Hundrevis av flasker med øl. Det er det jeg pleier å si til folk som forteller at de tar lappen. «Lappen? Hva skal du med den? Tenk så mye øl du kan kjøpe for de pengene.» Jeg har foreløpig ikke vunnet frem noe særlig med dette synet. Og det er jo greit nok, på en måte, for jeg støtter jo ikke akkurat overdreven øldrikking. Men jeg støtter ikke overdreven bilkjøring heller, så det går kanskje ut på ett.

I jula fikk jeg forresten høre at det har blitt pervo-dyrt å ta lappen. Jeg tror jeg (og alle andre som kjørte på samme kjøreskole) brukte rundt 15-17.000, som var mye, mens Tore og Trond brukte rundt 8-10.000 eller noe slik. Jeg mener å huske jeg hadde 17 vanlige kjøretimer, i tillegg til de obligatoriske spesialtimene. Nå er det visst obligatorisk med en hel hurv kjøretimer, og noe i overkant av 30.000 er nå regnet som billig for å ta lappen. Ganske drøyt. Ikke akkurat i tråd med den generelle prisstigningen i landet.

Uansett er dette min artikkel nummer 600, og det er jo ikke så verst. Det er ganske mange faktisk. Jeg tenker av og til på dette med fremtiden og slikt i forbindelse med denne skrive-hobbyen. Vanligvis har jeg et litt anstrengt forhold til fremtiden. Særlig om morgenen. Når vekkerklokka ringer og det er kaldt på gulvet er det på en måte fremtiden som kommer for å ta meg. Ganske kjipt. En gang jeg slepte meg opp ...

I går startet jeg dagen forholdsvis tidlig. Antagelig var det derfor jeg glemte å ta med meg kameraet. Og det var i grunnen dobbelt teit, både fordi jeg liker å ta bilder, og fordi jeg allerede hadde pakket ned blitsen og et ekstra objektiv, som jeg har relativt lite bruk for alene. Menmen. Det førte jo til at jeg reiste med bare en bok som håndbagasje, og det er jo veldig praktisk. Jeg følte meg faktisk veldig tøff når jeg stod i en lang kø full av jenter som fikk panikk da de hørte at de ikke fikk med seg hele innholdet i toalettmappen inn på flyet, fordi den var ca tre ganger så stor som den offiselle zip-lock posen. Dessverre hadde jeg ytterjakke og belte, samt mobiltelefon og noen mynter, og det måtte jeg jo legge ut når jeg gikk gjennom detektoren. Jeg hadde naturligvis alt i jakka på forhånd, så jeg slapp å fomle i lommene, men det er mye kulere å ikke ha noe, bare boken.

Det hadde vært litt sånn som Jet Li i Lethal Weapon 4, der han viser frem stress-perlene sine til vakten, og så får han passere, og så viser det seg senere at han bruker perlekjedet til å kveste folk. Ikke at jeg hadde tenkt å kveste folk med A Christmas Carol, men det blir litt det samme.

Jeg startet i allefall dagen rundt halv fire. Jeg spiste litt, drakk litt te og litt for mye vann, og gikk bort til flybussen ...

Jeg stikker faktisk av noen dager. Just like that. Jeg hadde jo tenkt å besøke Camilla om ikke så altfor lenge uansett, men så oppstod dette problemet med muggen, og det kan jo se ut som om det kan være nødvendig å flytte, så da tar jeg like godt besøket nå, så kan jeg hjelpe til å bære ting og slikt. Det er jo slikt menn er ment å brukes til.

Jeg fikk ganske ok pris på flybilletter fra KLM, så jeg valgte dem selv om det betyr at jeg må innom Amsterdam. Det er mulig det bare er jeg som er dårlig til å lete, men jeg har rett og slett ikke greid å finne spesielt billige billetter til Edinburgh, og man må uansett ha minst ett bytte siden det ikke går noe direktefly fra Trondheim, så det er vel like greit som noe annet å bytte i Amsterdam. Å bytte i Bergen hadde jo vært bedre sånn kilometermessig, men det går ikke fly mellom Edinburgh og Bergen hver dag, og ikke var det noe billige billetter som passet heller. Så da blir det Amsterdam.

Flyet mitt går fra Trondheim klokken 06.15 i morgen tidlig, så det betyr at jeg må ta den første flybussen, som går fra Lerkendal 04.20. Jeg bor heldigvis bare rett over gata, så det er jo hendig, den grad noe er hendig klokka fire om morgenen. Egentlig kunne jeg godt tenke meg å ta tog, men det begynner dessverre ikke å gå tidlig nok, så det får bli en annen gang.

-Tor Nordam

Disclaimer: Ikke alle sitatene i denne artikkelen er nødvendigvis helt korrekte. Bare sånn ca. Muligens litt ondskapsfullt vinklet for mer panasj.

Ansvar for egen læring er en vits vi alle har hørt mange ganger. Først sa de det på barneskolen, om ungdomskolen. Så sa de det på ungdomskolen om videregående. Deretter sa de det på videregående om universitetet. Og det stemmer jo mer og mer, det er klart, selv om det stadig blir mindre frihet også på universitetet. I dag hørte jeg imidlertid denne vitsen igjen, denne gangen brukt om Eksperter i Team. Det var ikke den eneste teite formuleringen jeg hørte i dag.

Dagen begynte klokken åtte, med et foredrag av en eller annen fyr med dressjakke. Han åpnet med å si at han var fornøyd med å se at så mange hadde orket å stå opp så tidlig for å høre på ham, og til det tenkte jeg at om jeg hadde visst at de ikke kom til å notere navnet mitt før senere ville jeg muligens ikke gjort nettopp det.

Noe av det første som ble sagt, var at dette kom til å bli et interressant fag, som vil bli nyttig «når dere kommer ut i industrien». Selv har jeg ikke tenkt meg ut i industrien, men intensjonen var tydeligvis ikke å inkludere sånne avvikere. Hele dagen gjentok han uttrykk som «når dere kommer ut» og «der ute» og slike ting. Litt som om de skulle sende oss til Irak. Og gullkornene kom i grunnen på løpende ...

Det er mugg på rommet mitt i Edinburgh.
Det er ikke tvil lenger.
Det har vært mørke skygger på den hvite murveggen på rommet mitt lenge.
Over ferien har det slått ut i full blomst.
La meg demonstrere med et bilde eller tre:




I tillegg kan jeg nevne at hosten min har blirr verre igjen, og jeg lurer nå på om det kan være dette som gjør det.
Det kommer visst noen fra GM (som vi leier fra) for å "inspisere" her den 16. januar, og jeg skal passe på å påpeke dette for dem da. Så får vi se hva som skjer.
Forhåpentligvis er jeg fortsatt i live da.

I dag blir en stor dag. Klokken kvart over åtte begynner jeg nemlig på Eksperter i Team, NTNUs helt egne fantastiske plan for å gjøre meg mer attraktiv i yrkeslivet. Det sier seg vel selv at jeg er skeptisk til alle slike fremstøt.

Så vidt jeg har forstått går opplegget ut på å samle studenter fra de fleste retninger med universitetet, og dytte dem sammen på et prosjekt. For at vi skal lære oss å samarbeide med eksperter fra andre fagfelt, som alle bruker sin spisskompetanse til å hjelpe teamet videre, og blablabla. Og hvis målet ditt er å jobbe som konsulent, der du skal hjelpe til med å tilpasse løsninger for folk som driver med forskjellige ting, så kan dette kanskje være relevant. Eventuelt hvis du skal være en slik person som er med i sånne komitéer som blir nedsatt når stortinget skal sette fokus på noe. Men hvis du skal sitte på et kontor med en kopp kaffe og grunnforske, ja, da tror jeg faktisk dette er fullstendig bortkastet.

Nettopp derfor er jeg fast bestemt på å klage og syte. Ikke under selve opplegget såklart, jeg er jo ikke interressert i å skape ubehagelig stemning på gruppa, men her, og særlig når jeg er ferdig. Uavhengig av om det blir morsomt eller ikke akter jeg å skrive lange, åpne brev til rette vedkommende når dette er over.

Oppgaven min heter «Fremtidens Jernbane». Når man søker kan man velge fem oppgaver, eller «Landsbyer», men ikke i prioritert rekkefølge, og ...

I dag begynte jeg på sett og vis på mastergraden min. Teknisk sett har jeg ikke kommet inn ennå, for plassene blir ikke delt ut før sensuren er klar på de siste eksamenene, men det lar jeg ikke skremme meg. Jeg synes riktignok det er litt merkelig at man ikke får tilbudet får midtveis i januar når de reklamerer med oppstart i januar, men det får så være. Jeg gikk i allefall og snakket med veilederen min, som ba meg om å gå hjem og kvantisere noen frie skalarfelter, og komme tilbake når jeg var ferdig.

For de som lurer kan jeg avsløre at jeg skal skrive om Casimir-effekten, og så mye mer enn det vet jeg egentlig ikke ennå, men det ordner seg nok etterhvert. Denne effekten dreier seg i grove trekk om nullpunktfluktuasjoner, som er kvantemekaniske greier. Det er altså slik at i kvantefeltteorien er vakum et forholdsvis livlig sted. Dette er i skarp kontrast til klassisk vakum, som er ingenting. I kvantefeltteorien har man derfor disse fluktuasjonene, som på sett og vis er overalt, og summen av dem er dessuten uendelig.

Det betyr altså at det finnes uendelig mye energi overalt til enhver tid. Mange fjasefysikere hevder å kunne utnytte denne energien på en eller annen måte, men det er bare bull. Det holder nemlig ikke å ha energi, man må ha en gradient for å kunne gjøre noe. En gradient betyr i denne sammenhengen at du har et sted med mye energi, og et sted med ...

(Ti poeng til den som kan fortelle meg hvor tittelen kommer fra uten å sjekke.)

I fjor skrev jeg en ganske solid nyttårsartikkel, jeg synes i alle fall selv den ble ganske bra. Der nevnte jeg at jeg hadde som mål å komme meg på skolen til 8 de fleste dager. I ettertid synes jeg å huske at det gikk ganske bra utover våren, og at jeg ganske ofte var tidlig på skolen. Det er jo ikke noe poeng i å være altfor firkantet på dette, hvis man for eksempel har sovet dårlig en natt fordi naboen begynte å jodle på verandaen rundt tre er det naturligvis bedre å sove litt lengre så man er opplagt og faktisk får noe ut av dagen på skolen, men stort sett mener jeg altså å huske at jeg var på skolen ganske tidlig.

Det forsettet har jeg i grunnen tenkt å videreføre i år. Jeg lurer imidlertid på om jeg skal omformulere det til å si at jeg skal stå opp sju på hverdagene. Eller halv sju. Halv sju er egentlig bedre, for vanligvis synes jeg det er skikkelig kjipt å stå opp når jeg skal begynne på jobb halv åtte om sommeren, så det er kanskje like greit å komme inn i mønsteret med det samme. Hvis jeg kjører på lenge nok kan jeg kanskje bli en slik fyr som våkner halv sju på hverdager uansett, og det er jo litt kult. Enda kulere hadde det vært å bare kunne bestemme seg ...

Jeg skulle akkurat til å begynne denne artikkelen med «Da har jeg altså...», da jeg fikk en sterk følelse av at det var en litt for velbrukt åpning. På den annen side kunne jeg ikke komme på noen konkrete eksempler på bruk av denne åpningen. Derfor tok jeg for meg arkivene, som poster de første fem-sju linjene av hver artikkel i en måned, og slik kunne jeg raskt fastslå at siden september har jeg kun startet en artikkel med ordene «Da har...». Så vet du det.

Det var forresten denne artikkelen. Huffameg som tiden flyr.

Da har jeg altså fått opp bokhyllen min, og jeg har møtt en av de andre som bor her. Det så en stund ut til å bli en sånn skrekkfilm greie, for når jeg kom hjem i sted så jeg at noen hadde vært på kjøkkenet og flyttet på noe, men det var ingen hjemme. Jeg så for meg at jeg kanskje kom til å bo her til sommeren uten å treffe de andre, men plutselig kom det en fyr inn døra. Han ga meg en innføring i skap-reglene og slikt, som er bra, for jeg misliker folk som bryter skapreglene. En-hylle-hver-i-kjøleskapet-regelen for eksempel. Sånn som når jeg kommer hjem fra butikken og finner hyllen min stappfull av grønnsaker. Og særlig når det er så fullt i resten av kjøleskapet at jeg egentlig ikke kan putte dem noe annet sted heller. Argh!

Han ga meg dessuten passordet til nettverket, så nå har jeg internett også ...

Nå har jeg faktisk kommet meg tilbake til Trondheim. Jeg stod på og pakket mesteparten av torsdagen, som er min unnskyldning for ikke å skrive artikkel den dagen. Jeg benyttet også anledningen til å rydde litt på rommet mitt i Molde, og det var jo greit. Jeg fikk blant annet ryddet opp i en del skrot jeg tok med hjem da jeg flyttet ut av leiligheten på Byåsen, for ett og et halvt år år siden. Og det er jo greit.

Fredagen dro jeg ganske tidlig oppover med bil, sammen med mamma, pappa og Jørgen. Jeg føler at jeg greide å begrense meg ganske bra denne gangen. Flyttelasset fikk plass i bagasjerommet, bortsett fra senga naturligvis, den lå på taket. I utgangspunktet trodde jeg det bare manglet seng på rommet, men det viste seg at det også manglet bokhylle, stol og gardiner, og at det bare var en lampe i taket. Dermed dro Jørgen og jeg på IKEA, og jeg fikk sikret meg en stol, en bokhylle med tre-look (de var tom for den billige hvite som jeg egentlig ville ha), to bordlamper, et sett altfor store gardiner, og litt annet skrot.

Etter å ha lastet av dette gikk vi på kino og så Pans Labyrint, som var en fin, men nokså trist film med temmelig brutale elementer. Deretter gikk jeg hjem, og pakket ut en del, monterte litt, hengte opp gardiner og litt slikt. Jeg er spesielt fornøyd med gardinene, som ble ganske fine etter at jeg hadde skåret ...