forresten, digger dere ikke journalister som skriver ting to ganger?)

Men da spør jeg, min godeste professor Stjernø, er egentlig et stort fagmiljø og et konsentrert fagmiljø det samme? Og jeg svarer at nei, selvfølgelig er det ikke det. Det er en grunn til at NTNU har hatt en lang debatt om samlokalisering. Det er kanskje en dårlig ...

Edinburgh, som jeg har påpekt før, er en herlig by.

Akkurat nå sitter jeg på Elephants & Bagels, en herlig kafé (søsterkaféen til The Elephant House, hvor Rowling skrev den boken) hvor de bare ser litt litt rart på deg hvis du ber om en bagel med brie, agurk og honning. Eller kanskje de bare har blitt vant til meg. Veggene er dekket av tegninger av elefanter (en hel rekke av dem ser ut som om de er laget av fem-åringer, men det står ting som "Tina, 26 years old" på dem), og rundt omkring står det skulpturer med elfanter. Dette samme kan man finne på The Elephant House, men Elephants & Bagels har en mer ... barnlig følelse. Det hele virker mer uformelt, og i tillegg har de gode bagels. Hvilken man velger kommer derfor i stor grad an på hvilket humør man er i.

Edinburgh har et sted for alle humører. Eller hadde. Chai, den fantastiske te-salongen hvor jeg tilbragte mange lange timer mens jeg forsøkte å være en seriøs student i fjor, er borte. Det kommer egentlig ikke som en overraskelse at de gikk konkurs, for det virket som om jeg (og vennene mine, de gangene jeg fikk dem med dit) var det eneste som holdt stedet flytende. Men det er tragisk. Chai lå nede i en kjeller (kanskje enda en grunnt ila t de gikk konkurs, for det var egentlig ingen indikasjon på at de var der, så ingen uinformerte droppet inn fra gaten), det var lavt under taket, rødtoner i møblene, te langs en hel vegg, og gamle filmer på en annen. Uten lyd, vel og merke, men "Singing in the Rain" er usedvanlig underholdende selv uten syngingen.

Borte nå.

Jeg har dessuten latt meg fortelle at Edinburgh har den høyeste tettheten av puber i Storbritannia - det er en gate (Rose Street) som har noe i overkant av 30 puber. Ikke alle er like koselige, men det later virkelig til at man skal ha vanvittig uflaks hvis man finner en ukoselig en i gamlebyen. Det er en og annen fæl sportsbar her og der, men det er langt mellom dem, og noen av sportsbarene har faktisk klart å være koselige på tross av skjermen med rygby-menn som løper omkring (og rugby ER jo mer underholdende enn fotball).

En annen ting Edinburgh har mye av er bruktbokhandler. Og da snakker jeg ikke om kaliberet til Bruktboka på bussholdeplassen i Molde. Ekte bruktbutikker, eller bruktbutikker som tar steget over i antikvariater uten å øke prisen alt for mye. Jeg viste forleden min indiske veninne rundt i noen av disse bokhandlene, og selv om vi gikk inn skjønt enige om at ingen av oss hadde penger og at vi derfor hadde et ansvar for å hindre hverandre i å kjøpe noe (vi skulle se, ikke røre), endte det med at vi begge brukte ni pund. Jeg kjøpte The Screwtape Letters av C.S. Lewis (som jeg aldri har lest, men som visstnok er en like viktig del av enkeltes barndom som Narnia) til 2 pund (paperback fra 70-tallet etter utseendet å dømme) og en nydelig samling av detektivhistorier i myk skinninnbinding fra 1920-tallet til 6 pund. Jeg regner med at dere forstår at jeg ikke kunne motstå.

Det er særlig tre virkelig fantastiske bruktbokhandler her slik jeg ser det: Én ligger like ved min campus, og jeg husker ikke hva den heter. De spiller jazz i bakgrunnen, og den første gangen vi var inne der så vi ingen som jobbet der. Det viste seg at personen som satt midt i en haug av bøker og leste faktisk fikk bestalt for det. Det var da jeg revurderte planene om å bli akademiker. I ettertid kom jeg imidlertid frem til at det er morsommere å lese i egne bøker.

En annen, eller jeg burde kanskje si to andre, herlig(e) butikk(er) er Armchair books (tror jeg - jeg blir av og til forvirret og blander den sammen med en av de andre på vei opp fra Grassmarket mot der vi bodde før). De har to avdelinger som ligger vegg i vegg: Én med skjønnlitteratur og en med diverse typer faktabøker (både populærvitenskap og mer spesifikke fagbøker). Skjønnlitteraturseksjonen har en utgave av Burtons oversettelse av 1001 Nights som jeg har siklet etter (men ikke kjøpt - jeg er flink) lenge.

Min favoritt-bruktbutikk er imidlertid Edinburgh Books. Det var der jeg endelig falt for fristelsen til å kjøpe bøkene jeg nevnte tidligere. De har forskjellige avdelinger inne i butikken (selv om butikken virkelig ikke er så stor), og i en av dem er det virkelig gamle bøker. En annen har alt fra helt nye og uleste bøker til bøker fra tidlig 1900-tall. Og det er en egen seksjon for skotske bøker, som inkluderer alt fra Ian Rankin (i paperback) til nydelige skinninbundne utgaver av Stevenson og Scott.

Nå er jo jeg student, så en artikkel om Edinburgh slik det fortoner seg for meg i dag burde nok inneholde noe mer i retning av student-ting. Jeg har jo nevnt flere ganger før at campus er nydelig hvis man ser i riktig retning. Det betyr egentlig at man må stå med ryggen til biblioteket (som er et tragisk offer for 1950-tallet eller et av de to påfølgende årtier) og David Hume Tower (den mest falliske bygningen i området), men om man står i parken som er i sentrum av campus og kun ser på de lave, tøffe stenbygningene, er verden god og leve i.

I tillegg kommer at jeg har oppdaget at mitt institutt også har noe i retning av Gløshaugens fredagskollokvier. Jeg har alltid vært litt misunnelig på realistene på grunn av den tradisjonen. Det slår meg som en bra greie å ha en akademisk stimulerende, men litt avslappet og ikke obligatorisk forelesning for å avslutte uken. Og nå har jeg fått min egen. Og den er bedre. Ikke bare inviterer de akademikere fra overalt og med en rekke temaer, men etter at forelesningen er over gir de meg gratis vin. Og ikke bare ett glass hver, heller. Det var kjempekoselig. Jeg planlegger å gjøre det til en fast tradisjon.

Det eneste virkelig negative så langt er at jeg ikke har internet på rommet mitt. Jeg må gå ned en hel masse trapper til The Common Room. Hjernevasket som jeg er av Harry Potter-universets hyggelige common rooms, er jeg dypt skuffet og sjokkert over dette stedet. Det er verdens styggeste rom. Det har lilla vegger og grønne stoler, og jeg føler egentlig at jeg er fanget i en interiørdekorasjonsversjon av Märtha og Aris bryllup.

Heldigvis er ikke alle omgivelsene mine like fæle. La meg avslutte med bilder jeg har tatt rundt hybelen min og i andre relevante sammenhenger:

Jeg kam akkurat over noe som er så genialt at jeg bare må skrive en artikkel om det nå med en gang. Det var noe jeg tenkte på for noen dager siden, da jeg sa til knut at han burde legge inn LaTeX på sin nyanskaffede iPhone. I det minste, mente jeg, kunne han skrive kode i en vanlig txt, og så benytte for eksempel NTNUs java ssh-klient til å kjøre pdflatex på filen.

Nå viser det seg imidlertid at det finnes noe som er mye enklere, nemlig en Online LaTeX Compiler. Bare putt koden din inn i boksen, og trykk på knappen, så kan du øyeblikkelig laste ned en vakker pdf. Den har riktignok ikke tilgang til all verdens obskure tilleggspakker, som for eksempel feynmp, som man bruker til å lage Feynman-diagrammer, men stort sett tror jeg det funker bra. Babel, og et par ekstra font-pakker jeg har funket i alle fall fint.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette, var som sagt fordi vi diskuterte muligheten for å skrive LaTeX på iPhone. Nå er ikke det noen god idé uansett, ettersom tastaturet er mikroskopisk, og du må lete for å finne spesialtegn, men i det lar seg nok gjøre i et nødstilfelle. Det som imidlertid er mye mer interressant er at man på denne måten kan LaTeXere ting fra en hvilkensomhelst maskin som har internettilknytning. På en internettkafé for eksempel, eller hvis man låner maskninen til en uinnvidd bekjent.

Seså, det var bare det jeg ville si.

-Tor Nordam

Jeg tror jeg har tenkt å bli klimaskeptiker. Jeg er rett og slett litt skeptisk til klimaet. Sånn som i dag for eksempel, det ligger omtrent tre centimeter snø ute. I Trondheim i januar. Her er det åpenbart ugler i mosen. I for ti dager siden eller noe, da snakket jeg med Are, som bor i Oslo, og han skulle akkurat til å spenne på seg skiene og gå til jobb. Da hadde jeg nettopp syklet til Gløshaugen uten å se en eneste liten snø.

La meg imidlertid presisere at jeg ikke er klimaforskningsskeptiker, global oppvarmingskeptiker, FNs klimapanelskeptiker eller bare sprø, som er noen av de tingene klimaskeptiker later til å bety når man leser om det i media.

Jeg var forresten på konsert i dag, med Trondheim symfoniorkester, med dirigent Andrew Manze. I tillegg til å dirigere, spiller Manze også fiolin, han skriver i The Times Literary Supplement, og han snakker ofte på et musikkprogram på BBC3. Han er dessuten helten min, fra og med nå i kveld.

De spilte tre symfonier, eller noe slikt, og før hver symfoni snakket han litt om det vi skulle høre. Og han snakket med genuin innlevelse og britisk humor og gode greier. Før den siste symfonien, Symfoni i C, av Stravinskij, snakket han ekstra lenge, og litt som en kokk eller en vinprodusent serverte han små smakebiter av stykket mens han snakket, ved å få orkesteret til å spille akkurat de ti-femten sekundene kan snakket om, og av og til med først ene, så andre halvparten av orkesteret, for at vi lettere skulle høre poenget hans. Det var rett og slett meget, meget bra.

-Tor Nordam

Nå har internett gått hen og dødd igjen. Det er nesten så man kan bli knekt av mindre. Da jeg stod opp i dag var det ikke mulig å få kontakt med omverdenen. Jeg tenkte jeg skulle starte modemet på nytt, ettersom det av og til funker, og da la jeg merke til at det ikke lyste. Besynderlig.

Jeg har aldri helt forstått hva de forskjellige lysene på slike nettverskrelaterte dingser betyr, men jeg har forstått såpass som at det helst bør blinke og lyse litt. I det minste bør det lyse på «power». Det gjorde det imidlertid ikke. Jeg sjekket om kontakten var i, og jeg konstaterte at det var strøm i kontakten i veggen, og da følte jeg i grunnen at jeg hadde gjort det jeg kunne.

Litt senere kom Trond, og da jeg forklarte situasjonen sa han at jeg ikke bare måtte sitte der og stirre på skjermen og vente på at noe skulle skje, men at jeg måtte handle, være som Jason Bourne. Jeg satt naturligvis ikke bare og stirret på skjermen og ventet på at noe skulle skje, jeg leste tvert i mot om hvordan man får python til å lese data fra filer, men jeg gikk og hentet et skrujern.

Vi åpnet modemet, og ikke uventet inneholdt det ikke en eneste del vi kunne gjøre noe med. Trond mente det kunne ha vært en sikring inni der, og i såfall kunne vi sikkert satt i en spiker i stedet, men det var det ikke ...

På NTNU, og sikkert på alle andre universiteter og høyskoler også, har vi noe som heter bedriftspresentasjoner. Det er en konsekvens av at mange bedrifter mangler kvalifiserte folk nå om dagen, og det innebærer stort sett at man deltar på et foredrag der en bedrift presenterer seg selv, og i bytte mot dette får man middag etterpå.

Hvis man er skikkelig ivrig kan man utnytte dette systemet til å spise gratis en gang eller to i uken, og ganske ofte vanker det gratis øl også. Selv har jeg imidlertid ikke vært på noe slikt på omtrent fire år. Det skyldes hovedsaklig at det knapt finnes noen bedrifter jeg kunne tenke meg å jobbe for, så jeg føler at det er sleipt å stjele maten deres, men det skyldes også at jeg veldig ofte ikke synes gratis pizza og Dahls er verdt to-tre timer.

I dag ble jeg imidlertid med, selv om jeg måtte utgi meg for å være sivilingeniørstudent for å få komme inn. Strengt tatt sa jeg bare at jeg gikk på fysikk, og så antok de antagelig at jeg gikk fysmat, men jeg føler meg litt skitten likevel.

Presentasjonen var imidlertid litt spennende, noe jeg også sa til han som holdt den da jeg forsøkte å fremstå som interessert. Det var ikke så vanskelig, ettersom jeg faktisk var interessert. Riktignok interessert på den måten at jeg godt kunne lest om det på wikipedia, og slett ikke slik at jeg kunne tenke meg å jobbe med det, men jeg ...