Jeg har vel fortalt tidligere om hvordan det er stor forskjell på universitetsbiblioteket her og i Trondheim. I Trondheim kan hvem det skulle være gå inn på biblioteket, sette seg ned ved en pc, og surfe og skrive ut av hjertens lyst, fullstendig gratis. Jeg vet ikke hvordan det funker å låne bøker om man ikke er student, men jeg regner med det går an.

På universitetsbilioteket i Edinburgh slipper man ikke inn sånn uten videre. Enten må man være student, eller så må man fylle ut og skrive under skjemaer og greier. Internett er kun for studenter, så den eneste grunnen til at jeg er på nettet er at jeg sniker meg til å bruke Camillas login på det trådløse nettet. Og selv om man er student er det ikke gratis å skrive ut ting, det koster 5p for en ensidig utskrift, 8p for en dobbelsidig.

Nå kan jeg forsåvidt forstå at internett er begrenset til studenter, ettersom det faktisk koster en bøtte penger å studere her, mens i Norge er alle med å betale for universitetene gjennom skatten, så det er jo greit nok. Men det er litt grovt at det koster penger å skrive ut ting, føler jeg.

Uansett, i dag skulle jeg altså inn på biblioteket. Jeg fant frem mitt reference card, som er en grønn papirlapp hvor det står at jeg har lov til å komme inn, men ikke låne ting. Den må jeg vise til vakten (han som kaller meg «son» overraskende ofte) hver ...

(Denne artikkelen ble skrevet 26.10)

I dag har jeg for første gang blitt ropt opp til et fly. Ikke med navn riktignok, bare som en del av "The remaining passengers", men det er like fullt første gang. Skjønt, når jeg tenker meg om er det mulig jeg har blitt det en gang tidligere også, bare at jeg ikke hørte det. En gang jeg skulle fly fra Bergen til Molde etter å ha besøkt min onkel, tok vi det litt vel med ro etter middagen, og jeg måtte løpe til gaten med en diger sekk som jeg ikke ville rekke å sjekke inn. Ah, det var tider det, den gangen man ikke tok dette med sikkerhetskontroll så høytidelig.

Uansett, jeg fløy altså tilbake til Skottland i dag. Først fra Kristiansund til Stavanger. Der måtte vi av alle sammen, for å vise pass (to ganger faktisk), og det var det mulighet til å handle TaxFree. Jeg kikket meg litt rundt i butikken, og glemte helt av å ta alle avgjørelser i løpet av sju åndedrag. Dermed stod jeg å vurderte om det ville være praktisk å ha en flaske 60% som et generelt løsemiddel til å rense ting og slikt, da jeg brått ble revet ut av min egen verden og tilbake i den vanlige av stemmen på høyttaleren. Jeg løp til gaten, og ut i flyet, og spurte heseblesende om jeg var den siste de ventet på. Det var jeg ikke.

Det viste seg at det var tre andre som ...

Camilla, stakkar, har visst hatt det vanskelig mens jeg har vært borte. Som vi husker spilte hun en del Secret of Mana, på min maskin, siden hennes fortsatt var (er) til fiksing. Så husker vi sikkert at jeg fucket opp og slettet savingen, uten at jeg helt skjønner hvordan det gikk til. Uansett, før jeg dro brente jeg Secret of Mana og emulatoren på en cd, så hun skulle kunne fortsette når hun fikk tilbake laptopen sin. Det viste seg imidlertid å ta mye lengre tid enn antatt. Så lang tid, faktisk, at den fortsatt ikke er tilbake, til tross for at det er over fire uker siden vi leverte den. Men den hårreisende historien om laptopen vil sikkert Camilla fortelle selv, så det skal jeg ikke si så mye om.

Når jeg så hadde dratt gikk Camilla like godt hen og ble syk. Og når man ligger hjemme og er syk er det ganske fett å kunne fordrive tiden med konsollspill av høy kvalitet, så som Secret of Mana. Men det kunne hun altså ikke. Så da jeg kom hjem kastet hun seg over bagasjen min, rev frem macen, og spilte fra Waterpalace til Ice Country i en smell, med relativt mye levling. Men da Camilla skulle spille videre neste dag var det skjedd ett eller annet fuckup, som gjorde at siste saving var i Witch's Castle.

Meget mystisk. Camilla er jo en sånn person som saver heller en gang eller sju for mye, enn en for lite ...

Det er viktig å ta backup. Kjempeviktig. Det er imidlertid ikke alltid så enkelt. De siste to årene har jeg produsert omtrent 150 gigabyte med bilder, som befinner seg litt rundtomkring, fordelt på laptopen, et par harddisker i den gamle stasjonære pcen min, og noen DVDer. I sommer tok jeg imidlertid et oppgjør med dette, og overførte alt til en firewire-disk. Jeg tenkte nå at jeg skulle ta med meg den tilbake til Edinburgh, men før jeg sendte den med fly tenkte jeg det ville være lurt å ha en identisk kopi, for da er alt så mye mer oversiktlig når jeg senere har lagt til mer, som også skal kopieres. Jeg har en egnet disk som står i en pc som står på rommet mitt i Molde. På denne disken lå ganske mange av disse bildene fra før, men litt rundtomkring. Jeg tenkte derfor at for å gjøre det veldig oversiktlig og greit ville jeg først slette alt på denne disken, og så bare overføre hele firewire-disken, så jeg har en identisk kopi. Enkelt, tenkte jeg.

Switch, som er det Apple kaller det når man går over fra pc til Mac, er kjempelett, i følge Apple. Ja, det vanskeligste med hele prosessen er faktisk, fortsatt i følge Apple, å få filene dine over fra pcen din til Macen. Akkurat det synes jeg faktisk ikke er så vanskelig, for der er Macen temmelig samarbeidsvillig, og hvis man har litt flaks lager ikke Windows XP noe krøll heller, og da går ...

Jeg har nevnt fra tid til annen at jeg er på utkikk etter nye briller. Helt siden brillene mine knakk under sin egen vekt i januar faktisk. En stund fungerte det med lim, men det holdt ikke på trening, og heller ikke når Camilla albuet meg i ansiktet. Det var bare å pakke snippsekken og traske til byen en sur og kald januardag. Det gav dessverre ikke resultater, på grunn av den helvetes moten, som tilsier at brillene i år skal være firkantede, gjerne med tykke rammer og sterke farger og mye bling.

Jeg ser virkelig frem til jeg blir latterlig rik. Da skal jeg av prinsipp aldri kjøpe noe som lar seg påvirke av moten, men heller gå til en skomaker, en skredder eller en brillemaker. Nuvel.

Jeg gikk uansett over til å bruke kontaktlinser. Både for å teste det ut, og for å vente på at moten skulle forandre seg. Kontaktlinser funker i grunnen greit nok det, men ikke optimalt. Jeg har alltid følt at det er mer avslappende å lese uten briller, og med kontaktlinser kan man ikke drive å ta dem av og på hele tiden. Siden januar har jeg derfor pleid å gå innom brillebutikker i ny og ne, på leting etter en vennlig brille med runde former, men så langt har jeg alltid blitt skuffet, og situasjonen i Edinburgh var omtrent den samme. På lørdag var jeg for eksempel innom brillebutikken på Roseby, og spurte om de kunne skaffe meg et par nokså runde ...

I forrige uke leste jeg Ringenes Herre, for første gang på ganske lenge. 3-4 år i allefall, kanskje lengre, og nå har jeg begynt å se filmene. Egentlig føler jeg at jeg burde sette av tid til å se alle sammen, mens jeg stopper underveis og noterer alt som provoserer meg. Dessverre ville det nok ta meg nærmere to 30 timer, og, som Eivind sa tidligere i dag, ingen ville gidde å lese det. I allefall ikke han. Og da ville jo poenget egentlig være borte.

Helt siden disse filmene kom ut har Eivind vært mitt onde nemesis i denne debatten. Jeg tror nok jeg må innrømme at jeg har angrepet filmene litt for hardt, og ikke alltid på saklig grunnlag, mens Eivind på sin side motsier meg av prinsipp. Jeg får i allefall det inntrykket. I dag for eksempel, snakket jeg med Eivind mens jeg kikket på To Tårn...

Som de fleste sikkert husker vaser Munti og Pippin seg inn i skogen Fangorn, hvor de møter Treskjegg. Etter litt om og men som er fremstillt forskjellig i boken og filmen, men som ikke er så viktig, tar Treskjegg dem med for å møte andre enter, og diskutere situasjonen. Entene snakker sammen, og morgen blir til kveld. Munti og Pippin spør hva som skjer, og Treskjegg forteller at de har akkurat sagt «God morgen», og unnskylder seg med at de ikke er et hastig folk, og at det tar lang tid å si ting på entisk.

Tiden går videre, og ...

Det er egentlig ikke noe mystisk med Afternoon Tea. Det er rett og slett et lite måltid, bestående av te og bestemt tilbehør, som man inntar litt sent på ettermiddagen, kanskje rundt klokken fem, i allefall i gamle dager, da man spiste sen middag. Nå serveres gjerne afternoon tea litt tidligere, kanskje klokken 3, så man kan spise middag rundt 5.

Anna Russell, den 7. hertuginnen av Bedford, er den som vanligvis får cred for å ha funnet opp Afternoon Tea tidlig på 1800-tallet. Hun pleide å føle seg litt peckish utover ettermiddagen, og siden det fortsatt var lenge til middag, som man på denne tiden spiste en gang mellom sju og åtte, fikk hun butleren til å servere te, smørbrød og småkaker. Hun følte så at dette var en genial idé, og begynte å invitere venner til te på ettermiddagen, og vips hadde man en tradisjon, som ikke bare tilhørte overklassen, men etterhvert også middelklassen, da det er mye billigere å invitere noen på te og småkaker enn på en hel middag.

Afternoon Tea er imidlertid ikke fullt så enkelt som en kopp te og en skive et par timer før middag. Det er ganske bestemt hva slags tilbehør man skal servere til teen. Først har man naturligvis smørbrød. Klassiske smørbrød er røkt laks, tunisk, egg, skinke, og ikke minst, agurk, eller cucumber sandwich som høres mye bedre ut. Smørbrødene er tradisjonelt laget med hvitt brød, der skorpen er skjært bort etter at pålegget er lagt på. Smøbrødet deles ...

I går da jeg kom til Norge regnet det, og var litt kjipt, og jeg tenkte at se dét var en ekte høst, ikke en slik pinglehøst med 15 grader og sol. Det var rett og slett kaldt og surt. Så stod jeg opp i dag morges, og da var det enda bedre høst. Det var angivelig årets første frostnatt i Molde i natt, og det var blå himmel og knall.

Jeg stod opp litt senere enn planlangt, da mobilen min fortsatt gikk på GMT, drakk litt kaffe og spiste litt musli og yoghurt, og så gikk jeg en to-timers tur på fjellet. Jeg er nok egentlig en ganske sånn traust og nasjonalromantisk type. Det var i allefall digg og komme seg ut blant fjellene, og det klare vannet og den friske lufta etc. etc. Rett og slett digg. Det så omtrent slik ut:

Og hvis man så litt nærmere etter, så det omtrent slik ut:

Det var alt for i dag. I morgen er det midtsemester i Kvantefeltteori, og så kaffe på Dromedar, for første gang på en stund.

-Tor Nordam

Jeg har liten forståelse for at noen sier de liker å reise. Selv misliker jeg det sterkt.

Misforstå meg ikke, jeg har ikke noe i mot å se nye steder, men selve prosessen med å komme seg dit har jeg ikke noe til overs for. Det er akkurat som i «Gosford Park», når Lady McCordle ønsker Lady Trentham velkommen, og sier

«Did you have å horrid journey?»

Og Lady Trentham svarer

«Fairly horrid».

Akkurat sånn er det.

Grunnen til at jeg tar opp dette er naturligvis at jeg har reist fra Edinburgh til Molde i dag, og som jeg tror jeg har nevnt tidliger går det ikke akkurat noe direkte fly mellom Edinburgh og Molde. Alternativene var enten å fly til London, og så til Molde via Oslo eller Bergen, eller å ta toget til Aberdeen, og så ta fly til Kristiansund. Jeg valgte det siste, da det tok kortere tid, og dessuten er mindre moralsk forkastelig ennå fly på kryss og tvers over hele Europa.

Flyet fra Aberdeen til Kristiansund drives av et Aberdeen-basert flyselskap ved navn City Star Airlines. Et sjarmerende lite selskap som har seks siffer i booking-nummeret, og som dessuten ikke spør etter booking-nummer, fordi det er enklere å spørre om navn, og så konsultere den håndskrevne listen over passasjerer. Bilettene ble også skrevet for hånd, og de valgte dessuten å ikke tyne meg for £30 for mine 6 kg overvekt. Sympatisk.

Flyet var også både sjarmerende og sympatisk. Det var et lite propellfly (eller strengt ...

Dette blir nok en veldig anarkistisk eller post-moderne artikkel, uten noe egentlig organiserende prinsipp, men det får dere bare leve med. Det er jo ikke som om noen av dere later til å lese artiklene for tiden. I alle fall kommenterer dere ikke. Og ikke skriver dere brev heller. Vi er "quite seriously displeased"... eller en smule "miffed", et av mine favorittord i dette språkområdet.

Jeg satt akkurat og leste Bakhtin for harde livet. Jeg fant nemlig ut på fredag at det var meningen at vi skulle lese hans Dialogic Imagination innen mandag, og sendte selvsagt Tor på desperat leting etter boken i alle Edinburghs bokhandler (da det viste seg at alle de fire eksemplarene universitetsbiblioteket kunne skilte med var utlånt). Tor klarte imidlertid å spørre alle bokhandlerne om de hadde Bakhtins Dialectic imagination istedet, noe de selvsagt ikke hadde (da den ikke eksisterer), og det var først i går, på lørdag, etter at jeg hadde vært innom en bruktbokhandel i et siste desperat forsøk på å slippe å tilbringe hele dagen på NLS at Tor sa "Hvorfor spurte du etter Dialogical imagination når den heter Dialectic imagination?", hvorpå alt ble oppklart, og Tor skaffet boken lett som bare det.

Jeg må innrømme at det kanskje var noe optimistisk av meg å tro at jeg kunne lese 422 sider Bakhtin, pluss en 30-siders innledning, i løpet av en helg. Jeg har imidlertid gjort mitt ytterste, men det gjenstår på mystisk vis fortsatt 306 sider, og jeg begynner å bli desperat ...