Vi kjenner og ærer jo alle 25. mai som Towel Day til minne om Douglas Adams.
Jeg regner derfor med at alle sørget for å utsette seg for rare blikk og forundrede forespørsler om mental helse ved stolt å bære håndkleet godt synlig i dag.

I dag kom jeg imidlertid over en annen foreslått feiring på 25. mai. Det dreier seg om Terry Pratchett og Night Watch.

Som de fleste av oss vel har fått med oss nå lider Pratchett av Alzheimer, og han har i den forbindelse satt igang en innsamling for Alzheimer-forskning. Denne siden forklarer alt bedre enn meg, og hvis dere vil ha bakgrunnshistorien, ligger den her. Jeg skulle sitert den relevante passasjen hvis jeg hadde boken her, men jeg har den altså ikke. Kanskje Torgar eller noen kan hjelpe.

Jeg har ingen problemer med å kombinere syriner og håndklær. Det er tross alt to av favorittforfatterne mine det er snakk om, og de har så mye til felles at en ekstra dag ikke gjør noe til eller fra.

Hei, i dagens mattespalte skal vi se på noe som kanskje kommer til å rokke ved deres verdensoppfatning!

Dette med pluss (+) og minus (-) er snodige greier. For det er nemlig ikke alltid sånn at pluss er pluss og minus er minus. Skal vise noen artige eksempler:

Noen av dere som har studert matematikk på høyere nivå har kanskje sett dette fenomenet før. Dere andre kan bare finne fram kalkulatoren og sjekke. Det stemmer faktisk! Jeg har valgt å kalle dette for "Hagerups Syndrom".



En skulle jo tro at TO(!) minustegn resulterer i blir dobbelminus, slik at 1- -1 hadde blitt -1. Men neeeeida. Og pluss og minus blir minus! Hvorfor skal minus alltid vinne over pluss? De burde jo bare utligne hverandre. Nei, dette er for dårlig!

Neste gang: Hvorfor "elle-melle" er en urettferdig måte å avgjøre konflikt på.

I går ettermiddag var en slektning av Trond innom oss, og han stilte et interessant spørsmål, nemlig hvor kommer egentlig tallet e fra. Det dukker jo opp over alt når man prøver å regne på ting, så det må jo være noe spesielt med det. Jeg ble kanskje litt overrumplet, og svarte kanskje litt kort, så jeg skal utdype i denne artikkelen.

For mange Herrens år siden var det en fyr som het Jacob Bernoulli, som satt og tenkte på dette med rente. Sett at du setter inn 1 krone, på en konto som gir 100% rente pr. år. Hvis man legger til renten en gang på slutten av året, vil du etter et år ha 2 kroner på bok. Hvis derimot renten blir beregnet to ganger i året, vil du først få lagt til 50% etter et halvt år, som vil gi deg totalt 1,50, og deretter vil du få ytterligere 50% etter et helt år. Da vil du altså ha 2,25 kroner. Det Bernoulli oppdaget, er at når du beregner renten stadig oftere, vil beløpet du ender opp med nærme seg en grense, som viser seg å være e=2,718281828...

På videregående lærte vi et generelt uttrykk for å beregne rente etter et antall utdelinger. Det var noe slikt som dette:



der x er renten og n er antall ganger den deles ut. Hvis vi setter inn at vi skal dele ut renten n ganger i året, må vi endre renten til å være 1 ...

Jeg er rett og slett ikke spesielt kriminell. Det har jeg forsåvidt visst lenge, men jeg fikk bekreftet det her en dag, da Trond og jeg forsøkte å bli kvitt en sofa. Vi har lenge ønsket å hive ut en sofa fra kjøkkenet vårt, men vi har ikke helt visst hva vi burde gjøre med den. Vi har foreslått slike morsomme ting som å tenne på den i bakgården, eller sette den ut til russen, eventuelt ute på Moholt, men det har naturligvis aldri blitt noe av.

Nå nylig fikk imidlertid Trond en bil prakket på seg, og da bestemte vi oss for å ta affære. Vi stappet sofaen inn i bilen, og kjørte avgårde, uten noen klar plan. Etter kort tid hørte vi om noe som heter Gratis-butikken, så vi bestemte oss for å prøve der. Det er en liten sjappe som ligger på Svartlamon, et strøk Trond hevder er fullt av voldelige kriminelle, mens jeg mener de bare er alternative. Mange av husene er ganske dårlig vedlikeholdte, med litt brannskader her og der, noe Trond tar som et sikkert tegn på at vi snakker om en slags mini-versjon av Harlem eller noe, mens jeg mener det ser alternativt ut.

Uansett, der er det i alle fall en butikk, der alt er gratis. Antagelig gir ikke denne forretningsmodellen noe særlig med penger til lønn, for de er bare åpne fra 14.00 til 17.00 på mandager, og vi var der på en tirsdag. Nuvel, tenkte vi, siden de ...

I dag bladde jeg litt i en liten bok som heter noe slikt som Python phrasebook. En ganske kjekk liten sak, der man kjapt og effektivt får forklart en hel haug nyttige funksjoner i Python. Noe av det som slo meg som veldig spenstig, er at det finnes et bibliotek for Python, som følger med som standard, som lar meg sende e-post fra et program. Og det er faktisk ganske lettvint også. Hvor kult er ikke det, spør jeg bare. Det betyr at jeg kan lage et program som står og kverner på en maskin på skolen, og så kan det sende meg en e-post når det er ferdig å regne.

Etterhvert som jeg oppdager hvor mange fancy ting man egentlig kan gjøre ganske enkelt, begynner jeg å angre litt på at jeg ikke gikk inn for å lære meg programmering på et tidligere stadium. Jeg er jo så gammel at jeg har skrevet bat-filer, og når jeg ser tilbake på den tiden, i etterklokskapens lys, ser jeg at det hadde ikke vært et spesielt langt skritt å ta å begynne med Python. Hvis Python fantes den gangen da, det er jeg forresten ikke sikker på.

Men jo, ikke bare kan python sende e-post, men man kan også åpne en server socket på en maskin, og så streame data til den socketen fra en annen maskin. Nå er ikke jeg helt sikker på hva en server socket egentlig er, og langt mindre på hvordan den fungerer, men det høres i ...

I dag er det da, som de fleste antagelig vet, 17. mai. Og da er det tradisjoner som skal holdes i hevd. For noen innebærer dette å stå opp litt halvgroggy rundt tolv, eller kanskje helst senere, mens andre foretrekker å stå opp tidligere og bake baguetter til frokost. Akkurat her er det nok mange varianter ute og går. Det de fleste imidlertid er enige om, er at klokken ett er det på tide å traske seg ned til byen for å se på toget.

I år, som i fjor, var det mye varierende grad av morsomhet på innslagene i toget, men Elefantklubben var stilte i alle fall mannsterke, denne gangen med megafon. Det var jo ellers litt synd med været. Det var jo den kaldeste 17. mai på 50 år, men det er jo slikt som skjer, og det er jo bare været. Ikke noe man dør av.

Etter toget gikk vi litt rundt på måfå, også i tråd med tradisjonen, før vi kjøpte kaffe. Deretter gikk Trond, Kjelling og jeg opp til Skansegata for å spise. Og her må jeg faktisk innrømme at jeg har pleid å synde litt tidligere. Det har faktisk hendt ganske ofte at jeg hverken har spist pølse eller is på 17. mai. I år, derimot, var jeg godt forberedt. Ikke bare hadde vi kjøpt inn pølser, men jeg lagde(!) også potetsalat. Det er ikke verst, om jeg skal si det selv.

Is spiste vi imidlertid ikke, men det var bare en teit forglemmelse ...

(tilgi meg at jeg fortsatt opererer uten store bokstaver. det er dyrt å fikse datamaskiner.)

jeg driver og leser om walter benjamin. det er jo egentlig ikke det jeg burde drive med, men i structured procrastination-ånden (takk for den unnskyldningen, finn arne) føler jeg at det er bedre å lese benjamin enn å finne en dum tv-serie. jeg har til og med fått tillatelse av veilederen min til å sette meg bedre inn i ham. det skyldes selvsagt at jeg akter å bruke ham i oppgaven min. jeg baserer denne planen på noe jeg mener å huske at jeg har lest at benjamin mener, men som jeg ikke klarer å finne igjen. resultatet var selvsagt at jeg gikk hen og blåste budsjettet mitt på alle bøkene av ham jeg manglet. jeg tror jeg har alle nå. den første som kom i posten var, passende nok, the origin of german tragic drama.

jeg følte meg veldig tøff da jeg tok meg på tak og begynte på den. innledningen har nemlig det noe avskrekkende navnet "epistemo-critical prologue". i tillegg kom ryktet boken har. jeg visste nemlig at han ikke hadde fått den anerkjent som habilitasjonsskrift (noe tyskerne opererer/opererte med som kvalifikasjon for universitetsforelesere) fordi sensorene ikke forsto hva han snakket om. jeg burde selvfølgelig ikke ha bekymret meg. det som skiller meg fra disse tullingene som nektet en av nittenhundretallets største filosofer adgang til akademia er selvsagt a: at jeg ikke er en tulling, og b: at jeg har lest ...

Som mange av dere allerede vet, har jeg vært i Molde i helga, i anledning min bestefars 80-årsdag. Været var i grunnen ganske bra nesten hele helgen, og jeg har derfor vært for opptatt med å sitte på terrassen til å skrive artikkel, men jeg tenkte jeg skulle skrive en nå. Jeg har nemlig gjort en del observasjoner i løpet av helgen.

På vei nedover på bussen, ble jeg sittende ved siden av en fyr som tydelig var i militæret. Underveis snakket han litt med en fyr som satt direkte bak oss, som også hadde uniform, og de utvekslet et par militærhistorier. Så ble det stille en stund, helt til det var omtrent en time igjen til Molde. Da spurte han som satt ved siden av meg om jeg ville ha en karamell (han hadde en pose han spiste av), noe jeg takket nei til. Dette var tydeligvis nok til at han følte at han kunne innlede en samtale.

Vi begynte med å snakke litt om utdanning og slike ting, før han tydeligvis følte at han måtte ty til militærhistorier for å holde samtalen i gang. Så han fortalte like godt om igjen et par historier som han tidligere hadde fortalt til han som satt rett bak oss. Jeg ble litt overrasket, for det var vel rimelig åpenbart at jeg hadde hørt dem før, ettersom jeg satt kanskje 40 cm unna første gangen har fortalte dem, men jeg gjorde mitt beste for å late som om alt var nytt for ...

la meg først be om tilgivelse fordi jeg skriver dette uten bruk av store bokstaver. det er jo et velprøvd litterært grep, og e.e. cummings slapp unna med det, men jeg er ikke egentlig så glad i folk som gjør det til daglig. jeg har imidlertid ødelagt den vanlige shift-knappen på tastaturet mitt med kaffe, og jeg klarer ikke å skrive flytende hvis jeg må bruke den andre. det er tragisk.

jeg mistenker imidlertid at dere kommer til å tilgi meg når dere mottar det som vel mer fortjener å bli betegnet som gospel enn det nye testamente: q.i.. det er snakk om en bbc-serie, selvsagt, men selv om bbc virkelig ligger langt fremme når det gjelder produksjon av tv-serier, har jeg aldri kommet over noe så genialt før.

en del av sjarmen ligger selvsagt i at stephen fry er programleder. jeg henleder igjen oppmerksomheten til den unge frys "lightly scented cloud of gorgeousness", og han har ikke blitt noe dårligere med årene. jeg må tilstå at det har tatt meg noen år å virkelig oppdage stephen fry. jeg er ikke sikker på når jeg hadde mitt store gjennombrudd, men det var en eller annen gang før jeg så gosford park. siden den gang har jeg bare fått bekreftet inntrykket av at mannen er et geni utenom det vanlige (hva genier angår). the chap (som du hvis du ikke vet hva jeg snakker om straks bør utforske - aller helst i papirform, men internet fungerer vel som substitutt) hadde ...

I går og i dag har hele realfagbygget vært fullt av folk som tror de eier stedet. Og det liker jeg slett ikke, ettersom jeg liker å tro at det er jeg som eier stedet. Det var fullt av stands over alt, og masse folk som gikk rundt og kikket. Det tok ti minutter å gå gå tjue meter, ytterligere ti minutter å stå i kø i kaffebaren og det føltes egentlig som Storgata i Molde under Jazzfestivalen.

Jeg ble imidlertid litt nysgjerrig, så jeg gikk bort til en relativt lite beøskt stand, og spurte hva som egentlig var greia, og da fikk jeg vite at det var en slags konferanse eller noe om elektroniske hjelpemidler i undervisningen, stort sett rettet mot lærere. Jeg gikk en liten runde bare for å se om jeg så noen av mine gamle, men det gjorde jeg ikke.

jeg merket meg imidlertid at det var urovekkende mange stands som lot til å presentere en eller annen variant av SMARTboard™. For de som ikke er kjent med konseptet, dreier det seg om noe som ligner på en whiteboard, bare at det ligger trykkfølere eller noe slikt i tavlen, og så er det en prosjektor som viser det du skriver. Dette har naturligvis en haug med muligheter, og det var mange sleske fyrer som med slesk selgerstemme forklarte hvorfor det er gunstig å kunne flytte rundt på en tegning av en struts når man skal lære barna å lese. Og jeg overhørte en som sa «Og ...