I går kjøpte jeg en pakke pølse. Det virker kanskje ikke som en ting å skrive hjem om, men det er faktisk første gang jeg kjøper pølse her borte. Det som er så fascinerende er nemlig hvordan enkelte produkter er de samme som i Norge, mens andre er helt forskjellige. Shampo og tannkrem domineres jo av store merker i Norge, og dermed er det kein Problem å finne de samme merkene her. Ost og pølse, derimot, er det helt annerledes med. Riktig nok er det mulig å få Jarlsberg her, men de fleste butikkene har bare tusen varianter av cheddar. Akkurat det er litt interressant faktisk. Så vidt jeg kan bedømme har man ikke noe tilnærmet meieri-monopol i Storbritannia, slik vi har i Norge. Jeg har i allefall ikke lagt merke til noe spesielt navn som går igjen, og mange butikker har sitt eget melke-merke. I allefall Tesco og Sainsbury.

Men pølse, ja. Mange butikker har et ganske stort utvalg i pølse, men en vanlig, traust røkt kjøttpølse har jeg ennå til gode å finne. Ja, jeg har faktisk til gode å finne ferdigkokt pølse også. Og det er jo litt spennende. Som dere sikkert vet kan man i Norge spise pølse rett fra pakken uten å varme den først. Og det er jo greit, ellers ville jo norske barn dø i hopetall når man hadde utflukt med bål og pølse på barneskolen. Men det er altså mindre vanlig her, så før vi kunne bruke pølsene vi kjøpte måtte vi ...

I dag var Camilla og jeg en snartur innom HMV på Prince's Street. Ubrukelig butikk, men med et fascinerende navn. Vi diskuterte det litt mens vi var der, for av en eller annen grunn visste jeg at HMV står for His Master's Voice, men vi kunne ikke se at det stod noe sted i butikken. Nå nettopp sjekket jeg www.hmv.co.uk, men det står sannelig ingenting om det der heller, de bare benytter forkortelsen hele veien:

The story of HMV as a retail brand really began in July 1921, when the acclaimed British composer, Sir Edward Elgar, officially opened the HMV store at 363 Oxford Street. The launch signalled a transforming moment in popular culture, not least because the new store was the first to catch the burgeoning demand for recorded music.

Jeg gikk derfor til vår viktigste kilde til sikker info om slike tema, wikipedia. Der står det en solid artikkel om emnet. For å oppsummere dreier det seg om en fyr som arvet en hund og en grammofon med noen opptak av stemmen til sin avdøde bror. Han oppdaget at hunden ble fascinert av opptakene, og malte et bilde. Dette var en enda mer gammeldags enn vanlig grammofon, det var en slik sylinder-sak. Bildet ble kjent som «His Master's Voice», og maleren prøvde å selge det som logo til et firma som drev med slikt. The Gramophone Company gikk med på å kjøpe det hvis det ble forandret til en plate-grammofon i stedet ...

En Black Box er en dings som gjør noe, uten at man egentlig vet hvordan. Jeg føler det er veldig beskrivende for mitt forhold til Mac. Og det er jo bra, så lenge det funker, men når det blir noe krøll er det veldig lite gunstig, ettersom jeg ikke aner hvordan jeg skal gå frem.

Etter at Camilla fikk tilbake sin MacBook fra tastatur-bytting, begynte den å slå seg av på tilfeldige tidspunkter. Uten at den var spesielt varm, uten at viften hadde gått mer eller mindre enn normalt, og uten at det alltid var et bestemt program som kjørte. Så vi gikk til butikken som hadde hatt den inne, og spurte. Der traff vi en mann som sa at det nylig var kommet en firmware-oppdatering som skulle fikse nettopp dette problemet. Så vi gikk tilbake på universitetet og kjørte software-update.

Firmware-oppdateringen gikk gjennom først, og alt så tilsynelatende normalt ut, helt til maskinen døde uten forvarsel like før den var ferdig med en annen oppdatering. Den slo seg imidlertid på igjen av seg selv, men den kom aldri inn i operativsystemet. Den bare stod og tenkte ganske lenge, og så ble skjermen svart, men musepekeren var synlig og fungerte. Her ble jeg egentlig litt lammet. Hadde det vært en pc ville jeg kunne gjort ting, sånn som å starte med kommandolinje, eller i sikkermodus, eller et eller annet. Jeg ville antagelig ikke kunne fikse noe selv, men jeg ville i allefall kunne prøvd ting. Med en Mac aner jeg ...

I dag fikk jeg, som jeg egentlig forventet, vite at jeg har fått godkjent oppgaven jeg leverte i Litteraturvitenskap. Det er bra, for da får jeg ta eksamen, og oppgaven var egentlig mindre stress en jeg fryktet. Den tok omtrent en hel søndag, og litt av en lørdag, men ikke noe mer. Med dette er jeg dessuten, vil jeg tro, den første som har levert en oppgave skrevet i LaTeX på et grunnfag-emne i litteraturvitenskap. Jeg lovte jo å dele den med dere, slik trenden er, og her følger den altså, så jeg også kan late som om jeg har skrevet en jævlig lang artikkel når jeg egentlig bare poster noe jeg måtte skrive uansett. Men først, diktene det hele dreier seg om:

Sonett til Helene II.43 - Pierre Ronsard

Ein gong når du, med kveldslys over kvite hår,
sit lutande ved rokken, din alderdoms vinne,
skal du nynna mine vers, desse undersame minne:
"Slik song Ronsard om meg, i min venleiks vår!"

Og tenestjenta, duppande med hjulet går
sliten etter dagen, med handa under kinnet,
skal vakna ved mitt namn, og lovprisa deg, kvinne,
med diktarord som lever så langt tida når.

Då skal eg longe vera i den kalde grunn,
eit svivande skrømt i den mørke myrtelund,
og du ei gammal kone som hykjer ved åren,

og græt for den kjærleik du eingong har forsmått.
Så lat oss leva, kjære, før dagen er gått,
og prisa livsens roser med 'det ennå er våren.

Sonett 14 - Louise Labé

Så ...

I går, da jeg egentlig skulle postet denne artikkelen, ble jeg avbrutt av en brannøvelse på biblioteket. Det var temmelig åpenbart at det var en øvelse, for da brannalarmen gikk var det en fyr med University of Edinburgh-jakke og en slik skinn-mappe med ark i, som stod helt i ro og observerte. Han så utover alle studentene som så seg rundt og lurte på hva som foregikk, og han smilte lurt. Og antagelig strøyk vi på testen alle sammen, for de fleste brukte lang tid på å komme seg ut, og nesten alle tok med seg tingene sine. Camilla og jeg tok i allefall med våre. Og når vi så stod ute i regnet og ventet på å slippe inn igjen bestemte vi oss for heller å gå hjem.

Men det jeg altså hadde tenkt å skrive om var hva jeg gjør fremover mot jul. Det er jo ikke så lenge til, og nå begynner jeg å få ganske god oversikt. Det første som skjer er naturligvis at jeg skal studere her, frem til jeg drar til Molde den 27. november. Egentlig hadde jeg tenkt å ta eksamen i Termisk fysikk den 30. november, det var derfor jeg kjøpte flybilett den 27. Men nå har jeg i grunnen bestemt meg for at jeg dropper det faget, for jeg trenger ikke de vekttallene, og det blir bare mer reising og stress, og jeg vil heller jobbe med de andre fagene. Så da er min første eksamen den 5. desember, i litteraturvitenskap ...

Helt siden vi kom til byen har jeg grått bitre tårer over mangelen på kamera. Jeg tror aldri jeg har vært i en by med så mange MOTIVER. Vel, ikke det at det er flere ting her, men dere forstår sikkert hva jeg mener: Det er så mange ting her som skriker etter å bli tatt bilde av. Da Tor så endelig kom tilbake med kamera, gikk vi selvsagt amok i en bilde-orgie som det burde gå gjetord om (jeg kunne tenke meg å vite etymologien til "gjetord"... var det gjeterne som brakte sladder fra bygd til bygd? Eller heter det ikke "gjetord" i det hele tatt?)

Dette bildet tok Tor den første kvelden med kamera. Det er Edinburgh Castle, set fra like utenfor inngangsdøren vår.

Her er et annet bilde av Edinburgh Castle, som jeg tok neste morgen på vei til parken. Legg merke til det lille tårnet på kanten der. Det må være en av mine favorittdeler av hele slottet.

Dette er et annet lite tårn av samme type, sett nede fra Prince's Street Gardens, en herlig liten park ikke så langt fra der vi bor.

Her er en stein vi fant i Prince's Street Garden

Mens vi sto og beundret den, kom det en mann bort til oss og sa at vi burde gå rundt til baksiden, for der sto det enda mer. Og sannelig gjorde det ikke det. Før vi fikk takket mannen hadde han imidlertid hastet videre. Det er betryggende å vite at ...

Are postet forleden en link i lynforumet, som ledet til en kronikk av "Norges fremste filosof og samfunnsforsker internasjonalt", Jon Elster. Min umiddelbare reaksjon var at hvis dette var vår fremste representant, følger jeg virkelig at han har rett i at det står dårlig til med humanoira i Norge.

Den første delen av artikkelen hans er rettet mot norsk forskningsfinansiering, hvori det sentrale poenget hans later til å være at fordi Norge er et lite land, og ikke USA, er vi dømt til å ha dårlig forskning, for på den ene siden har vi så få mennesker at statsstyring av forskningsfinansiering ikke har noen reell effekt, og på den annen side må det bli nytteforskning fordi forskerne ikke er troverdige når de argumenterer for fri grunnforskning.

Kvaliteten på norsk forskning er altså truet av statsstyring. Jaha. Greit nok. Denne delen av artikkelen er i grunnen ikke lang nok til at han kan fremføre noen argumenter i noen retning, og det gjør han da heller ikke.

Den andre store trusselen mot norsk forskning slik han ser det, later til å være at folk ikke gjør som han sier.

Jeg må tilstå at mens den første delen av artikkelen etterlot meg med en noe utilfreds følelse, var det den andre delen som virkelig gjorde meg opprørt og sint. Jeg vet ingenting om Eisenstadt, siden jeg ikke studerer statsvitenskap (jeg har for ordens skyld ikke hørt noe om John Ferejohn eller Adam Przeworski heller, som er dem han mener er mer kjente (dette ...

The Office er mitt nye favorittsted i Edinburgh. Det er en middels stor bar, ikke så langt fra der vi bor. Vi har vært her to ganger før, og i dag bestemte vi oss for å gå hit å spise middag. Jeg har det nemlig litt travelt i dag, så vi tenkte vi skulle slippe å lage middag selv, og dessuten har de gratis trådløst nett der, som er gunstig. Det viser seg at det ikke er så enkelt som man skulle tro å få lagt inn internett, så selv om telefonlinjen var på plass på torsdag kan det ta en uke ennå før vi får nett. Det har seg nemlig slik at fra de fleste leverandører kan du ikke få nett uten at du oppgir telefonnummeret ditt. Dermed kunne vi ikke bestille nett på nettet før vi hadde fått telefonlinje. Det viste seg etterpå at vi kunne bestilt nett fra British Telecom samtidig som vi bestilte telefonlinjen, og da ville vi fått det samtidig, men det visste vi ikke. Det som er problemet nå er at konsensus er å bestille nett fra et selskap som heter Bulldog, og de nekter å godta at telefonnummeret vårt finnes når vi prøver å bestille. Så jeg vet ikke helt hva som skjer egentlig. Nuvel.

Tilbake til The Office. Det er altså et koselig sted, passe stort, og med et voksent preg. Det sitter folk med laptoper her og der, og det er ingen roping og skriking og slikt, selv om de viser ...

Jeg har alltid likt bøker. I allefall så lenge jeg kan huske. Eller, jeg har likt å lese så lenge jeg kan huske, mens fascinasjonen for selve boken tror jeg ikke dukket opp før på videregående. Det var da jeg etterhvert ble introdusert til den akademiske livsstilen, pluss at jeg begynte å jobbe på lageret, som var en mer innbringende jobb enn avisbud. Og på Molde Videregående gikk vi jo ned til byen praktisk talt hver dag, og Dahls bokhandel var et naturlig første sted å stikke innom.

Imidlertid innså vi raskt at Dahl var et tapt tilfelle. Ikke bare har de i senere tid gått mer bort fra bøker og fokusert i økende grad på servietter og nips, men allerede den gangen hadde de et helt perverst system for å bestille bøker. Og dere må huske at den gangen hadde jeg fortsatt dialup, og jeg var kongen i gata, for jeg hadde ISDN. Jeg var ikke like net-wise som jeg er nå, og jeg er sannelig ikke sikker på om jeg kjente til noen nettbokhandler. Ikke hadde jeg VISA-kort heller.

Nuvel. Dette har det sikkert vært skrevet om før, men jeg føler jeg må ta det med allikevel. Når jeg kom for å bestille en bok på Dahl, hadde jeg gjerne kun tittelen på boken. For eksempel så jeg Ghost Dog, og tenkte at det hadde vært gøy å ha boken hans. Så gikk jeg på Dahl, og spurte om de kunne bestille Hagakure. Så var det litt frem ...

I butikken på lørdag la jeg merke til at de solgte store fine gresskar for bare £1.20, men da jeg så nærmere så jeg at det var snakk om «carving pumpkins», og at de var merket «not for consuption». Da kom jeg naturligvis på at jeg er i et land med en sterkere tradisjon for halloween-feiring enn i Norge. Men selv om halloween opprinnelig var en britisk greie har man også i Storbritannia de siste årene blitt påvirket av den amerikanske feiringen, akkurat som i Norge. Jeg leste i The Guardian at i 1995 eller 1998 eller noe slikt brukte britene £12.000.000 på Halloween-feiringen, mens de i år bruker £120.000.000.

Det hadde vært interressant å se tilsvarende tall for Norge. Selv om jeg ikke tror nordmenn bruker like mye pr. innbygger som britene regner jeg med den prosentvise økningen har vært pervers, ettersom vi i Norge brukte ca 0 kroner på halloween for ti år siden.

I den samme artikkelen i The Guardian stod det at feiringen ikke bare har økt voldsomt i pris, men også blitt vesentlig mer bråkete i takt med økende påvirkning fra Amerika. Tilfeller av «Halloween violence» har mer enn doblet seg de siste årene, og politiet har nå store styrker ute denne kvelden, klare til å dele ut forenklede forelegg på £80 for folk som tar av litt for mye med sine tricks. Det har nemlig blitt mer og mer vanlig at man faktisk utfører rampestreker hvis man ikke får ...