Jeg er generelt skeptisk til pub-til-pub-turer. Dette er nok noe jeg har med meg fra Peru, da jeg ble tvunget med på en i Cuzco av fire rabiate australiere. På fredag ble imidlertid Tor og jeg bedt med på en "Literary Pub Tour" av en av mine venner her i byen. Han hadde også invitert en av sine venner fra Camebridge - sammen utgjorde de (i min hjerne) duoen Tim&Tom.

Jeg var som nevnt skeptisk til konseptet, men "literary" lot til å gi det hele et snev av sofistikert intellektualitet som gjorde det mer tiltrekkende, og jeg har alltid tenkt på det faktum at det finnes uhorvelig mange gode forfattere med base i Edinburgh når jeg har gått forbi plakatene til disse turene. Så vi ble med.

Hvilke forfattere er det da som har sete i Edinburgh?
Jeg nevner i fleng
Robert Burns
Walter Scott
Robert L. Stevenson
Arthur Conan Doyle
osv

Og jeg liker jo å vite hva forfattere har drevet med.

Settingen på denne turen var faktisk ganske fascinerende. En skuespiller fortalte at han helst så at vi ikke avbrøt ham når han kom godt igang, og noe av det første som skjedde var at en som tilsynelatende var en av oss avbrøt ham kort og greit og sa at en av tallene hans ikke stemte. Nå hadde vi jo på forhånd blitt advart om at dette ikke var noen akademisk utlegning, og at vi måtte forvente noen kunstneriske friheter, så jeg sendte den uhøflige avbryteren et av ...

Da er jeg omsider tilbake i landet våre forfedre var lovet av Herren, et land som flyter av blandebatterier og lett tilgjengelig internett. Jeg var hjemme omtrent klokken to i natt, og selv om jeg var nokså trøtt og en smule lei, følte jeg meg litt kul der jeg gikk mutters alene gjennom gatene med bråkete trillekoffert og bister mine.

Jeg skulle egentlig landet på Værnes omtrent klokken elleve, men flyet var bortimot to timer forsinket fra Gardermoen. Det var i utgangspunktet over en time forsinket på grunn av været andre steder, som gjorde at flyet kom senere enn planlagt, men i tillegg måtte vi vente på avising, måking, strøing og måling av friksjonstall. Spennende.

Gardermoen fikk jeg i alle fall sett nok til, da jeg fikk tilbringe bortimot seks timer der. I ettertid innser jeg at jeg slett ikke sparte penger på å ta det siste flyet. Selv om billetten var noe billigere, brukte jeg opp hele gevinsten og vel så det på mat mens jeg ventet. En annen ting jeg har lært er at det er ganske stor forskjell på prisene inne på Gardermoen.

Det lønner seg for eksempel ikke å spise på Sinnataggen, den resturanten som er like til venstre og opp trappen etter sikkerhetskontrollen. De forlanger sjokkerende 89 kroner for to brødskiver med tomat og mozarella. Sinnataggen er imidlertid de beste stedet å drikke kaffe. De har både liten og stor presskanne til helt alminnelig kafé-pris, og kaffen smaker helt utmerket, til tross for at betjeningen ...

Som vanlig i Edinburgh er det ikke så greit dette med internett. Allerede to timer etter at vi kom til byen var Camilla installert på et rom i en studentbolig, men vi har stadig ikke internett. De har et helt sykt opplegg som krever at man må registrere MAC-adressen sin og studentnummeret og alt mulig rart før de lar deg koble til. Det virker nesten som om det er et stort problem at folk bryter seg inn på studenthybler og utfører datakriminalitet.

Da vi spurte om hvordan man setter opp internett begynte de å spørre om vi hadde fått The Disc, med stor D. De fikk etterhvert dikset opp en disk (hehe), og vi plugget den i, spente som små barn julaften. Du vet, barn som er så store at de skjønner at det er noe å være spent over, men ikke så store at de er for kule til å være spent. Uansett, vi satte i disken, og åpnet readme-filen, som sa

The purpose of this disk is to provide Windows users with enough protection to connect to the ResNet. If you use another operating system, please read the corresponding manual.

Og den manualen hadde vi allerede lest, og der stod det at vi måtte registrere alt mulig rart, og det vi egentlig lurte på når vi spurte var om kontorfolkene i blokken kunne hjelpe oss å registrere, ettersom vi ikke har internett selv.

Slik har det seg at jeg sitter på en kafé som reklamerer med gratis internett ...

Det er den 9. januar, 2008, og en amerikaner ved bordet ved siden av utbryter til sin britiske kamerat: "That's awesome! I can't wait to see how it turns out." Jeg aner ikke hva de snakker om, men det har sannsynligvis noe med laptopene deres å gjøre. Amerikaneren taster entusiastisk på PCen sin, mens eplesymbolet lyser tydelig fra baksiden av britens Mac.

En pike i rommet ved siden av har særdeles høylydte, høyhælte sko, og hver gang hun går forbi døråpningen tvinges man til å se opp, og hver gang er man glad for at man gjorde det.
Jeg legger merke til at briten mislykkes med et tappert forsøk å spise ei penn; en ende stikker ut fra hver side av munnen hans. Det ser ikke ut til at han bryr seg nevneverdig, muligens fordi han holder på med noe som er awesome.

Det ligger en knappenål på bordet. Da jeg kom inn lå den på gulvet.

Piken med de høylydte skoene snakker lavmælt i telefonen mens hun vifter med en åpen bok. Jeg klarer ikke å lese den. Jeg lurer på om boka inneholder noe personen i den andre enden er interessert i, eller om den bare er en rekvisitt. "Chao," sier hun og avslutter samtalen. Ikke "Ciao" som i Italia, tenker jeg.

En mann sier noe jeg ikke helt hører til noen jeg ikke kan se, og ler hjertelig. Han tar paraplyen sin, og flørter litt med de høylydte skoene. Hun forsvinner opp en trapp, han ...

Jeg har aldri helt forstått William Blake, så denne artikkelen er egentlig et forsøk fra min side på å finne ut hva han egentlig ville frem til. Selv om jeg aldri helt har forstått ham, må det sies at jeg har vært veldig fascinert av ham helt siden jeg leste de første diktene av ham på videregående, og denne fascinasjonen økte bare etter hvert som jeg leste mer om koblingen til Emmanuel Swedenborg. Jeg kommer ikke til å satse på en biografisk utlegning om Blakes liv, her. Tvert imot tenkte jeg at jeg skulle gjøre et forsøk på å presentere ham slik han ble presentert for meg. Om enn mer komprimert i tid og rom. Det kan bli forvirrende og usammenhengende, og i så fall beklager jeg det og anbefaler at dere leser om ham på egenhånd.



-William Blake, Songs of Innocence and Experience, 1794.




Denne diktsamlingen er egentlig to diktsamlinger. Songs of Innocence (1789) ble publisert separat før Songs of Experience ble skrevet. Det er vanlig å påpeke at mens Songs of Innocence gjerne fokuserer på det naturlige, glede og barn (og det mest kjente diktet fra denne samlingen, "The Lamb", er jo rent naivistisk skrevet fra et barns perspektiv), handler Songs of Experience om tapet av uskylden, som er en naturlig følge av det å vokse opp.

Etter å ha vært i Trondheim siden torsdag er det nå på tide å farte litt. Camilla skal jo til Edinburgh for å bli doktor, og siden jeg er så snill og grei blir jeg naturligvis med bort. Noe som strengt tatt er helt nødvendig, ettersom hun skal ha med seg altfor mye jordisk gods til at en liten jente kan bære det selv. Ja, jeg tror faktisk at selv en jente på to meter (eller en mann på to meter, for den saks skyld) ville fått problemer.

Jeg kommer tilbake fra Edinburgh på søndag, og da er det ingen bønn eller annet tull, men derimot bare hardt arbeid som gjelder. Det må nemlig til for å få en god karakter på masteren, og god karakter må jeg ha hvis jeg skal få lov til å ta en doktorgrad jeg også. Og det må jeg jo, for hvor mobbet hadde jeg vel ikke blitt hvis Camilla blir doktor og ikke jeg. Da måtte jeg antagelig kalt henne Dr. Hoel resten av livet.

Jeg kan forøvrig melde om produktive dager her i Trondheim, siden jeg kom opp igjen i forrige uke. Jeg skal ta et fag i år, et som heter Numerisk Fysikk, og da står det at det er anbefalt at man har litt forkunnskaper i programmering. Inspirert av både Bjørn Inge, Kristian og xkcd, satte jeg derfor i gang med å lære meg python, og det gikk slett ikke så verst. Etter rundt 7-8 timer hadde jeg skrevet følgende ...

Våren 2007 kjørte Torgar en hat-kampanje mot SiT, som gikk ut på at han benyttet seg av tilbakemeldings-systemet «Si ditt om SiT» til å klage over at middagen er for dyr nesten hver dag i et halvt år. I tillegg klagde han ganske ofte på at maten var kjip. Denne kampanjen later til å ha hatt effekt. I alle fall har det skjedd forandringer.

Da vi kom tilbake i høst lå det lapper i kantinene om at SiT hadde klødd seg i hodet og kommet opp med en del nye middager, fordi de hadde fått så mange klager på kvaliteten på maten. I tillegg startet de opp et opplegg der man får utdelt en gitt mengde av hovedinnholdet i middagen, for eksempel to fiskefiléter, og så kan man selv forsyne seg med tilbehør, for eksempel poteter, saus og salat.

Til å begynne med hang det lapper som fortalte at hensikten var at man skulle bli mett, og at man gjerne kunne gå to turer og forsyne seg med mer tilbehør. De gikk etterhvert bort fra dette, men fremdeles forsyner man seg med tilbehør selv. Man kan dermed potensielt få mye større porsjoner nå enn før.

En annen ting SiT har innført dette studieåret er fruktabonnement. Det går ut på at du får et kort med en strekkode på, og så kan du bare vise kortet i kassen i stedet for å betale for frukt. Det koster 50 kroner for en frukt pr. virkedag i en kalendermåned, 100 kroner for to ...

Tor foreslo at vi skulle skrive en artikkel kalt "Calcuttagutta endorses" eller noe i den dur i forbindelse med oppstyret rundt valget i USA. De har jo begynt kjøret allerede, og jeg er temmelig sikker på at jeg kommer til å være drittlei hele valget før de egentlig har kommet ordentlig igang. Disse primaries, caucuses &c må ta mye av skylden for det, og man kan jo bli helt ødelagt i hodet av å høre folk som er på mer eller mindre samme side drive og hakke løs på hverandre på den måten: Valget er ikke før 4. november i år, men det begynte altså for alvor i Iowa i går. Iowa regnes jo som en viktig stat i denne nominasjonsprosessen.

Når det er sagt finnes det vel ingen virkelig gode alternativer her (det er jo tross alt USA, hvor selv kommunistene ligger rett til høyre for Høyre), og det er kanskje litt mye forlangt å kreve at Calcuttagutta skal kunne samles under én paraply, så vi ble enige om at vi kunne skrive en hver.

La meg først si hvem jeg ikke vil ha som leder av verdens mektigste stat. Jeg tar det som en selvfølge at man ikke bør stemme på republikanerne. Mannen som vant i Iowa i natt, Mike Huckabee, er en del av den kristne høyresiden som har fått alt for mye makt gjennom Bush. Å faktisk ha en prest i Det hvite hus ville være hyggelig for dem, men ikke like hyggelig for kvinner som ...

Årets presidentvalg i USA er allerede historisk, ettersom det er første gang både en kvinne og en afroamerikaner har en reell sjanse til å bli president. Det er vel kanskje også første gangen en mormoner har en reell sjanse, men jeg regner med at alle våre lesere identifiserer seg mest med demokratene, så han gidder jeg ikke skrive noe om. Jeg avfeier dessuten også Edwards, fordi han ser så slesk ut, og alle de ubetydelige kanditatene.

Kvinne eller afroamerikaner, det er altså det som er spørsmålet. Eller det later i alle fall mange til å tro. Dagbladet skrev for eksempel at kvinnene hadde sviktet Hillary Clinton, fordi hele 35% av kvinnene i primærvalget i Iowa stemte på Barack Obama. Nå innrømmer jeg glatt at jeg ikke aner hva de politiske forskjellene på disse to kandidatene egentlig er, men et eller annet er det antagelig, så jeg vil tro saken er mer komplisert enn at kvinner stemmer på Clinton og afroamerikanere på Obama. (Afroamerikanske kvinner ville formodentlig måtte kaste mynt og kron om hvem de skulle stemme på.)

I et forsøk på å komme litt dypere inn i saken tok jeg en test som lovte å fortelle meg hvem jeg burde stemme på. Resultatet var at jeg burde stemme på en fyr som heter Chriss Dodd, fordi jeg angivelig er 71% enig med ham. Hvis jeg ignorerer ham, siden han trakk seg fra nominasjonsprosessen i går, burde jeg stemme på Barack Obama, siden jeg er 68% enig med ham.

Hvis jeg ...

Da er jula over for i år, i alle fall for min del. I dag reiste jeg nemlig tilbake til Trondheim. Mange har uttrykt forbauselse over at forelesningene begynner så tidlig, men det gjør de altså ikke. Saken er imidlertid den at jeg skal levere oppgaven min i sommer, og den bør naturligvis være en «hefty tome», som man sier, og da er det best å komme i gang.

Ellers kan jeg nevne at fra 8. til 13. januar skal jeg være flyttemannskap. Den 8. reiser nemlig Camilla til Edinburgh for å begynne på doktorgraden sin (om Wheel of Time, tihi...), og da skal jeg være med for å bære tunge ting. Og dem er det jaggu nok av. Jeg følte i grunnen at jeg hadde utrettet et underverk da jeg fikk alt stasjet inn i leiligheten her i Trondheim, og da tok vi endatil taxi fra Sentralstasjonen.

Forresten, angående bussturer. Vi hadde en bussjåfør som virket litt sur hver gang han sa noe, til tross for at han smilte en del. Da han holdt den lille monologen på begynnelsen av turen, der han sier når vi skal være på ferga og alt det der, avsluttet han med en liten moralpreken om mobiltelefoner på bussen, der han kort og godt sa at man ikke burde snakke i timesvis i mobil, spesielt ikke om man sitter direkte ved siden av noen. Det sympatiserer jeg veldig med. Han nevnte imidlertid ingenting om folk som snakker i timesvis med sidemannen, til tross for ...