I dag er det onsdag, slik det pleier å være på denne tiden av uken, og da er det Eksperter i Team. I dag var antagelig den mest spennende EiT-dagen dette semesteret, da vi reiste til Stjørdal med tog. Vi dro fra Lerkendal stasjon klokken 07.56, og kom frem til et eller annet hotell på Stjørdal rundt ni.

Det første som stod på programmet var en oppkvikker. Vi hadde spøkt om det på forhånd, og tenkt at det sikkert var kaffe eller en drink eller en stripe eller noe slikt, men det viste seg å være en lek. Vi stilte oss på en rekke, og så skulle alle se fremover. Så skulle den nest bakerste snu seg, og se på mens den bakerste gjorde en bevegelse. Så skulle denne bevegelsen kopieres fra person til person fremover, uten at de foran i køen så på, og så var poenget å observere hvordan bevegelsen endret seg. Og det var forsåvidt gøy å se hvordan min Spock-hilsen utviklet seg til frenetisk vinking.

Resten av programmet var litt som en dag på ungdomskolen, med trekvarters forelseninger av forskjellige embedts-menn og -kvinner fra Jernbaneverket, med kvarters pauser mellom. Det kuleste i denne perioden var egentlig at hotellet hadde en soft-ice-maskin til fri benyttelse, men det er ikke til å stikke under en stol av det var ganske interressant å høre om utfordringene man møter når man skal utvikle togsamarbeidet i Europa for eksempel. Tog som går i Frankrike, Sveits, Tyskland og kanskje Belgia og ...

Da er jeg akkurat kommet hjem fra et foredrag om thoriumkraft, med etterfølgende middag, på ærverdige Lerchendal Gård. Jeg har jo, som alle andre, fått med meg at det foregår et eller annet med thorium, og at dette er en ny og lovende energikilde og alt mulig rart, samt at Norge sitter på svære forekomster av dette stoffet. Jeg bestemte meg derfor for at jeg burde vite litt mer om dette enn man kan få vite ved å lese nettavisene, så jeg tok turen til dette foredraget i kveld, og det angrer jeg slett ikke på.

Innledningen var ved en fyr fra NGU, Norges Geologiske Undersøkelse, som fortalte hva vi egentlig visste om norske thoriumforekomster. Og noe av det første han sa var at vi ikke har noen. Forekomst er nemlig et faguttrykk man bruker om noe man har undersøkt ganske grundig, og som man kjenner størrelsen av. Så mye vet man ikke om thorium i Norge, dermed kaller vi det foreløpig bare en ressurs. Men det er jo bare terminologi, og er ikke så viktig. Han sa at han slett ikke var sikker på hvor tallet man leser i nettavisene, 170.000 tonn, kommer fra, men han sa heller ikke at det virket som et galt estimat. Han var rett og slett ikke sikker. Det som imidlertid er sikkert er at både India og Australia har mye mer, og at de har thorium i en form som er mye lettere å utvinne. Men dette stoffet finnes i Norge, og ...

Av en eller annen grunn har jeg et lett distansert forhold til dette med klimaendringer. Jeg tenker på en måte at om man bare durer på vil det i alle fall dukke opp en lærepenge på et eller annet tidspunkt, og det blir antagelig en ganske brutal sådan. Jeg pleier faktisk å tenke at det blir spennende å se hva som skjer fremover.

Man hører ofte at vi burde passe oss så vi ikke ødelegger planeten og slike ting, men jeg leste et sted at noen sa at vi på ingen måte vil greie å ødelegge planeten. Om klimaet blir langt mer ekstremt og langt mer ustabilt vil antagelig naturen bare riste seg litt, og trylle frem trær med dypere røtter og dyr med tykkere pels. Sivlisasjonen vår, derimot, kan godt komme til å gå under.

Jeg er natruligvis oppmerksom på at jeg også er en del av vår sivilisasjon, og at dens undergang vil være temmelig upraktisk, men jeg tar likevel meg selv i å tenke at det ville være en interressant ting å se, som om jeg kunne observere hele showet utenfra. Men det er ikke det som er poenget i dag.

Dagbladet kan melde at 2500 klimaforskere er enige. Om man leser artikkelen ser man at alle mener de at vi er i dyp doo-doo, men at de slett ikke er enige om hvor dyp. Men høydepunktet kommer litt lengre nede, når Dagbladets journalist prøver seg på kritisk analyse.

For dere som ikke klikker på linker skal ...

I dag har vi hatt besøk av National Gas Emergency Grid. Ikke noen rutineinspeksjon. Vi ringte dem. Men ikke med en gang.

Jeg har alltid vært litt paranoid når det gjelder gass, men jeg er klar over at jeg er paranoid, så da jeg i morges gikk rundt i leiligheten og trodde at jeg luktet en svak eim av gass rundt omkring antok jeg at det bare var luktesansen min som prøvde å lure meg til å overreagere. Jeg satte meg derfor til å studere, men jeg tente ikke lyset som jeg hadde tenkt å ha på mens jeg studerte.

En time etter at jeg hadde begynt dagens studier kom min svenske flatmate hjem, og det første hun sa var "Lukter det gass her?"

Jeg regnet det for et for stort sammentreff at vi skulle ha samme paranoia og at den skulle gi utslag samme dag, så vi ble enige om at vi sikkert burde gjøre noe.

Vi er jo begge skandinaver og har ikke så mye erfaring med gass. Vi var begge veldig klar over at all vår erfaring med gasslekkasjer kom fra serier som "911", og vi hadde ikke lyst til å overreagere. Hanna sendte derfor en melding til sin britiske kjæreste og spurte hva han trodde vi burde gjøre. Vi var begge veldig rolige og fattede frem til vi fikk meldingen fra ham.

Mannen virket halv-panisk og mente at det definitivt var noe å bekymre seg over, og at vi burde åpne alle vinduer og dører og ...

I går dro jeg en tur til Molde. Jeg hadde i grunnen planlagt en tur en av de nærmeste ukene, så da Kristian sa han skulle dra denne helgen grep jeg anledningen til å ta buss med samtalepartner, som definitivt er å foretrekke. Bakgrunnen for reisen er stort sett at jeg innser at jeg glemte en hel del forskjellig da jeg flyttet oppover, samt at jeg tok med noen bøker fra Edinburgh da jeg var der, som jeg egentlig ikke har plass til i Trondheim. Pluss å besøke mine kjære foreldre, naturligvis.

Jeg reiste som sagt i går, men bortsett fra selve reisen foretok jeg meg ikke noe særlig den dagen. I dag derimot, har jeg vært voldsomt aktiv. Jeg har for eksempel gått årets første skitur. Det har jo snødd som pokker her de siste dagene, så det ligger sikkert over en halvmeter snø, og det er snø på trærne og riktig fin julestemning. Akkurat sånn det burde ha vært i desember. Jeg gikk i allefall en tur på en mil eller deromkring oppi løypene rett oppi bakken her, og det var fint. Så nå spørs det bare om snøen (denne snøen eller en annen snø) holder til påske. I såfall blir det forhåpentligvis skitur da også, med appelsin og kvikklunsj. Vi hadde jo en slik tur for to år siden, mens i fjor var det en skikkelig dårlig ski-påske. Det var dog en ok foto- og kafé-påske, så jeg skal ikke klage for mye.

[Sett inn obligatorisk syting ...

Jeg beklager den kjedelige artikkelen i dag, men det var helt nødvendig. Forhåpentligvis blir det noe mer spennende i morgen.

-Tor Nordam

Jeg har laget en liste over de jeg mener er de 20 mest kjente fysikere i verden. Jeg har altså fokusert på en antagelse om hvor mange personer i verden som har hørt om dem, og ikke på hvor betydningsfulle de har vært i vitenskapelig sammenheng.

Noen vil kanskje diskutere om astronomer fra gamle dager er godkjente fysikere, eller om folk som kanskje er mer kjent for matematiske bragder hører hjemme på denne listen. Men siden dette er min liste er det jeg som bestemmer. Folk oppfordres uansett til å lage sine egne lister.

For å styrke antagelsen min om grad av kjenthet (og hjelpe meg litt med rangeringen) har jeg fra et større utvalg av mer eller mindre kjente fysikere foretatt en mindre spørreundersøkelse i nabolaget (fra har du hørt om denne personen-prinsippet). Jeg teller nedover fra 20:


20. Tycho Brahe (1546-1601)



Født Tyge Ottesen Brahe på et slott i Danmark. Han havner i kategorien astronomer fra gamle dager hva jeg nå mener med det, og mistet deler av nesen sin i en duell som student i Rostock. Selv om han mente at solen roterte rundt jorden, stod han bak fabelaktig nøyaktige målinger av stjerner og planeters posisjoner. Kong Fredrik den andre ble så imponert over Brahes bragder at han finansierte stjerneobservatoriene Uranienborg og Stjerneborg på øyen Hven.


19. Michael Faraday (1791-1867)



Han var en britisk fysiker som også drev en del med kjemi. Mest kjent vil jeg påstå at han er for sine tre eksperimenter i 1831 med ...

Ettore Majorana (1906-?) var en italiensk fysiker. Han arbeidet sammen med blant andre Enrico Fermi, som sikkert er på topp 20 listen over verdens mest kjente fysikere, kanskje også topp 10, og gjorde mye variert arbeid på slutten av 20-tallet og utover 30-tallet. Han jobbet med kjernefysikk, bindingsteori for molekyler, spektroskopi av et eller annet slag, og i 1937 publiserte han artikkelen «Teoria simmetrica dell’elettrone e del positrone», som dreier seg om nøytrinoer.

Jeg må understreke at jeg har dette fra www.ettoremajorana.it, som later til å være skrevet av en person som ikke er helt stø verken i fysikk eller engelsk. Jeg vet imidlertid at majorana er et kjent navn når man driver med nøytrinoer, uten at jeg er skråsikker på nøyaktig hva han gjorde. Men det får jeg kanskje lære litt mer om i løpet av våren. Uansett, Fermi hadde følgende å si om Majorana:

`Because, you see, in the world there are various categories of scientists: people of a secondary or tertiary standing, who do their best but do not go very far. There are also those of high standing, who come to discoveries of great importance, fundamental for the development of science' (and here I had the impression that he placed himself in that category). `But then there are geniuses like Galileo and Newton. Well, Ettore was one of them. Majorana had what no one else in the world had [...]'"

Dette har jeg sakset herfra:
www.ejtp.com/articles/ejtpv3i10p1.pdf

Absolutt ingen smågutt ...

I dag skulle jeg egentlig bake scones og ta med på skolen. Det er en sånn greie vi gjør. Spesielt Torgar, han baker alt mulig rart hele tiden. Ostemuffins for eksempel, som han hadde med på tirdag. De var forresten veldig gode, selv om det høres litt rart ut. Og i dag skulle altså jeg imponere med scones og clotted cream. Jeg hadde kjøpt inn alt jeg mente jeg trengte. Mel for eksempel, og smør og fløte. Og i går kveld kom jeg på at jeg trengte sukker og rosiner, så da kjøpte jeg det også, og følte at alt var i boks.

Det som imidlertid ikke var i boks, det var nettopp det som er i boks. Bakepulver. Bakepulver er jo en sånn ting man kjøper en gang, og så har man det evig lenge. Særlig i fjor. Da kjøpte jeg først en boks bakepulver og en boks vanlijesukker, og så glemte jeg at jeg hadde kjøpt det, så jeg kjøpte en til av hver, bare at jeg tok feil og kjøpte to bokser med bakepulver. Så da hadde jeg tre bokser med bakepulver, som er mer enn noen noen gang kan bruke opp. Dessverre hjelper deg meg fint lite at jeg hadde tre bokser i fjor, for nå har jeg ingen. Bakepulver er ikke akkurat det første jeg tenker at jeg bør ta med når jeg flytter, og siden det er heller ikke slikt man kjøper uten at man trenger det står jeg her uten nå. Jeg kunne ...

Vikingene var kjent for å være formelle og rettskafne i sin fremferd. Omtrent som på Tv2.