I går ettermiddag var Camilla og jeg inne i en bokhandel (sjokk!) da vi hørte på radioen at George Smooth og en person til hadde fått Nobelprisen i Fysikk for 2006. vi ble straks interesserte, for George Smooth er et kjent navn for oss begge. Han har skrevet boken "Rynker i tiden", som handler om bakgrunnstrålingen i universet. For å forklare dette nærmere må jeg gå tilbake til begynnelsen.

Det er i dag vanlig å anta at universet begynte med et såkalt Big Bang. Teorien går i grove trekk ut på at absolutt alt fantes i ett lite punkt uten utstrekning, som plutselig og (kanskje) uten forvarsel begynte å utvide seg. Det viktigste å få med seg her er at man ikke tenker seg at materie ble spredd utover i rommet, men snarere at hele universet økte i størrelse, og at rommet ble til etter hvert som det utvidet seg. Det finnes massevis av sammenligninger man kan bruke for å illustrere dette. Personlig liker jeg best ballong-lignelsen. Hvis du blåser opp en ballong med prikker på, blir det lengre og lengre mellom prikkene, men det skyldes ikke at prikkene flytter seg, men at rommet (overflaten på ballongen) utvider seg.

På 40-tallet og utover var det to modeller for universets opprinnelse som rådet. Den ene var Big Bang-modellen, og den andre var Steady State, som i grove trekk går ut på at universet alltid har vært der, og at det ikke endrer størrelse. En av konsekvensene av Big Bang-modellen er at ...

(Bilder kommer i morgen)

Når fem personer deler et kjøkken er det egentlig ikke til å unngå at det dukker opp samtaler om mat. Noen kommer inn for å lage te mens noen står med masse gryter og lager noe sprelsk, eller noen kommenterer at det lukter godt eller lignende. På dette viset har jeg rukket og få en del cred for bollene jeg bakte her en dag, og Camilla har fått noen oppskrifter på linsesuppe.

Linser, i likhet med bønner og erter, er noe jeg aldri har hatt noen særlig omgang med. I sommer stiftet jeg imidlertid bekjentskap med noe jeg tror var linsestuing, og det var ikke bare veldig godt, det skulle også være helt utrolig sunt. Jeg var derfor positiv til å prøve linsesuppe, så det gjorde vi i dag, og nå kan du også prøve denne oppskriften, in the comfort of your own home.

Du trenger:

En løk
En gulrot
En halv hvitløk
En boks hermetiske tomater
To halvstore poteter
Tre buljongterninger
Timian
Sukker
Eddik
Røde linser

Først kapper du opp løken og gulroten i små biter, og steker dette i litt olje. Ikke så veldig lenge. Dryss over litt sukker mens du steker. En halv spiseskje eller så. Så slenger du i boksen med tomater, hvitløken, buljongen, 1,5 dl linser og 1 liter vann. La koke en stund. Et kvarter eller noe slikt. Det er meningen at linsene skal svelle en hel del, slik at det blir mer som en slags grøt enn en ...

Jeg har to tilståelser å komme med, som antagelig vil forandre manges syn på meg, men det kan ikke holdes skjult lengre. Sannhetens time har kommet, så det er bare å stålsette seg.

Skitten sannhet nummer 1:
Jeg leste aldri bøkene om Narnia som barn

Det stemmer. Jeg så naturligvis serien på TV mange ganger, men bøkene leste jeg aldri. Jeg prøvde en gang, men jeg gav det opp rimelig kjapt da jeg ikke kjente igjen det jeg leste fra TV-serien. Antagelig fordi bibliotekaren hadde gitt meg The Magicians Nephew, som er den første boka etter den interne kronologien, men som jeg ikke kan huske å ha sett på TV.

Så gikk det altså mange år, og jeg tenkte fra tid til annen at det hadde vært gøy å se Narnia igjen, eller kanskje lese bøkene, og så dukket denne filmen opp på kino i jula i fjor. Jeg er jo tilhenger av å lese boka før man ser filmen, så jeg gjorde det. Så glemte jeg litt av hele greia, helt til nå nylig, for to eller tre dager siden, da vi snakket om Narnia. Jeg kan ikke huske sammenhengen, men jeg festet meg i allefall ved tanken, og det bringer oss til neste innrømmelse:

Skitten sannhet nummer 2:
Jeg leser bøkene nå, og jeg liker dem.

Jepp. Jeg lastet faktisk ned alle bøkene som en pdf da jeg skulle lese boka før filmen i fjor, og den har jeg jo fortsatt, så jeg har begynt å lese igjen ...

Royal Mail har alltid for meg vært en av de viktigste britiske bastionene. Et symbol på britisk kvalitet, britiske tradisjoner, britisk ordentlighet. Jeg vet jo lite om hvordan Royal Mail funker i praksis, men de har i allefall en viktig funksjon i mitt bilde av Strobritannia. Det hadde forresten også Royal British Railways, helt til jeg fant ut nå nylig at noe slikt ikke finnes, og at togene i Storbritannia faktisk opereres av omkring et dusin forskjellige selskaper med teite navn som GNER og Virgin. Jeg må bare innrømme at illusjonen min fikk litt av et skudd for baugen der, men heldigvis fikk den ny vind i seilene da jeg fant ut at 10.00-toget fra London Kings Cross til Edinburgh fortstatt kalles the Flying Scotsman.

I det siste har jeg imidlertid hatt litt kontakt med Royal Mail, både som sender og mottaker, så jeg tentke jeg skulle øse av mine erfaringer. For det første har jeg sendt ett og annet postkort og brev mens jeg har vært her, og porto er faktisk ganske billig her. Etter de nye reglene som tar hensyn til både størrelse å vekt koster det nå 32p å sende små brev, og de må være mindre enn et halvt A4-ark, men de kan veie opptil 100 gram. Det er ganske mye bedre enn i Norge, hvor et brev koster 6 kroner eller noe, og må være under 20 gram.

Brev og postkort til utlandet er også ganske billig, uten at jeg husker tallene i hodet ...

Livet er hardt.
Og det er hardere enn ellers når man må skilles fra en venn. Jeg kan seile foruten vind og alt det der.
Nå kan jeg egentlig ikke seile hverken med eller uten vind. Og jeg er ikke spesielt god på å ro heller. Men jeg må altså forsøke å holde tilbake tårene når jeg gir fra meg mac'en til den hyggelige mannen på butikken, fullt klar som jeg er over at jeg sannsynligvis ikke kommer til å få se den på to uker eller så.

Jeg har nemlig, etter lange overveielser, funnet ut av jeg bør levere den inn nå heller enn senere i semesteret, for jo lenger ut i året jeg kommer, jo mer kommer jeg til å ha behov for noe slags tekstbehandlings-instrument, og det er jo dessuten det vage håpet som holder meg varm om hjertet, at vi i løpet av høsten klarer å få installert internet i leiligheten.

Grunnen til at jeg må levere den fra meg, er at macbook har et misfargingsproblem. Apple har tatt til seg at det er en produksjonsfeil, og retter det selvfølgelig (haha) opp gratis, men det tar -av en eller annen grunn- altså to uker. Jeg hadde sett for meg at mannen på apple-butikken skulle ta den med inn på bakrommet, ta av plastiken med et spett, og sette inn en ny en, men den gang ei.

Mannen i apple-butikken later nemlig til å ha et veldig distansert forhold til apple. Da vi nettopp hadde ankommet ...

(Skulle egentlig vært postet i går)

I slutten av august en gang leverte jeg inn kameraet mitt på Elkjøp i Molde, for å få fikset en løs liten dings inni søkeren. Det lot til å være en slags sort plast-ramme av et eller annet slag som hadde løsnet. Dette påvirket ikke bildene, bare det man så gjennom søkeren, men jeg tenkte det var greit å få det fikset. Samtidig nevnte jeg også at jeg ikke følte at autofokusen var helt korrekt, som jeg har nevnt her opptil flere ganger tidligere, men aldri gjort noe med. De antydet at det kunne ta en stund å få det ferdig, og det fikk de jaggu rett i.

Da jeg dro til Skottland begynte det å nærme seg tre uker siden jeg leverte inn kameraet, og det var ikke tilbake ennå. Det var forsåvidt greit nok, for de hadde på ingen måte lovt at det skulle være tilbake til da. Da jeg leverte det inn ba de om telefonnummeret mitt, men jeg oppga også e-posten min, og sa at det antagelig var smartere å bruke den. Det har de antagelig gitt beng i, for jeg har i allefall ikke hørt noe ennå, og nå føler jeg at det begynner å bli på tide, for jeg kunne i grunnen godt tenke meg å ta noen bilder her borte.

Jeg tenkte derfor å anvende mitt enorme kontaktnett for å finne ut av om kameraet mitt er ferdig på service, og om elkjøp bare ikke har giddet ...

(Skulle egentlig vært postet i går)

Tidligere har Storbritannia vært en gresselig rik kolonimakt. Nesten overalt hvor man går får man inntrykk av at husene har vært bygd av noen som hadde ekstremt mye penger, og som likte å vise seg frem. På viktige bygg er det ikke bare snakk om at fasaden er laget i ekte stein, det er jo hele byen, men det er ofte utrolig intrikat uthogde steinblokker og søyler og svære spir på taket og i det hele tatt. Noe av det drøyeste jeg har sett er et aldeles gigantisk slags åpent tårn av søyler, omtrent på størrelse med kirketårnet i Molde, hvis eneste funksjon er å skape en pen ramme rundt en statue av en sittende Sir Walter Scott.

I det siste har det imidlertid gått nedover med koloniene og imperiet generelt, og uten at de er klar over det er britene nå faktisk i ferd med å bli koloniserte av en fremmed makt. Ja, de tar faktisk i mot invasjonen med åpne hender. Jeg snakker naturligvis om imperialismen fra øst, svenskenes hemmelige forsøk på å ta over verden med billige møbler og kjøttbullar til £1.59.

For å komme til IKEA, som naturligvis ligger på et åpent jorde langt utenfor byen, må man ta buss i ca 20 minutter. Så kommer man inn, og akkurat som i alle andre IKEA-butikker jeg har vært i må man opp i andre, hvor man så er nesten tvunget til å gå en gigantisk runde i utsillingen, og ...

Da har jeg begynt på universitetet. Dere trodde kanskje jeg hadde begynt på universitetet da jeg sa at jeg hadde vært på forelesning, men det er omtrent som å si at man har vært på sjøen før man har hengt halvnaken fra masta med bind for øynene (jeg forstår fra Håkon Håkonsen eller noe i den retning at det er vanlig med ildprøver av den typer ombord i skip).

Forelesninger er jo hyggelige rolige saker, hvor det verste man kan komme ut for er en foreleser med heftig dialekt som snakker altfor fort og lavt. Nei, ildprøven er oppgaven som skal løses på en dag, men som det egentlig tar tre dager med intensiv jobbing å gjøre ferdig. Det er da du vet at foreleseren din egentlig har en sadist i magen, selv om han ble litteraturviter og ikke tannlege.

Oppgaven var grei nok. Jeg skulle først lage en såkalt checklist med oversikt over Umberto Ecos romaner, og de engelske oversettelsene utgikk i henholdsvis USA og UK. Deretter skulle jeg sammenligne tre av oversettelsene, (hver med forskjellig oversetter) og skrive et 800-ords essay (som er hva de kaller artikler her) om deres forskjellige editorial principles og sammenligne deres strategies. Og til slutt skulle jeg lage en annotated bibliography med ti artikler og bøker som handlet om Ecos romaner i forhold til en teori-skole.

Ja ha.

Det tok meg noen timer å få ned checklisten, først og fremst fordi jeg ikke hadde noen anelse om hvor man går hen for å ...

Edinburgh er som jeg kanskje har nevnt tidligere, en henrivende by. Jeg kan ikke forestille meg et bedre sted å bo, og det virker for meg (med tanke på min aversjon mot Oslo) som et under at en by kan være så eventyrlig samtidig som den er hovedstad i et land. Det kan være at dette henger sammen med at London kanskje er hoved-hovedstaden i Storbritannia, og at Edinburgh dermed i høyden blir en slags under-hovedstad. Storparten av tullingene og slemmingene drar dermed kanskje til London. Hva vet jeg.

I løpet av vårt opphold her, har vi sjelden bodd på samme sted mer enn to netter etter hverandre, og jeg anser dermed meg selv som fullt ut kvalifisert til å skrive litt om midlertidige husværer i byen.

Den første natten, som Tor har fortalt tidligere, kom vi frem heller uforberedte. Vi antok, dumme som vi er, at siden festivalen som nettopp hadde vært var over, og det ikke så ut til å komme noen ny med det første, samt at fellesferien er over for lenge siden, ville det være flust av vandrehjem hvor vi kunne tilbringe nettene mens vi lette etter mer varig husrom.

Dengang ei.

Vi, eller rettere sagt Tor, ringte og ringte, og det var ikke husrom noe sted. Til slutt fikk vi hjelp av en vennlig mann ved www.lastminute.com, som ringte sin venn John og fikk rede på at denne hadde et ledig rom i en leilighet som vi kunne leie for natten. Det ville ...

"Hvor i svarte er butikken?" spurte jeg tidligere. Eller jeg skrev om det å lete etter en butikk, Are sa at "Hvor i svarte er butikken?" er en vanlig ting å tenke når man kommer til en ny by, og særlig i et nytt land. Uansett, etter to uker i Edinburgh har jeg funnet flere butikker jeg liker, og forsåvidt også flere butikker jeg ikke liker, men som ligger nært der jeg bor. Jeg har ennå ikke funnet en som har både utvalg og beliggenhet, men jeg har et område i kikkerten, og skal prøve å gå meg en tur i morgen.

I mellomtiden følte jeg behovet for ting man alltid har i hus, sånn som mel, egg, ost, krydder, te, kaffe, whisky ogsåvidere, og med dette melder det seg et nytt problem. I går stod for eksempel Camilla og jeg foran en hylle full av ost på en Sainsbury's, og spurte oss selv "Hvor i svarte er osten?". Vi tenkte vi skulle kjøpe helt vanlig hvitost, slik man bruker på ostesmørbrød og lasagne og pizza og i det hele tatt. Jeg så faktisk en butikk tidligere som hadde "Norwegian Jarlsberg Cheese", men det hadde de altså ikke her. Vi endte opp med en engelsk halvmodnet cheddar, og det funket faktisk helt fint til frokosten i dag morges. Så da vet du det.

Etter lunsj i dag gikk jeg så til den store Tesco-butikken like ved der vi bodde i forrige uke. Det tok meg bortimot en halvtime, men ...