Etter at det ble kjent hva Alexander Litvinenko døde av, har grunnstoffet polonium blitt kjendis over natten. Flere store nettaviser har i dag artikler om stoffet:

• bbc.co.uk
• washingtonpost.com
• theglobeandmail.com
• reuters.co.uk

Polonium er et relativt skummelt stoff. Den aktuelle isotopen, polonium-210, har en halveringstid på 138 dager, som er ganske lite. Det gjør at det stråler med svært høy intensitet. Strålingen er for det meste alfapartikler. Dette gjør at det blant annet har vært brukt til å skaffe strøm på romsonder. Alfapartikler lar seg stoppe av nesten hva som helst. Det betyr at ved å ta en liten klump polonium og pakke den inn i et annet metall får man en liten sak som for det meste avgir varme, og ikke noe stråling som kan ødelegge for instrumentene på en romsonde. Polonium-210 avgir ganske mye energi, omtrent 140 watt per gram i følge Los Alamos National Labs. Det er faktisk utrolig mye. Det betyr at en klump på ti gram, som vil være omtrent på størrelse med en yatzee-terning, avgir ca like mye energi som en middels kokeplate på fullt.

Som jeg nevnte lar alfapartikler seg stoppe av nesten hva som helst, inkludert hud. Derfor må polonium spises eller inhaleres for at det skal gjøre skade. Hvis man først får det i seg gjør det imidlertid skade til gangs. Nok en gang i følge LANL er en dødlig dose i teorien så lite som 6,8x10^-12 gram. Altså 0,0000000000068 gram. Ikke særlig mye ...

Aftenposten på nett har en artikkel i dag med tittelen «Vis julebordvett!». Artikkelen forteller at Norges Taxiforbund har tegnet opp et sett regler for hvordan man skal oppføre seg i taxikø, spesielt etter at man har vært på julebord. Reglene er ikke akkurat kontroversielle, og jeg vil egentlig si at man fikk for lite juling i oppveksten om man ikke kan tenke seg frem til dette selv. Jeg gjengir her Norsk Taxiforenings Sett av Regler:

Følg køen der det er mulig. Det kler ingen å snike i rekkene

Spør gjerne andre i køen om de skal samme sted som deg. Det kan halvere køen.

Veiving med spisse paraplyer eller glødende sigarettsneiper er aldri god tone.

Overforfriskede folk har en tendens til plutselig å bli stand up-komikere for å korte ventetiden. Vær litt forsiktig, og vis alminnelig høflighet. Det er neppe alle som vet å verdsette din underholdning.

En drosjekø er heller ikke noe sjekkested. Duften av akevitt og lutefisk gjør deg neppe mer
ttraktiv for det annet kjønn.

Før du kaprer en drosje hjem fra byen en fuktig aften, bør du forsikre deg om at du har penger. Eventuelt et bankkort med dekning.

Dette er ikke akkurat det mest generelle settet med regler man kan tenke seg, men det gjør det antagelig bedre tilpasset til målgruppen. For de litt mer avanserte kan jeg foreslå flere alternative leveregler, som fungerer utmerket både innenfor og utenfor julebordsesongen. Vi begynner med Tors Regel:

Vær høflig.

En utmerket regel, om jeg skal si det ...

På min nærbutikk i Edinburgh jobber det en utrolig ivrig smalltalker. Det fikk jeg blant annet oppleve da jeg skulle kjøpe haggis rett før jeg dro hjem i oktober. Pappa hadde nemlig bedt meg om å ta med noe haggis hjem, og akkurat som Anders tenkte jeg at boks sikkert var lurt. Så jeg gikk på min nærbutikk, og fant hermetisk haggis til 65p boksen, som jeg bestemte meg for å kjøpe fire stykker av.

Kassen var bemannet av denne smalltalkeren, som åpnet samtalen på sitt sedvanlige vis:

«Wanna bag?»

Jeg svarte at det ville jeg gjerne, og håpte det ville slutte der. Jeg hadde nemlig vært borti denne fyren før, men jeg skulle jo bare ha fire like hermetikkbokser, så jeg tenkte det ville gå for fort til at han ville rekke å fyre opp en lang samtale. Så feil kan man altså ta. Han fortsatte som han pleier:

«How's it goin'? Busy-busy?»

Jeg kødder ikke altså. Hver gang jeg er der og handler mer enn en ting stiller han disse spørsmålene. Akkurat slik. Og siden jeg er så høflig forklarte jeg at jeg skulle en tur til Norge for å besøke mine foreldre, og at pappa hadde bedt meg ta med haggis.

Nå husker jeg ikke lenger nøyaktig hva han sa, for nå er vi utenfor standarden, men han uttrykte i allefall forbauselse over at noen utenfor Skottland hadde lyst på haggis. Deretter sa han at jeg ikke måtte kjøpe haggis på boks (mens han fortsatte å ...

Denne artikkelen retter seg nok dessverre mest mot medlemmer av min vennekrets som tidligere har mottatt, eller blitt spurt om ønsker å motta, julegave fra meg. Alle andre er naturligvis invitert til å delta i diskusjonen på genrelt grunnlag.

I noen år nå har jeg vært del av en pakt, eller en losje om du vil. Eller kanskje ikke en losje egentlig. Pakten har inkludert Are, Camilla, Kristine, Silje og meg selv, og har gått ut på at i stedet for å kjøpe julegaver til hverandre har vi gitt cash til en veldedig organisasjon. De siste årene har vi gitt fem hundre kroner hver, så vidt jeg husker, ut fra teorien om at vi ellers antagelig ville kjøpt en bok til ca hundre kroner. Når jeg tenker igjennom det nå innser jeg at det logiske i såfall ville vært fire hundre kroner, men det er greit nok.

Vi har pleid å gjøre det slik at vi gir til samme organisasjon, for å øke følelsen av at bårt bidrag monner, og vi har pleid å bli enige om organisasjon på forhånd. Hvem vi ga til i fjor kan jeg ikke huske, men i forfjor var det vel tsunami-ofrene, fordi vi ikke hadde bestemt oss på forhånd. Før det husker jeg heller ikke. Skjønt jeg lurer på om det var Røde Kors et år. Jeg husker imidlertid at jeg har prøvd å foreslå dyrevern innimellom. Vi har jo alle vært medlemmer av Natur og Ungdom, så jeg trodde jeg skulle få litt ...

Nå som jeg har fått internett hjemme synes jeg egentlig det er på tide at jeg begynner å ta mine spaltist-plikter på alvor igjen. Jeg har jo vært litt slaskete denne høsten. Fra og med 11. september til og med 19. november skrev jeg 45 artikler. Det er nøyaktig 4,5 artikler i uken, og altså 1,5 mindre enn stipulert i kontrakten.

I tråd med mitt nye og bedre liv hadde jeg akkurat nå nettopp skrevet en artikkel om vanlige melbetegnelser i Storbritannia, og var nesten klar til å poste, da ulykken slo meg som lyn fra klar himmel. Det som antagelig skjedde er det som alltid skjer, nemlig at jeg kommer borti trackpaden, den innebygde «ignore accidental trackpad input»-programvaren ignorerte å ignorere, og jeg hadde plutselig merket noe utenfor teksten. Så antok jeg antagelig at jeg hadde skrevet noe feil, trykte backspace, og vips hadde jeg navigert bort fra siden. Som vanlig hadde jeg ikke lagret, og jeg bruker fortsatt Firefox, så når jeg trykte forward var alt borte. Uflaks.

Artikkelen var imidlertid ikke helt ferdig, og mens jeg ikke akter å skrive på nytt det jeg hadde skrevet kan jeg like godt legge til et avsnitt eller to om britisk kjøpebrød.

Brødet man finner i butikker her kan grovt sett deles inn i to typer. Den ene typen er slikt brød man finner på hoteller med continental frokost. Det er helt firkantet brød, enten loff eller halvfint med brunfarge. Dette brødet smaker omtrent ingen ting, og ...

Dear Sirs,

Recently, I recieved a «Sorry, you were out»-note from your company, stating that you were unable to deliver a package to me, because I was not at home, and you had no access to the staircase. Why this should be, I do not know, as I chat a bit with the mailman almost every morning as he makes his tour of our staricase, to which he appears to have unrestricted access, but be that as it may. I noticed that the note advertised the webpage www.royalmail.com/redelivery, so I assumed it would be easily arranged to have the package delivered to my local Post Office. I was therefore quite put out when I discovered that the online redelivery system will not be operational until early 2007. May I suggest that one should have the serivce in place before one starts announcing its existence?

At this point, I decided I could as well drop by the Royal Mail Delivery Office in Edinburgh EH7, and pick up the package myself. As this was a Saturday, the office would close at half past twelve, according to the note you left me. Therefore, I imagined myself to be in no hurry when I arrived at twenty two past twelve at the pedestrian entrance from Brunswick Road, which I have used on earlier occasions. As you can no doubt understand, I was quite surprised when I found the gate closed. I was not prepared, however, to be turned from my ...

Da har vi sannelig fått internett i leiligheten vår, omtrent 8 uker senere enn forventet. Men la oss ikke dvele ved det vonde, men heller fokusere på det positive, som er at det nå står en spesial-spesial BT HomeHub i gangen vår, og deler ut trådløst herlig internett til alle som bor her. Halleluja!

En HomeHub er en fascinerende sak. Det er en trådløs router og et modem i ett. Den kommer i en eske sammen med flere tykke hefter, og ettersom vi har ventet såpass lenge, og i og med at alle hadde drept meg om jeg fucket opp noe, bestemte jeg meg for å faktisk lese heftet merket "Read this first".

Tilkoblingene var naturligvis akkurat som standard, riktignok med et mikrofilter til å splitte signalet mellom modemet og telefonen som jeg aldri har sett før, men ingen overraskelser der i gården. Men punkt 5 eller 7 eller noe slikt var at man skulle vente i en time mens BT utførte en automatisk line-test. Det hadde jeg faktisk aldri gjettet på egenhånd.

I mellomtiden lagde jeg pizza, og kikket litt mer i bruksanvisningen, og jeg ble veldig bekymret når jeg så at det fulgte med en cd, og at det stod slike ting som "To go online, simply click the BT-Broadband icon on your desktop". Det viste seg imidlertid at alt dette bare var crap, og at var bare å koble seg til. Dingsen kom med ferdig oppsatt med wep, og passordet stod på boksen, på en slik lapp ...

I dag har vi vært høykulturelle igjen.
Vi bor jo ved siden av ikke bare en, men to store scener: Usher Hall og Lyceum. Til tross for dette har det altså tatt oss så lang tid å somle oss til et besøk. Det er skammelig, jeg medgir det.

Førsteinntrykket av Lyceum var imidlertid uovertruffent. Jeg har sett min andel teatersaler rundt om i verden, og jeg var ikke skuffet av omgivelsene. Vi hadde de beste billettene vi kunne kjøpe (egentlig kostet de £24, men siden vi er søte studenter, fikk vi dem til £12), og hadde dollet oss opp tilstrekkelig, følte vi. Jeg skal ikke plage dere med detaljer, men gå rett på beskrivelsen av stykket (selv om det kan interessere enkelte at jeg var vågalt kledt i lilla og grønt, mens Tor var mer ... konservativt kledt i ny blå lammullsgenser, ny grønn kordfløyelsbukse og nytt rødt slips og dermed gled rett inn i den generelle befolkningen av menn over 60).

Vi ankom til nest siste visning av Friedrich Schillers (skjønt det er visst David Harrowers versjon av Schillers stykke) Mary Stuart omtrent en halv time før teppet gikk opp, og rakk å drikke hvert vårt glass vin, samt bestille våre "refreshments" til pause. "Vi" i dette tilfelle er meg selv, Tor og vår tyske flatmate, Marie.

Scenen var minimalistisk, som dere kan se av bildene (klikkbare) i linken over, men det fremhevet kostymene og karakterene desto mer. Hverken karakterene eller kostymene var dessuten statiske. Fra begynnelsen av var sympatien ...

I dag har jeg shoppet klær på Marks & Spencer. Egentlig en ganske sjarmerende butikk. Den er litt som Hennes & Maurtiz, for det er ikke spesielt dyrt der, men samtidig var det et nokså tydelig preg av at dette er en britisk butikk, som retter seg mot menn som liker å kle seg litt seriøst. De hadde for eksempel et godt utvalg i slike koselige tøfler av tykk filt, pysjamaser, slåbroker (slåbrøker?), paraplyer og sixpencer. Jeg så dessverre ingen bukser med hemper for bukseseler, som ville vært utrolig kult, men litt unødvendig, siden jeg ikke har bukseseler.

Jeg kjøpte egentlig bare en helt vanlig fløyelsbukse og en slik lammeullsgenser og et slips, for vi skal i teateret i kveld, og da føler jeg det er viktig å kle seg litt pent. Vi skal se Mary Stuart på Lyceum, som er et teater som ligger omtrent hundre meter fra der vi bor. Vi har sett plakatene hver gang vi har vært på butikken, og sagt at vi burde gå og se det, og nå fant vi ut at det slutter å gå på lørdag, så vi måtte egentlig bare hive oss rundt.

In other news kan jeg fortelle at jeg har fått bekreftet at pakken som forhåpentligvis inneholder modemet vårt nå er hentet av den ene svenske jenta, og jeg vet fra før at telefonlinjen vår faktisk er koblet og fikset for internett, så om alt går som det skal får vi internett hjemme i dag omtrent om et par timer. Hvis så er tilfelle kommer det antagelig en rapport fra stykket, samt en jevn strøm av artikler i fremtiden.

-Tor Nordam

Jeg leste i The Economist at Norge er kåret til verdens beste land å bo i, og jeg lot meg ikke overraske. Ikke bare har jeg hørt at vi har toppet slike kåringer før, men jeg vet jo at vi har det aldeles utmerket. Og en av de viktigste grunnene til at det er så bra å bo i Norge, men som jeg mistenker ikke har vært et kriterium i denne kåringen, er at det er så enkelt å motta en pakke i Norge.

Hvis du bestiller noe hjem til deg i Norge er det stort sett to muligheter. Enten kommer det med posten, eller så kommer det med et budfirma. Posten er vi jo alle kjent med, og selv om jeg er kritisk til privatisering av Posten, og selv om enkelte postfunksjonærer kan være inkompetente hinsides det fornuftige (særlig de to fyrene i post-i-kiosk-kombinasjonen der vi bodde på Byåsen), gjør Posten for det meste jobben sin når det gjelder å levere en pakke. Enten kommer pakken i postkassen, eller så må du hente den på postkontoret, som for de fleste er innen rimelig rekkevidde. Litt lengre nå enn før, men ikke værre enn at det går bra.

Når det gjelder budfirma har jeg selv kun erfaringer med UPS, og her snakker vi om meget gode erfaringer. Ikke bare er de av og til skremmende raske fra USA til Norge, men de har også en veldig praktisk tilnærming til selve overleveringen. Det som som regel har skjedd når jeg har ...