Jaha, så var det poststrukturalisme, da. Jeg kommer til å refere mer eller mindre flittig til både Nietzsche og Bakhtin, så det kan uansett være greit å ha lest bakgrunnsartikkelen før dere begynner på denne.

Om dere trodde bakgrunnsinformasjonen var unnagjort i den artikkelen, må dere imidlertid igjen gå og hente bamsen. For å få noe som helst overblikk over post-strukturalisme, må man ta utgangspunkt i strukturalisme. Samtidig som post-strukturalisme distanserer seg fra strukturalisme, er det snakk om teoretikere som har sprunget ut av strukturalisme, og er påvirket av den bevegelsen. Man kunne med andre ord ikke tenkt seg post-strukturalisme uten strukturalisme, noe navnet også reflekterer.

Strukturalisme er ikke noen skole, men betegnes gjerne som en bevegelse, da den består av en myriade forskjellige teoretikere innenfor en serie forskjellige fagfelt. Wikipedia hevder til og med at den gjør seg gjeldende innenfor matematikken. Med unntak av dette eksemplet fra realfagene, er det imidlertid stort sett humanoira og samfunnsvitenskapene som har adoptert strukturalisme. Dette har nok noe å gjøre med at strukturalisme fra begynnelsen av vel var et forsøk på å gjøre litteraturvitenskapen til en EKTE vitenskap, med objektive, etterprøvbare resultater med forutsigelsesevne.
Man tok utgangspunkt i en foredragsserie Ferdinand de Saussure holdt mellom 1906 og 1911. Han skrev den aldri ned selv, men den ble utgitt etter at han var død, basert på studentenes forelesningsnotater. Franske studenter tar mer nøyaktige notater enn sine norske motparter. Saussure la vekt, ikke på det han ...

Tørrmørtel er, som navnet antyder, tørr mørtel. Og da snakker vi ikke om mørtel som er tørr fordi den har herdet, men mørtel som er tørr fordi den aldri har møtt vann i større kvanta. Tørrmørtel skal bare blandes med vann, så blir det til mørtel, som du kan bruke til å mure med. Fra 2 kg tørrmørtel får du ca 1 liter ferdig masse. Skal du mure en vegg blir det dermed fort noen kilo du trenger, og tørrmørtel leveres derfor i en hendig "Storsekk" på 500 kilo, eller i en "BigBag" på 1000 kilo.

En BigBag er, som navnet antyder, en big bag. Ca 1 x 1 x 0,5 meter eller noe slikt. Hvis man setter en slik sekk på en palle er det dermed ikke til å unngå at den henger litt utenfor, og setter man en slik sekk på en bitteliten palle er det ikke til å unngå at den henger ganske mye utenfor. Og nettopp slik gikk det til at jeg lagde to hull på en gang i en slik sekk på jobben i dag. Jeg har laget en illustrasjon som fanger det dramatiske øyeblikket.



Normal prosedyre er så at man kjører litt frem og tilbake mens man trekker en stripe av tørrmørtel etter seg, før man blir oppmerksom på at noe ikke er som det skal. I litt mer ekstreme tilfeller vil man kanskje kjøre sekken på baksiden av lageret for å gjemme den, deretter bruke en halv dag på å spyle hele ...

Det begynner jo å bli noen måneder siden nå, men om dere virkelig gjør en innsats klarer dere sikkert å huske at det var noe oppstyr rundt noen karikaturer av profeten Mohammed for en stund siden. Det ble jo litt av et oppstyr, og alle lo av de tullete araberne som skrek opp om blasfemi og gode greier og følte seg personlig forulempet på grunn av noen dårlige tegninger.

Hele resten av verden satt og så på og sa "hah, vi er jo tilhengere av ytringsfrihet, og sannelig er det ikke det disse tegningene symboliserer".
I Israel gikk man så langt for å vise at man i motsetning til disse primitive nabolandene var opplyste og i stand til å respektere ytringsfriheten at man utlyste en antisemittisk tegnekonkurranse.

Det var nok ikke alle som fikk med seg at man hadde tatt denne høye holdningen.

I dag ser jeg på dagbladet.no at Israel klager Graff inn for fpu for en karikatur han tegnet av den israelske statsministeren.
Religiøs satire er altså lov, rasesatire er lov, etnisk satire er lov, men POLITISK SATIRE, det er ekle greier.

Det er interessant å se ordbruken til den israelske ambassadøren:

- Jeg tror denne typen sammenlikning ikke bare fornærmer jøder og det israelske folk, men også den folkelige anstendighet og den korrekte gjengivelse av historie.

Den israelske ambassadøren mener at tegninger som viser israelere eller jøder avbildet som nazister ikke bør tolereres.

- Det er blasfemisk, både med tanke på de drepte ofrene for - og de overlevende ...

En klassisk oppgave mange tidlige matematikere brynet seg på er å konstruere et kvadrat som har samme areal som en gitt sirkel, kun ved hjelp av passer og en umerket linjal. For å gi artikkelen et lengre preg kan du godt stoppe opp litt her, og prøve deg på oppgaven. Bare ikke prøv for lenge, og ikke bli for optimistisk.

Etter at folk hadde strevd med dette problemet i over 2000 år var det en kar som beviste i 1768 at hvis π er et transcendent tall, så er oppgaven umulig. Og i 1882 viste Ferdinan Von Lindemann nettopp dette. Poenget er at for å løse oppgaven må du på et eller annet vis kunne konsturere π helt nøyaktig. Det lar seg rett og slett ikke gjøre, og derfor sitter du der med skjegget i postkassa. Du kan naturligvis tilnærme det vilkårlig nøyaktig, men akkurat som i stigeoppgaven bryr vi oss ikke om tilnærminger. Vi er da ikke ingeniører. Og i dette tilfellet finnes det altså ikke noe annet enn tilnærminger, så da sier vi at oppgaven er uløselig.

Selv om en del personer tidlig begynte å mistenke at dette ikke lot seg gjøre var det mange som brukte mye tid og krefter, og noen kom til og med frem til noe de mente var en god begynnelse. Pytagoras kan sikkert ha brukt mye tid på dette. Han var i allefall en militant motstander av irrasjonale tall, og hele grunnen til at oppgaven er umulig er jo tuftet på at ...

Egentlig skulle dagens artikkel hete "Et anstrøg af dekadence", som er en undertittel til kapitlet "Afslappet derhjemme", i boken "En riktig gentleman", som jeg har nevnt flere ganger før. Det det dreier seg om er å stå opp tidlig for å spise en god frokost i en silkeslåbrok, som er en meget bra måte å starte dagen på. Sånn vanlig morgenkåpe av hånduk-aktig stoff funker egentlig også fint.

Grunnen til at jeg hadde tenkt å kalle artikkelen dette hadde imidlertid ingenting med frokost å gjøre, men snarere med at jeg nettopp flyttet på routeren min, slik at jeg nå får tilfredsstillende signal på verandaen. Jeg har derfor satt meg til her, med morgenkåpe og laptop og drink. Drinken er en gimlet (i cocktail-glass for å bidra enda mer til den dekadente følelsen), og jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle skrive litt om drinken og slikt. Jeg slo derfor opp på wikipedia, mitt favoritt-offer når jeg skal stjele materiale til en artikkel, og jaggu viste det seg ikke at det engelske ordet "gimlet" faktisk også betyr noe helt annet. Ikke helt uventet kanskje, de fleste drinker er gjerne oppkalt etter noe, men jeg ble allikevel overrasket.

For å forklare må jeg hoppe et par timer bakover. I dag kikket jeg nemlig litt i en brosjyre fra Verktøy AS, der de mellom annet proklamerte sitt sommertilbud på navere med følgende tekst: «Et kjekt borsett som er utrolig greit å ha - men vanskelig å få tak i idag» Og det har de ...

Jeg tok meg selv i å forsøke å forklare poststrukturalisme til noen over et glass vin her en dag for en stund siden, og det var selvsagt en heidundrende fiasko. Men jeg tenkte at dersom jeg satte meg ned med god tid foran en pc, med et glass vin ved min side, ville det kanskje gå an. Vinen mangler, men nå forsøker jeg meg altså.

Dere husker helt sikkert (ROFDOUSSLOMGICTITFIKM!!!*) artikkelen min om narratologi fra en tid tilbake. Hvis dere tenkte "jaha, så det er slik det henger sammen, nå gir verden mening" da dere leste den, er dette tidspunktet for å hente et teppe som dere kan gjemme dere under mens dere vugger frem og tilbake i et hjørne. Og denne gangen må dere klare dere uten bamser.

Narratologi må vel kunne sies å være et av de fremste uttrykkene for strukturalisme, et system som skulle gi litteraturvitenskap rett til vitenskapsbenevnelsen. Litteraturen skulle studeres gjennom et objektivt system der alt utenfor teksten selv var irrelevant. Man satte derfor opp en rekke systemer hvorav narratologi bare er ett. En mann ved navn Propp (som strengt tatt var formalist) studerte for eksempel russiske eventyr og klarte å koke alle hendelser, karakterer og alt det andre som gjør forskjellige eventyr så forskjellige, til en håndfull funksjoner og rundt tretti elementer som måtte komme i en viss rekkefølge for at eventyret skulle kvalifisere som undereventyr. I denne sammenhengen var det viktig å fjerne alt det "overflødige" fra teksten, det vil i praksis si ...

Jeg lar meg stadig overraske over hvor ille folk er i stand til å oppføre seg. For en forsiktig fyr med anstrøk av sosial angst, slik som meg selv, er dannelse dritviktig. Hvis alle er høflige, og ikke gjør noe uventet, går alt så mye greiere. Da vet man hvor man har folk, og man vet hva som er forventet av en. Når jeg sier uventet mener jeg naturligvis ikke at man skal være forutsigbar og kjedelig, men at man ikke skal gå fullstendig ut av karakter.

Selv om jeg kanskje føler at jeg trekker inn jobben litt for ofte skal jeg gjøre nettopp det nå også. Folk er nemlig villige til å være temmelig uhøflige for å spare noen kroner. Det mest brukte fremgangsmåten er å si noe om hvor mye rabatt man "skal ha". Det blir på sett og vis det samme som å gå bort til en fremmed og forlange en eller annen sum penger. Ikke særlig høflig i det hele tatt, og svært ofte dreier det seg i praksis om 20-30 kroner. Hvis jeg skulle ødelegge omdømmet mitt skulle jeg jaggu hatt mer enn en 30-lapp å spare.

Den nest mest poplære måten går ut på å lyve om hvor mye man handler, ved å kalle seg "storkunde" eller noe slikt. Helt utrolig at noen får seg til å gjøre noe slikt, synes jeg, særlig når det viser seg at de har handlet for 350 kroner de siste årene. Jeg pleier nemlig å sjekke.

Den siste ...

Film: Pirates of the Caribbean: Dead man’s chest.

Etter å ha overbært en forestilling av denne filmen har jeg blitt tvunget til å komme med noen kommentarer, men først noen nødvendige (In case of Americans) advarsler:

Advarsel I: Spoiler.
Denne anmeldelsen inneholder avslører “plottet” og avslutningen, men du kan trygt lese videre, det vil på ingen måte ødelegge filmopplevelsen, hvis du skulle ønske å se filmen. Hvis du vil fortsette å ha lysten til å se filmen bør du kanskje ikke lese videre.

Advarsel II:
Denne filmen er ”spoiled” i utgangspunktet.

Sånn da var advarslene på plass.

I løpet av starten av filmen var det mange scener hvor det var latter blant hele publikum, men jeg forholdt meg nøkternt fordi tingene de lo av var forholdsvis trivielle og ganske enkle.

Eneste lyspunktet var scema hvor Johnny Depp i skikkelsen av kaptein Jack Sparrow ble introdusert. (Andre hovedpersoner er Orolando Bloom som spiller Will Turner og
Elizabeth Swann spilt av Keira Knightley.)

Den innledende delen av filmen tar opp klassiske pirataktiviteter som kjærestejakt, forhandlinger og betalt arbeid. Men frykt ikke, dette er bare en innledning for å komme i rett stemning og introdusere hovedpersonene og skurken, Davy Jones.

Eneste ordentlige piratvirksomhet til nå er et masseslagsmål.

Men så skjedde noe som fikk meg til å trekke på smilebåndene.

Musikken var det som tvang meg ut av den kalde, tilbaketrukne nøkternheten.
Her er det sirkus musikk. Den klassiske Can-can (Orphée aux enfers av Offenbach) musikken, som hører sammen med horden av ...

Dette er fremfor alt ikke en kjærlighetshistorie, men en historie om Edvard Hoem og meg. Forholdet mellom Hoem og meg er ingen enkel historie.

Om sommeren har jeg, de siste sju årene, pleid å jobbe hos en malingsforhandler hjemme i Molde. Dette blir det en del historier av etter hvert, og rett som det er dukker det også opp en kjent person eller to. Som et eksempel var Åge Hareide innom i går. Dersom vi går tre år tilbake i tid, til sommeren 2003, så skjedde det noe småmorsomt...

En dag i juni, eller kanskje det var juli, jeg husker ikke helt, i alle fall; jeg stod der, rett opp og ned og passet mine egne saker, det vil si, sannsynligvis blandet jeg maling, fylte på brekkfarge eller noe lignende. Så kommer Edvard Hoem sletrende inn i butikken, selvsagt med jakken dinglende over skulderen, slik vi er vant til å se ham. Nå har ikke jeg noe imot Edvard Hoem, han er sikkert en kjernekar. Jeg har ikke lest bøker skrevet av ham, men det er ikke fordi jeg bærer et brennende hat for mannen, det bare det at han skriver så dørgende kjedelig. Gi meg heller den søvndyssende mursteinen av ei bok som enkelte har mot nok til å kalle verdens beste bok; bibelen, fremfor Hoems verk.

Men nok om dét. Inn i butikken kom han i alle fall. Litt bustete på håret, jakken over den ene skulderen og i den andre hånden, en burk med panellakk. Siden jeg ...

Byggebransjen er en unik bransje. Men mange bedrifter chiller litt om sommeren, avvikler ferie med redusert bemanning, og kanskje til og med stenger sjappa et par uker, er det om sommeren byggebransjen går for fullt. I et land som Norge er det jo naturlig at såvel amatør som profesjonell ønsker å holde på ute om sommeren, når det tross alt er penere vær enn resten av landet. Lagerarbeidere ønsker imidlertid også å ha ferie om sommeren, og det gjør at nettopp i den travleste tiden er det færrest fast ansatte og flest ferievikarer.

Men så har vi jazzfestivalen. Mange bedrifter opplever en oppsving i jazzfestivalen. Skal du starte cafe i Molde bør du ikke vente til slutten av juli, og skal du legge ned bør du i allefall få med det jazzen. Butikker, overnattingssteder og ikke minst steder som selger øl har sikkert mange ganger større omsetning enn på en normal uke om sommeren. I byggebransjen, derimot, er det motsatt.

De fleste tilreisende turister føler ikke noe behov for å kjøpe plank, og hvis det er én uke om sommeren de innfødte moldenserne slapper av pleier det gjerne å være i jazzen. Da får man besøk fra utenbys, da skjer det så mye rart, og da skal man til byen å "jazze"*. Dermed pleier det alltid å være dødt i jazzfestivalen. Jeg husker en lørdag vi var fire stykker på jobb, og vi satt for det meste på en plankestabel og nøyt finværet, for det var ingen verdens ting å ...