Advarsel I
Spill som Secret of Mana kan virke sterkt avhengighetsskapende på svake sjeler. Har man først begynt på spillet kan det lett oppstå en følelse av at man må bli ferdig med det før man kan ta fatt på noe annet.

Advarsel II
Spill som Secret of Mana kan ha en uheldig effekt på personer med tvangstanker om orden. Man kan føle et behov for å til enhver tid ha all magi og alle våpen på høyeste mulige level, noe som krever store mengder arbeid.

Advarsel III
Hvis man bestemmer seg for å forandre på hvor Snes9X skal lagre data fra spill med batteriminne, for eksempel fordi man vil laste inn en patch som gjør at dialogen i Secret of Mana vises med mindre font, slik at mer av den opprinnelige teksten kommer med, som igjen fører til at spillet gir en del mer mening, bør man forvente at alle savegames fosvinner for alltid, til tross for at det ikke er noen logisk grunn til at det skal være slik.

Advarsel IV
Hvis man har en samboer med svak sjel og tvangstanker om orden, som akkurat skal til å begynne på Pure Land, og som har latterlig høye levels på alt, bør man tenke seg om to ganger før man fucker opp og sletter alle savegames bare fordi man vil installere en teit patch.

-Tor Nordam

Are etterlyste tidligere i år en redegjørelse for hva jeg egentlig driver med i høst. Det har jeg nå lagt en temmelig fullstendig plan for, som jeg tenkte å gjengi her.

Det jeg egentlig driver med er at jeg slasker. I allefall sånn halvveis. På skalaen over slaskethet, som går fra studenten som blir ferdig med masteren, og umiddelbart får jobb, etter 5 år i høyere utdanning, til en fyr på 23 som sitter på hybelen sin og drikker opp sosialstønaden, ligger jeg antagelig litt over midten eller noe slikt. Omtrent på høyde med walkabout i Australia, men med litt færre loco-points.

Det henger nemlig slik sammen at når jeg først var kommet til Edinburgh hadde jeg på en måte valget mellom å bli her, eller dra hjem. Det virket som litt for mye stress å dra tilbake til Trondheim og finne ny kåk. Men for å bli her må jeg naturligvis ha en kilde til cash, og dermed meldte jeg meg opp i noen fag i Trondheim, og søkte studielån. For å ikke miste fremgangen helt, meldte jeg meg opp i «Kvantefeltteori I» og «Astrofysikk II», og for å produsere nok vekttall meldte jeg meg også opp i «Litteraturen fra 1500 til 1800», da jeg vurderte det som litt for tøft å ta et lass med hardcore fysikkfag uten å gå på en eneste forelesning, og uten å ha Kristian. Det er altså her slasketheten melder seg, men jeg tenkte det var greit nok. Jeg har jo i grunnen ...

Jeg nevnte tidligere at jeg sikkert bare burde ta meg sammen og ringe British Telecom for å få tak i internett, for til tross for at de forsikret meg om at de skulle ansette flere e-post-besvarere, ser det ikke ut til at jeg kan vente et svar med det første. Jeg skulle egentlig gjøre dette på mandag, men da glemte jeg av det. Så diskuterte jeg saken med den tyske jenta som bor her, og hun spurte om jeg ikke kunne ringe på tirsdag, eller eventuelt gi henne nummeret, så kunne hun ringe. Hun har nemlig ikke laptop, og er dermed begrenset til å kunne bruke internett på såkalte internett-kaféer, og er således mer desperat enn meg, som i det minste kan bruke min egen maskin rundtomkring på steder med trådløst tilbud.

Da jeg så kom meg på universitetet på tirsdag fikk jeg bladd frem et nummer man skulle ringe hvis man var usikker på om man noen gang hadde hatt en telefonlinje fra BT i huset, og så sendte jeg dette nummeret til Marie (den tyske jenta). Hun sa hun godt kunne ringe, men hun var ikke ledig før rundt fire, og hvorfor kunne ikke jeg ringe egentlig. Vel, jeg hadde jo egentlig ikke noen annen grunn enn at jeg er en lat slubbert, så jeg tok like godt og ringte selv.

Jeg burde antagelig forutsett at dette kunne ta litt tid, ettersom det har tatt dem to uker å ikke svare på en e-post, men jeg ble i ...

Jeg har skjønt at jeg er på feil hylle i livet. Det er ikke i akademia den virkelige makten ligger. Det er i byråkratiet. Det er der jeg virkelig kunne fått utløp for mine talenter, som randomness (jeg kan ikke finne en god norsk oversettelse av det ordet) og påståelighet (to talenter som jeg tror alle som kjenner meg må medgi at jeg har i fullt monn).

Jeg har alt for mange ting, og av den grunn har jeg fått ettersendt en hel del av mine eiendeler med båt (bøker og klær er tunge og tar stor plass og det virket som en god idé). I og med at jeg ikke reiser sammen med tingene mine, må jeg imidlertid fylle ut en hel masse papirer.

Britene later til å være verdensmestre i papirarbeid. Man trenger papirer for alt, og hvis man mot formodning skulle ønske å få en jobb, trenger man for eksempel et national security number, mens man kan ikke få et national security number med mindre man har bevis for at man leter etter en jobb, og den eneste måten å få et slikt bevis på er å få et avslag på en jobbsøknad. Jeg trengte bankinformasjon for å få et sted å bo, men for å åpne en bankkonto må man ha en fast adresse. Vi ler av det daglig.

I dag ler jeg ikke.

Jeg prøver altså som sagt å få tingene mine inn i landet. Blant disse tingene er det nemlig en del ting jeg ...

(Skulle egentlig vært postet i går)

I dag satt jeg en god stund i parken på George Square. Eller i parken ved George Square. Eller eventuelt i parken som utgjør George Square. Kommer litt an på hvordan man ser på det antar jeg. Det kan vel forsåvidt også hete parken som er omgitt av George Square.

George Square er hovedcampusen til universitetet i Edinburgh. Navnet skyldes at alle universitetsbygningene er bygget rundt en kvadratisk plass ved navn George Square, og mesteparten av denne plassen er okkupert av en kvadratisk park, mens resten av det åpne området utgjør en vei rundt parken, og husene som ligger langs denne veien har adresse George Square. Så da kommer det egentlig an hvilken George Square man refererer til. Men det var ikke poenget.

Poenget var at jeg satt der en stund i dag. Omtrent tre kvarter. Når man først kommer inn i parken er det bare en vanlig, sjarmerende park, med benker og trær og gress og gode greier. Og en labyrint faktisk. Men den kan Camilla fortelle mer om senere tror jeg. Uansett, jeg satte meg på en benk med kaffen min, og begynte å se meg rundt etter ekorn. Og snart ble jeg oppmerksom på flere av dem, som hoppet rundt og frolicet og viftet med halene sine, og generelt gjorde slikt man forventer av ekorn.

Ekorn er virkelig vidunderlige små vesener, og de er ganske fascinerende å se på, når de hopper fra tre til tre, og når de løper rett ...

Jeg tar, som jeg kanskje har nevnt til enkelte, et fag som ganske enkelt heter "Borges and Calvino". Det er ikke en av mine core subjects, men en såkalt "option". Merkelig nok føler jeg alltid at det er mer naturlig å referere til faget som "Calvino and Borges", noe som hverken har røtter i kronologisk eller alfabetisk organisering.

Jeg har jo nevnt Calvino i en tidligere artikkel, men jeg føler at det er veldig mye mer som må sies om ham. La meg imidlertid først ta for meg Borges.

Han het Jorge Luis Borges og skrev bøker fra 30-tallet til han døde i 1986. Bøker er kanskje feil begrep. Store deler av produksjonen hans er korte fortellinger og en hel masse essay, artikler og lignende, om de underligste ting. En av de tingene som gjør ham interessant er hvordan han foregikk moderne litteraturteori med et par årtier, og det er påfallende hvor ofte jeg leser noe han har skrevet og tenker "her er han sannelig påvirket av dekonstruksjon", før jeg kommer på at dekonstruksjon ikke kom før ca 30 år etter at han skrev det.

Jeg vil virkelig anbefale Ficciones, en kort liten bok med en hel masse korte historier. Den heter enten Ficciones eller Fictions på Engelsk, og det er en veldig liten forpliktelse å gå til anskaffelse av den. Penguin-utgaven er veldig fin, selvfølgelig, men jeg må si jeg foretrekker Grove Press-utgaven denne gangen, selv om den har mer rosa på seg. Den heter forøvrig Ficciones, og jeg ...

Det er lørdagskveld i leiligheten, og alle er hjemme. Ut er det angivelig fotballkamp, Skottland-Frankrike sier ryktene, men her bryr vi oss ikke om denslags. Vi har ikke TV engang. De andre er som vanlig sosiale, og for en gangs skyld har jeg våget meg ut fra rommet jeg også. Jeg har satt meg på stua jeg også, i en av sofaene. Det er to sofaer her, men bordet er evig mye lavere, så alle sitter på gulvet rundt bordet, og sofaene brukes mest til lagring.

For øyeblikket driver Camilla og rakker ned på den norske oversettelsen av Harry Potter, og den nye oversettelsen av Ringenes Herre. Den tyske jenta som bor her studerer jo språk, og skal lære seg norsk i år, så det går mye i språkdiskusjoner. Det er ganske gøy å observere egentlig. Er det forresten noen som vet om vi har en avis som heter Metro i Norge? Den kommer ut hver dag i mange større byer rundtomkring, og de er gratis. Finnes i Stockholm i allefall, men jeg har aldri sett den i Trondheim. Kanskje i Oslo?

Nå diskuterer vi vitser. Camilla dro noen svenskevitser, til blandet mottagelse, og så fortalte hun om norsken, svensken og dansken-vitser. Svenskene ble umiddelbart ivrige, og fortalte at deres variant av samme type vitser alltid begynner med en franskmann, en belgier og Bellmann. Bellmann er altså en slags poet eller trubadur fra 1600-tallet, som skrev masse sanger om hvor trist det er å være en alkoholisert stakkar. Hvorfor han ...

I dag lærte jeg at en "door buzzer" ikke er det samme som en "door bell". En buzzer er en slik som er nede på gata, der du trykker, og så må du snakke med noen på høyttaleren, og så åpner de døra, mens en bell er en slik du har på et hus, eller på din private dør i oppgangen. Dette lærte jeg da jeg ringte utleiefirmaet for å fortelle dem at vår "door buzzer" ikke fungerer. Så sa mannen at jeg måtte sjekke om naboene våre også hadde problemer, for i såfall var det et "communal problem", som lot til å være noe helt annet.

Jeg ringte på naboens "door bell", men fikk ikke svar. Så banket jeg på, og fikk fortsatt ikke svar. Så løp jeg ned på gata og ringte på naboens "door buzzer", mens Camilla stod utenfor døren og lyttet. Da fikk vi bekreftet at den funket utmerket, og vi greide til slutt å vekke naboen, som stakk hodet ut av døra i det jeg kom løpende opp, og så forsvant inn før jeg rakk å beklage. Skjønt, klokka var halv to på ettermiddagen, så jeg føler meg ikke så veldig slem.

Grunnen til at vi ble oppmerksomme på problemet med vår "door buzzer", eller porttelefon, som jeg sikkert burde si, er at vi har fått massevis av lapper i det siste som indikerer at forskjellige transportselskaper har forsøkt å levere ting til oss, men så bare dratt igjen, fordi vi ikke var hjemme. I ...

Statsbudsjettet.

Noen steder er tryggere enn andre og noen steder hører man ikke hjemme. Det er mange eksempler på steder som bør unngås. Rosencrantz Gate på nattestid, Oslo øst, Farstad, fengselsdusjer. Ja, i det hele tatt, denne listen kan bli veldig lang. Jeg derimot, søkte et slikt sted med viten og vilje, og her er min historie om denne kvelden, en kveld som ikke blir glemt på lang tid.

Historien begynner i Ho Chi Minh City. Eller i Norge, eller i Hue. Det kommer vel strengt tatt an på hvordan man ser på det, og det er vel egentlig ikke så viktig. Poenget er at jeg hadde lyst å gjøre noe i ferien min. Som alle som leser her sikkert ikke vet, jeg er i Vietnam i likhet med Anders (og nå også Are), der vi gjør feltarbeid i forbindelse med masteroppgaven vår. Siden vi dro ned tre uker før sommerferien sluttet kunne vi like gjerne ta ferie i tre uker her nede.

Første ekskursjon var Kambodsja og templene i Angkor. Den varte i tre dager, og det er jo ikke så mye å skryte av når det skal ferieres i tre uker. Så det måtte mer til. Jeg bestemte meg for å dra til Dalat. Dalat er en by i fjellene, "the city of flowers", og et yndet reisemål for både lokale og utlendinger. Jeg, i motsetning til alle andre som drar hit, hadde et mål med denne turen, golf. Dalat Palace Golf Club er Sør-øst Asias eneste bane med ...