Da sitter jeg faktisk relativt godt installert i vår splitter nye leilighet, og her tror jeg nok at jeg skal trives veldig godt. Det eneste jeg egentlig har å utsette er at det ikke er blandebatteri på badet, ellers er alt bare lyst og fint og høyt under taket og velutstyrt kjøkken og velstand i alle retninger. Men veien hit var lang og hard. Eller egentlig var den ikke så veldig lang og hard, men jeg føler jeg må fremstille det slik for å få det til å virke mer interressant.

I går var jeg på kontoret til utleiefolka, og snakket med Paul, som var veldig hyggelig og grei. Egentlig hadde jeg snakket med en fyr der på mandag, og han sa at vi måtte få referansene faxet, og at vi måtte påregne at det tok en uke å få flytte inn. Jeg ble derfor litt stresset da jeg kom dit i går, og fikk vite at de ikke kunne finne søknadsskjemaet jeg hadde fylt ut, eller referansene vi hadde fått faxet. Det viste seg imidlertid at e-post var akseptabelt, og Paul sa også at han kunne fikse alle nødvendige papirer til i dag. I dag var han ledig klokken ett og klokken tre, og vi avtalte å møtes klokken ett.

Jeg troppet opp klokken ett presis, og fikk vite at det beklageligvis hadde blitt tatt en avgjørelse om å flytte kontoret til en bygning rundt hjørnet, så flyttemennene hadde pcen hans, og han hadde ikke fått ordnet papirene, og ...

Da sitter jeg på universitetsbiblioteket, og ser på at Camilla anstrenger seg veldig for å bli ferdig med en innlevering. Jeg tror hun har vært med på en slags intensivkurs i teori og metode eller noe i den dur (jeg greier aldri å huske de egentlige navnene på sånne vage Dragvollgreier), og i dag har de tilbrakt mesteparten av dagen på National Library of Scotland for å sjekke opp ting i orginaltekster eller noe, og nå sitter hun og skriver. Så vidt jeg forstod var planen for kvelden å lese ca hundre artikler, pluss lese og sammenligne den engelske og den italienske versjonen av Rosens navn, så hun later til å ha nok å henge fingrene i.

Bibliotekene er forresten utrolig nazi her borte. På universitetsbiblioteket må man ha et eget tilgangskort for å i det hele tatt komme inn. For studentene gjør studentkortet jobben, men for stakkars meg innebærer det å fylle ut lange skjemaer, pluss å smekke opp legitimasjon og bevis på fast adresse. Det siste har jeg naturligvis ikke ennå, så jeg fikk et midlertidig kort som varer en uke. Men selv om jeg altså kan få tilgang her kan jeg ikke få tilgang til internett. Det trådløse nettet er universitetets, som krever pålogging, og alle terminalene som står her krever også pålogging med student-konto. Jeg prøvde tilogmed å plugge meg til en av de mange nettverksuttakene rundtomkring, men det funket heller ikke. Jeg har tenkt å kontakte IT-folka for å høre om det er en vei ...

Briter har så sinnsykt rare bad. Jeg har ennå ikke sett et eneste normalt bad mens jeg har vært her, sa Tor, med en herlig egosentrert holdning. For selv om Norge er et lite land, og ikke akkurat setter standard i internasjonal sammenheng, vil jeg faktisk si at vi har ganske bra grepet på dette med bad, og det bør være mulig for større land å hente noen idéer uten å utløse diplomatiske kriser og møter i Sikkerhetsrådet.

Ta for eksempel blandebatteriet, som vi tidligere har vært inne på. Jeg vet at dette finnes her borte, for vi har det faktisk på rommet vi sover på i natt, men det later ikke til å ha slått særlig an. Flere steder, blant annet på Universitetsbiblioteket og på Caffe Nero, har de toaletter som ser relativt moderne ut, med splitter nye separate kraner for varmt og kaldt vann. Hva er dette egentlig? Liker briter å brenne seg på venstre hånd? Liker de å ikke få skylt av såpa på høyre? Eller er det en sånn gammel greie de nekter å forandre på, på samme måte som aviser i stort format?

De har også mange rare dusjer. De fleste later til å bruke enten gass eller strøm til å varme opp vannet mens man dusjer. Funker greit, men det betyr ofte at du ikke kan justere trykket i dusjen, bare velge mellom av eller på. Og trykket er gjerne ikke så bra, for om det passerer for mye vann per tidsenhet rekker det ...

Det finnes jo en presendens på calcuttagutta for at man kan fortelle hva man driver med for tiden. Det er jo ingen hemmelighet at vi for tiden befinner oss i Edinburgh, men grunnen til at vi er her er kanskje noe uklar for de fleste.
Det er min skyld.

Jeg er akkurat i gang med å ta en ettårig master, eller mer spesifikt (man kan da ikke ha bare en master level-grad), en MSc i General and Comparative Literature. Det er dessuten en taught master, som i motsetning til en research master for det meste består av forelesninger, eller forelesningsaktige ting. Det forhindrer ikke at jeg i det tredje semesteret (selv om damen på postgraduate office sa "oh, no, we only have two semesters", regner jeg det at jeg må sitte og skrive hele sommerferien som et tredje semester) må skrive en dissertation, altså en stor oppgave, på 15 000 ord. Jeg er ikke sikker, men jeg mistenker at jeg har gjort det før, så det er ikke all verden, men det er selvfølgelig litt skummelt å skulle skrive det på et helt nytt språk.

De to andre semestrene er som følger:
Semester 1, som slutter i desember:
Research Skills and Methods (som fra og med idag er omdøpt av foreleser til Scholarly Methods)
Theory and Methods I
Borges and Calvino

Semester 2, som slutter i april:
Research Problems and Methods
Theory and Methods II
Decadence in European Art and Literature, 1857-1914

Research Skills and Methods er et intensivkurs som ...

(Denne artikkelen er ment å inneholde bilder. Disse vil antagelig komme i morgen.)

I går og i dag har vi riktig følt oss i spare-modus, i allefall på middagsfronten. Vi har desverre ødslet bort eventuelle besparelser på panini og kaffe til lunsj, men jeg føler at vi gjorde en såpass bra innsats med middagen at jeg må nevne det.

Etter å ha skaffet meg fullmakt til å kjøpe hvasomhelst til middag, så lenge det ikke inneholdt sopp, gikk jeg en tur på Tesco. Jeg gikk lenge hvileløst frem og tilbake og lette etter noe egnet, før jeg kom på at jeg kunne kikke på utvalget i suppe. Så gikk jeg lenge hvileløst frem og tilbake og lette etter suppe, som jeg fant etterhvert. Det viste seg imidlertid at engelskmenn setter mest pris på den typen suppe man kjøper på hermetikk-boks, så utvalget i posesuppe var heller magert.

Løsningen ble å kjøpe rett-i-koppen, eller " * Soup in a Mug", der * kan være for eksempel "Tomato" eller "Potato & Leek", som det heter her borte. For å biffe opp suppen litt kjøpte jeg en pose krutonger, og et brød. Suppen tilberedte jeg ved å putte innholdet fra to poser i en skål, helle over litt mindre vann en foreskrevet, og røre forsiktig. Ikke akkurat rakettforskning. Når suppen så ferdig ut hadde jeg over en kvart pose krutonger, og serverte med brød og vin til.

Alt i alt var dette et helt kurant måltid, som var lett å lage. Alt jeg trengte var i ...

Jeg burde vel egentlig skjønt det. I et land der man setter nettverksbygging i system, og bruker det som et opptakskrav på universitetene er det vel ikke annet å vente enn at det skal ta et par dager med papirarbeid å få en leilighet. Det jeg gjorde i dag var å troppe opp på utleiefirmaets kontor, og fortelle at jeg hadde fylt ut et skjema på internett, men at jeg hadde noen få problemer. Jeg fikk først instrukser om å gå til det andre kontoret på motsatt side av byen, og deretter om å gå til det tredje kontoret (som heldigvis lå bare 30 sekunder gange fra det andre), hvorpå jeg fikk vite at de egentlig ikke hadde tid til å snakke med meg i dag, og kanskje jeg ville komme tilbake i morgen.

Jeg fikk imidlertid slengt inn et par spørsmål, og fikk blant annet vite hvordan referansene skulle sendes inn, og at de kom til å kontakte meg når de hadde mottatt disse. Dette skjer forhåpentligvis i morgen, og da er det antagelig bare et spørsmål om at vi og de andre som bor i leiligheten må signere en bunke papirer. Mannen lot til å mene at dette kunne fort ta tre-fire dager, men det bor så langt bare én annen person i leiligheten, så jeg er optimistisk, og håper det kan gå raskt. Jeg har imidlertid booket rommet vårt på Mingalar for ytterligere en natt, og det er egentlig ganske koselig.

Camilla skriver mer om dette med ...

Da sitter vi altså igjen her på kafe Nero. Den er tilknyttet bokhandelen Blackwell, som jeg har stor respekt for, og jeg er sikker på at enkelte av dere i alle fall tar navnesammenhengen (nero=svart, black=svart), men kafeen har dessuten enda en rett til navnet. Det er nemlig snakk om en ekte kafe. For folk som liker kaffe (altså ikke fjortiser som drikker caffe latte med ekstra latte og hasselnøttsirup fordi caffe latte er moderne, og det er slikt hippe folk driver med - det kan hende det var i fjor og caffe latte er helt ut nå, men -for å låne nevnte gruppes vokabular et øyeblikk- whatever...)

Nero putter lager nemlig caffe latte med en ekstra del espresso automatisk. Hvis du vil ha den svake caffe latten de presterer å koke i hop på vanlige kaffebarer, må du dermed si ifra og utsette deg selv for ydmykelsen det fører med seg. Det sier seg vel selv at en kafe som ikke bare ydmyker fjortiser, men i tillegg befinner seg i en bokhandel passer meg utmerket.

Vi bor her. Vel, det er kanskje en smule overdrevent. Vi sitter imidlertid her hele dagen, dvs når vi ikke må ut i verden for å kjøpe et eller annet eller løpe etter veiledere som ikke finnes. Grunnen til at vi sitter her er ikke bare kaffen, som i seg selv kunne vært grunn nok, om enn kanskje på grensen til det sykelige, men også at vi har "gratis" internet her.

En ting jeg har lurt mye på mens jeg har vært her er hvor alle de store butikkene er. Alle er jo så små, og i det området vi har beveget oss mest har jeg ikke sett en eneste dagligvarebutikk med litt størrelse. Bare små knerter med dertil utvalg. Vi har riktignok funnet flere spesialbutikker, så som vinbutikker og dyre matbutikker, men fortsatt ganske små. Nå er jeg naturligvis tilhenger av små spesialbutikker, og spesielt på den dyre matbutikken var det egentlig ikke noe jeg savnet. Hvis man tenker etter går det nemlig helt fint å putte alt det interressante fra Maxi ved Moholt eller Mega i Molde inn på et ganske lite område. Dette er jo butikker som har godt utvalg i absolutt alt, inkludert filmer, vaskemidler, kjøkkendingser, etc., og det er jo ikke det jeg er ute etter når jeg skal lage en god middag. Jeg ser allikevel for meg at det må finnes store butikker av denne typen her et sted, hvor den gjennomsnittlige Edinburgher kjøper inn i store kvanta alt man trenger i dagliglivet.

Som minst jeg nevnte sist måtte vi flytte til et Guest House (som forresten var kjempefint, men det har Camilla fått førsteretten til å skrive om), og på anbefaling fra den hyggelige briten bestemte vi oss for å se om vi kunne få oss en billig middag ved å handle på en butikk han nevnte, og så benytte en "kitchenette" på stedet. Vi gikk en liten tur, og skjønte vi var på ...

Nå kan jeg angre på at jeg kritiserte rør-opplegget på stedet vi bodde på. Jeg nevnte jo at dusjen var skral, at oppvarmingen var merkelig, og at radiatoren lagde lyd. Vel, det bestemte den seg for å fortsette med utover natten. Alt var stille og fredlig til kanskje klokka to, da den plutselig satte i gang med den jævligste lyden jeg noen gang har hørt. Den var høy og skjærende og skrikende og i det hele tatt. Nå greier jeg aldri å vurdere tid skikkelig når jeg blir vekket av lyder om natta, men jeg ser for meg at det kanskje pågikk en halvtime, mens jeg lå med hodet begravd under massevis av dyne og pute, uten at lyden lot seg hindre vesentlig av dette. Jeg lurte litt på hva de andre i huset tenkte, og håpte noen andre var kompetente og visste hva som måtte gjøres, men lenge skjedde det ingen ting. Så hørte jeg folk som gikk i trapper og dører, og plutselig var lyden borte.

Men lyden var ikke død. Rundt klokka tre kom den tilbake, sintere enn noen gang, og vedvarte også denne gangen i en halvtime eller noe slikt. Hvem som slo den av denne gangen, og hvordan de greide det, vet jeg ikke, men da jeg stod opp var i allefall alt som hadde med vann og/eller varme å gjøre slått av på kjøkkenet. Så utløste vi like godt røykvarsleren når vi lagde toast til frokost, sånn bare for å for å bidra ...

Jeg er i bunn og grunn lat. Derfor har jeg lenge vegret meg for å ta i bruk Skype, til tross for at Are gjentatte ganger har fortalt meg at det er the shiznit. Nå har jeg imidlertid tatt en ny kikk på saken, motivert av en gigantisk telefonregning fra Chess. Jeg har installert skype, og gått i gang med å søke opp mennesker jeg kjenner, og det er med en tåre i øyekroken jeg nå forteller at jeg knapt fant noen. Faktisk bare Are og Anders G.

Jeg vil derfor oppfordre til mer utstrakt bruk av Skype. Det later til at Are og Anders har et fornuftig bruksmønster, så jeg foreslår at vi alle kopierer det. Det går ut på at man regsitrerer seg på Skype, men fortsatt bruker en eller annen MSN-klient som sitt primær-chatte-verktøy, og så bruker Skype hovedsaklig til å snakke med folk. Så hvordan funker dette?

Nå må jeg bare innrømme at jeg faktisk aldri har brukt dette, men slik jeg forstår det er det sånn at om du ser at noen er online, på samme måte som med andre chatte-dingser (IM-klienter i følge Camilla), kan du sette opp en samtale, som er gratis. Alternativt kan du bruke SkypeOut og ringe til vanlige telefoner, men det er knapt et poeng for de som bor i Norge.

Nå forventer jeg egentlig at Are kaster seg på her med en lang og god kommentar som egentlig blir mye bedre enn selve artikkelen, så jeg gidder ikke skrive ...