Ulf var forleden dag en smule oppbragt over at noen kunne påstå at det gjorde en film dårligere om man hadde voice-over. Min første innskytelse var at det var da et velkjent standpunkt. Det var imidlertid ikke før et par dager senere at jeg husket hvorfor: Deleuze. Jeg har aldri vært så fryktelig interessert i hans skriverier om film, noe som sikkert forklarer hvorfor det ikke falt meg inn før, men de gir mening.

Premisset er veldig Nietzsche-aktig, egentlig: Vi plikter å gjøre vårt ytterste for å overgå oss selv. Uten at det egentlig er et "selv" å overgå. Kunst og filosofi plikter å drive evnene våre til å observere og tenke videre. Å skulle tenke det utenkte virker jo i utgangspunktet som et umulig krav, men dersom man lar hver tankeform (filosofi, kunst, vitenskap) gå til sine ytterpunkter. All kunst har imidlertid ikke de samme ytterpunktene: litteratur og film virker for eksempel i sine ytterpunkter på to forskjellige måter, og det sentrale poenget her.

La meg sitere Claire Colebrook, hvis bok om Deleuze jeg virkelig anbefaler:
"If we accept that thought takes one homogeneous form we fall into unquestioning opinion, reducing all science to 'stories' or all philosophy to fact-finding. We never really see what our thinking can do. If we can create philosophies, art and science then this tells us that thought is productive." (13)

Først og fremst er dette et brudd med mimesis-tradisjonen, idéen som gjør litteratur og film til mer eller mindre det samme: begge avbilder ...

I dag er jeg rimelig fornøyd med meg selv. Jeg var nemlig på lesesalen klokken 08.05, noe som antagelig er årsbeste. Dette markerer da at jeg offisielt har begynt innspurten på masteroppgaven min. I forrige uke sa jeg til veilederen min, i en spøkefull tone, at jeg hadde vurdert å begynne å bli stresset, og da svarte han at det burde jeg vurdert for lenge siden. Og så lo han etterpå. Men antagelig er det en kjerne av sannhet i dette, og derfor er jeg fra nå av stresset.

Ikke slik stresset at jeg sitter og rister og ikke får gjort noe, så klart, det er bare tull, men akkurat sånn passe stresset at jeg føler at jeg kan være mer enn normalt asosial, og, som dere sikkert har merket, at jeg ikke føler meg forpliktet til å skrive artikkel hver dag. Men fortsatt noen ganger i uken. Det er i alle fall målet.

Det blir ofte litt tilfeldig dette med artikler. Av og til strømmer det på med gode idéer, og da er det som regel lett å skrive relativt langt på kort tid. Hvis man derimot ikke har noen gode idéer er det mulig å kompensere for dette ved å bruke lang tid, og det er denne typen artikler som kommer til å falle ut nå fremover. Så hvem vet, kanskje vil den gjennomsnittlige kvaliteten stige.

Men jo, jeg var altså på skolen veldig tidlig i dag, og nå sitter jeg da altså her og prøver å ...

Til tross for at jeg vet inderlig godt at perkolatoren er designet spesielt for å lage dårlig kaffe, eller som House sa i forrige episode, «It's the only thing it's wiring will let it do», trekkes jeg stadig tilbake til denne dingsen. Den er rett og slett fascinerende, og fordi den er så morsom å bruke blir det også til at jeg greier å innbille meg selv at kanskje jeg greier å lage bra kaffe denne gangen.

Det er naturligvis bare bull, men for å forsøke å formidle hva som er så spennende med perkolatoren, har jeg filmet den med mobilen, lagt opp videoen på YouTube, og nå, for første gang på calcuttagutta, embedder jeg altså video i en artikkel. Ikke verst, om jeg skal si det selv.



Jeg er naturligvis klar over at det er litt av et skritt jeg har tatt, når jeg nå for første gang har lagt ut noe på YouTube. Ikke bare er jeg litt usikker på om jeg egentlig vil være så hipp og moderne, men jeg vet jo dessuten at jeg bidrar til å spre ondskap i samfunnet. For eksempel har minst en amerikansk politiker uttalt at YouTube muligens har skylden for high school shootings. Det er imidlertid en sjanse jeg er villig til å ta, for å bringe mine lesere en video av perkolatoren. Jeg håper dere er fornøyde.

Videoen er ganske lang, hele to minutter, men jeg anbefaler å se hele. Legg merke til hvordan kaffen blir mørkere og mørkere for hver gang den sirkulerer, og også hvordan det tar kortere og kortere tid å varme opp vannet, før det blir presset opp av trykket. Ganske fascinerende, vil jeg si.

-Tor Nordam

Da kommer den etterlengtede fasiten på Skansequizen. Den er kanskje ikke helt gjennomdiskutert, og det er kanskje ikke konsensus om alle svarene, men det skal stemme sånn noenlunde. Hvis ikke følger offentlig oppvask og skandaler i fleng.

Hvem som spiser de største porsjonene til middag er kanskje ikke åpenbart med mindre man har vært på besøk her, men det er i alle fall Jørgen, som lett kjører i seg et par bokser tomatbønner, et par koteletter, en brokkoli og et tårn med pasta. Ett poeng til alle som sa Jørgen.

Ølflaskene var naturligvis et lurespørsmål. Det er nemlig Trond som står for denne rekorden, til tross for at han ikke drikker øl. Forklaringen ligger i at han hadde besøk av noen øldrikkende kamerater i høst, og at han lever i tidsklemma, og dermed ikke fikk ut de siste flaskene før i desember eller noe slikt. Ett poeng til alle som sa Trond.

Den som har flest par sko er Jørgen, som tar seieren med ni par, det ene paret kulere enn det andre. Tor og Trond har fire par relativt trauste sko hver. Ett poeng til alle som sa Jørgen.


Skiskoene kunne kanskje tilhørt Tor, som stadig vekk skriver nasjonalromantiske artikler om skiturer, eller Trond, som har snakket mye om slike rare slalomski i år. Det gjør de imidlertid ikke. Det er derimot en av de mange tingene som stod igjen etter de som bodde her før, sammen med blant annet et tilhørende par ski. Ett poeng til alle som ...

Nå er det jo lenge siden sist vi hadde en god quiz her, og det regner jeg med de fleste har savnet. Spesielt føler jeg meg fortsatt litt skyldig for at jeg droppet de forhåndsannonserte julenøttene, så nå har jeg bestemt meg for å smelle til. Opplegget er det samme som vanligvis, altså at man svarer i kommentarfeltet, og så kommer jeg til å regne ut poeng og kåre en vinner ved en passende anledning. Vinneren kan regne med å få noe skrot i posten.

Temaet for dagens quiz er kollektivet i Skansegata, og dets beboere. Den er således mest relevant for de som kjenner oss alle personlig, og kanskje litt mer intetsigende for andre, som for eksempel Quiz-Meister Arne, men jeg håper det ikke blir tatt ille opp. Bergen leder uansett så mye på quiz-statistikken at et tap ikke burde ha noe å si. Hvis han ikke greier å snike seg til seieren uansett da. Det kan jo hende han har magisk evner.

Hvem spiser de største porsjonene til middag?

Hvem har hatt flest ølflasker stående på rommet sitt over lengst tid?

Hvem har flest par sko stående i gangen?

Hvem eier skiskoene som står i gangen?

Hvem har flest dekk liggende?

Hvem syter mest når han må vaske toalettet?

Hvem har rekorden på Powerball?

Hvem ligger best an i den løpende sjakk-turneringen «Først til 1000»?

Hvem har brukt flest flasker Tabasco siden august?

Hvem sier "Stikke ut med plastavfallet i morra, da?" hver dag i flere uker?

Hvem ...

De sier at det betyr sju års ulykke å knuse et speil. Det er imidlertid bare småtterier, i forhold til hva det betyr å knuse en presskanne. Antagelig kunne du stått en hel dag og ledd en ond latter mens du smadret speil med et sjuer-jern, uten å pådra deg like mye ulykke som jeg nettopp gjorde, da jeg knuste presskannen min. Og det var ikke en gang et spektakulært knus. Den kunne i det minste falt i bakken fra stor høyde, og eksplodert i en sky av glass og nytrukket kaffe, men nei. Jeg kom borti den, så den veltet oppå stålbenken her ute, og den fikk en sprekk som gikk hele veien ned.

En eller annen kjent person har visstnok sagt at en fysiker er en maskin som gjør om kaffe til teoremer. Og som vi vet, uten presskanne, ingen kaffe. Dermed er det bare å innse at det spøker for min karriære som fysiker.

«Men vent!» tenker du kanskje nå, «Det finnes håp! Selger de ikke kaffe på opptil flere steder i Realfagbygget?»

Vel, nja. De selger noe greier som ser sånn halvveis ut som kaffe, men egentlig er det noe helt annet, nemlig kantinekaffe. Det er mange år siden sist jeg smakte en kantinekaffe, og det er det naturligvis en grunn til. Likevel gikk jeg ned og kjøpte en kopp nå nettopp, og jeg skjønte øyeblikkelig at hvis prisen jeg må betale for å bli fysiker er at jeg må begynne å drikke kantinekaffe, ja da ...

Som flere av dere kanskje vet, er det nå tre uker til jeg skal lever min masteravhandling i visuell kommunikasjon. Jeg begynner å kjenne presset, og er litt stresset, men det er egentlig ganske digg. Og panikk har jeg ikke i det hele tatt, det er jo, som folk flest vet, utrolig bortkastet og unyttig. Så, tenker dere, hva er det nå egentlig han skriver om? Vel, sier jeg, det jeg prøver på i min avhandling er å gjøre en studie av fotografiets identitet som minne. Men, i stedet for å legge ut i det vide og brede om dette her på calcuttagutta, tenkte jeg at jeg heller kunne forhøre meg om hvor mange som ønsker seg et eksemplar. All som vil skal få. Så om du vil ha en, si fra til meg før 14. mai.

En ting til; det er visstnok slik at det er vanlig med forside og greier. Jeg er litt redd for at sensor kommer til å stryke meg om jeg har en stygg forside. Siden jeg er så forbanna ukreativ av meg ber jeg nå om hjelp. Masteravhandlingen min trenger en forside; kan DU lage en til meg? Dette kan kanskje bli en slags konkurranse, men premien er nok dessverre bare helters vinnst: heder og ære. Ingen cash price. Ingen dum pokal. Bare gleden av å vite at ditt verk pryder forsiden på en avhandling som kommer til å lagres i en hylle på universitetsbiblioteket, og kanskje et par tre andre steder. Høres ikke dette ut som den beste premien du noen sinne har blitt tilbudt? Jeg foreslår at du sporenstreks setter deg ned og lager en forside. Takk, takk!

Nå er det lenge siden jeg har posta noe her, og da gjør jeg noe så frekt som å poste en artikkel fra min egen blogg. Ålreit?

People that are not themselves gamers often tend to think of computer games as mainly for kids, and that they are dumb and violent. But why is this? Are computer games doomed to be looked upon as inferior to other means of art and for kids only?

Game design veteran Chris Crawford talks about the evolution of taste in his book, Chris Crawford on Game Design. His point is that when people grow up, their tastes change in several ways. As children, we had the habit of enjoying things with a very high intensity. This could take form as the childish fascination for candy, comics and cartoons. These are all things with very high-intensity features, like the tingling sensation of candy to the tongue, or the strong, clear colours and style of comics. Although these things could just as well be enjoyed by adults, most adults develop a sense for the more subtle and sophisticated as time goes by. The sweetness of candy and pastel colours tend to become less tempting, and we are drawn to more intricate and more slow-paced material.

Crawford draws a parallel from this to video games. He goes so far as to state that “videogames are in the same league with candy, cartoons and comic books… and they appeal to precisely the same audience”. He argues that video ...

Jeg spiste middag med Ulf i dag, og på et eller annet vis kom jeg inn på Babylon 5, og de fire spørsmålene. Ulf visste ikke egentlig hva jeg snakket om, så jeg ble nødt til å forklare, og han mente etterpå at det var skremmende at jeg har satt meg så godt inn i en science fiction-serie. Jeg på min side mener at dette er noe alle bør kjenne til, og Presto! der hadde jeg en idé til en artikkel.

I denne artikkelen kommer jeg til å spoile ganske mye, så om noen faktisk går med en plan om å se Babylon 5 for første gang vil jeg kanskje anbefale å gjøre det først, og så heller komme tilbake i morgen.

For å begynne med bakgrunnen, så er altså Babylon 5 en serie som handler om relasjoner mellom karakterer og raser. Eller arter er vel egentlig et riktigere ord å bruke. De fire viktigste gruppene er menneskene og tre ulike fremmede raser. Disse fire er sånn mer eller mindre på samme høyde teknologisk sett, bortsett fra at den ene, Minbari, er noe mer avanserte. Vi snakker sånn omtrent Israel-Palestina i styrkeforhold.

I tilleg finnes det en rekke yngre raser, men også to eldre raser, som er latterlig mye mer avansert enn de andre. Da snakker vi sånn at teknologien deres fremstår som magi for de andre rasene. Disse to rasene har som oppgave å passe litt på de yngre rasere, og de har ganske ulike syn på livet.

De ...

Jeg føler kanskje at jeg bruker litt vel mye spalteplass på å skryte av meg selv hver gang jeg har laget et nytt program, men det er nå en gang slik at det er mye enklere å skrive ofte hvis man skriver om noe man har gjort uansett, så man slipper å begynne å gjøre ny research og tenke og andre slitsomme ting. Og jeg håper dessuten at minst noen få av dere synes det er litt interessant. Og det er jo bra med smale ting.

Det er litt interessant det med smale ting også. Hvis vi tenker på et spredningsforsøk*, så kan vi si at alle potensielle lesere er det vi sprer mot, og det vi sender inn er artiklene. Hvis alle artiklene da er veldig smale, blir spredningstverrsnittet egentlig ganske lite, selv om det er mange ulike, smale tema. Og ikke har vi så mange lesere heller. Det blir litt som å gjøre nøytrinospredning på en skikkelig liten ting. En quantum dot, kanskje, hva enn det er.

På den annen side mistenker jeg at ganske mange, deriblant meg selv, blir litt ekstra tiltrukket av smale ting, uavhengig av tema, nettopp fordi det er smalt. Og da kan man på en måte veie opp for at alt man skriver er smalt. Kanskje er det slik at smalere er bedre. Det kan være noe å tenke på.

Men i alle fall, spredningsforsøk er på sett og hvis det det skal handle om. Som et ledd i en gammel eksamensoppgave i ...