Naturlig uran, slik man finner det i fjellet, er en blanding av isotoper. Isotoper er det man kaller forskjellige utgaver av samme grunnstoff, der den eneste forskjellen er antall nøytroner i kjernen. Men det er egentlig ikke så viktig å vite akkurat hva dette innebærer. Poenget er at naturlig uran består av ca 99% uran-238, rundt 0,7% uran-235, og litt annet grums.

Problemet her er at uran-238 kan egentlig ikke brukes til noen ting, mens uran-235 kan brukes til alt mulig rart. Det vil si bomber og kraftverk. For å øke andelen av uran-235 gjør man noe funky shit med sentrifuger og slikt, som er det IAEA ikke vil at Iran skal gjøre selv, men det er ikke poenget. Poenget er at når man anriker uran til for eksempel 3,5% uran-235, som er ganske vanlig i dagens kjernekraftverk, støter man på et lite problem.

For å øke konsentrasjonen av et stoff fem ganger må man i praksis fjerne 80% av løsemiddelet. Det vil med andre ord si at når man lager 1 kilo anriket uran (til 3,5%) lager man samtidig 4 kilo såkalt utarmet uran, som ikke akkurat er sunt, selv om det ikke er så sinnsykt farlig heller. Det kan ikke brukes til noe, men det bør heller ikke ligge å slenge. Dette er altså et problem.

Når man så har kjørt kjernekraftverket sitt en stund, har man etterhvert brukt opp det som var av uran-235. På dette tidspunktet er det fortsatt rundt 95% ubrukt uran-238 ...

Først av alt er det bare en ting jeg må få oppklart. Planter kan ikke trylle bort CO₂. Planter tar CO₂, bruker karbonet til å lage sukker, og slipper ut oksygen. Så forbrennes noe av dette sukkeret, i en prosess som forbruker oksygen, mens noe omdannes til stivelse og cellulose og slike ting. En plante som vokser vil dermed ta CO₂ fra luften, og binde karbonet i seg selv.

Når så denne planten dør er det to ting som kan skje. Enten kan den brenne opp eller på annet vis bli nedbrutt fullstendig. I såfall går karbonet tilbake til atmosfæren. Det er dette som skjer når man bruker biodiesel, og det er det som er opphavet til at man sier at slike ting er CO₂-nøytrale. Det andre som kan skje er at planten kan bli liggende under masse leire og ting, og i såfall er karbonet låst i jordskorpa, helt til det kommer en smarting og finner ut at det virker som en god idé å pumpe opp all oljen og brenne den.

Så ja, vi kan bruke alger og slike ting til å fjerne CO₂ fra atmosfæren, for eksempel i gjennomsiktige tanker, men vi må i såfall gjøre av disse algene et sted. Det funker ikke å bare brenne dem.

Når det gjelder radioprogrammet, så vil jeg si at det gikk bra. Det er ikke jeg som skal snakke hele programmet, men jeg leverte nesten 20 minutter med snakking og andre lyder, og ...

I forrige uke ble jeg kontaktet av en jente jeg kjenner litt (via Camilla, som har sittet i styret i AFS Trondheim sammen med henne), som jobber i Studentradioen (sammen med Jørgen). Hun hadde egentlig tenkt å kontakte Kristian, som hun også kjenner (så vidt jeg forstår), men det ble meg i stedet. Årsaken var at hun skal lage et radioprogram som heter «Uillustrert Vitenskap», som da altså skal gå på Studentradioen.

Her må jeg bare snike inn en liten digresjon. Jeg prøvde nå nettopp å finne nettsidene til Studentradioen, og forsøkte naturligvis www.studentradioen.no. Det viste seg imidlertid å være Studentradioen i Kristiansund eller noe slikt, så jeg søkte gjennom Samfundets nettsider, og fant omsider det jeg lette etter. Det viser seg at Studentradioen i Trondheim holder til på www.studentradion.no.

For å returnere til poenget, så skulle det altså utføres noe vitenskap, og det burde helst være noe med lyd. Siden det skal være på radio liksom. Derfor lurte hun på om jeg kunne lage noe som smeller eller lager lyd på annet vis.

Jeg blir alltid smigret når folk tror jeg kan ting, og i dette tilfellet skulle jeg vel alltids greid å koke sammen noe, men jeg er ikke akkurat noen profesjonell bombemaker, så det ville antagelig blitt så som så med kontrollert sprengning. Dessuten er ikke jeg kjemiker, men fysiker, og følgelig kan jeg ikke bare valse inn på en kjemilab og forsyne meg med det jeg trenger. Og fysikken jeg driver med ...

Bibliografi, i alle fall på engelsk, betyr ikke akkurat det man tror. Det har i stor grad blitt et synonym for en litteraturliste, mens det i virkeligheten er snakk om en beskrivelse av bøker (og ikke begrenset til forlag og publiseringsinformasjon). Det er visst en hel vitenskap. Jeg mistenker at jeg beveger meg inn på Anders' enemerker her, men jeg hadde en inspirerende forelesning i dag og det må dere leve med.



Vi hadde forelesningen inne i det aller helligste: Universitetets Special Collection.

La meg begynne med begynnelsen. Edinburgh University Library er faktisk eldre enn universitetet. Universietet ble i sin til opprettet nettopp for å ta vare på den voksende samlingen av bøker. I og med at University of Edinburgh ble grunnlagt allerede i 1582, skjønner dere da at universitetetsbiblioteket må ha samlinger som er enda eldre.

Det ble grunnlagt i 1580, da en mann ved navn Clement Litill døde og testamenterte sin 276 bøker "to the Toun and Kirk of Edinburgh". Jeg antar det betyr "byen og kirken i Edinburgh", men det er aldri godt å vite når man har med skotter å gjøre...

Fra den dagen av gikk den fremste erhvervelsesmetoden ut på å plyndre uteksaminerte studenter (vel, 'donasjoner', som de skriver på hjemmesiden), mens de som ikke fikk noen grad måtte betale en sum til anskaffelse av bøker. Det sved altså ganske mye å ikke stå på eksamen den gangen. Det var dessuten flere alumni som valgte å etterlate bøkene de hadde samlet gjennom et langt liv ...

I dag hadde jeg leverpostei med pesto på matpakka, og jeg tiltrakk meg naturligvis kommentarer fra Torgar. Han har nemlig ikke innsett at pesto er svaret på nesten alt. For eksempel, når jeg prøver å lage billig vegetarpasta, hvorfor blir det aldri så billig som jeg tror? Fordi jeg bruker et halvt glass pesto, som øker prisen på middagen med 50%. Sånn, da har vi bevist at pesto er svaret på alt, og da går vi over til hvordan man lager pesto, som naturligvis er mye bedre enn å kjøpe den.

Pesto tar ganske lang tid å lage. Minst et par måneder hvis du skal lage mye. Derfor er det bare å sette i gang, og nå utover våren er den beste tiden. Tror jeg. Det virker i alle fall fornuftig. Du trenger i første omgang:

Blomsterpotte (helst flere, og gjerne litt lave)
Jord
Basilikumfrø

Putt litt jord i blomsterpotta. Strø over basilikumfrø, og pass på at du ikke legger dem for tett. Strø over litt jord. Plasser i vinduet (men pass på at det ikke blir for kaldt), og hold jorden fuktig. Vent til du har en velduftende og vakker skog av basilikum.

Etter en del uker er fase én over, forutsatt at du har greid å la være å spise opp basilikumen underveis. Da kan du begynne på fase to, som er selve pestoen. Jeg vil da understreke at her tar vi utgangspunkt i en forenklet oppskrift der vi kjøper resten av ingrediensene. Det er antagelig mulig å ...

Jeg har blandede følelser i forhold til det å stå opp halv sju. Eller, egentlig ikke. Det er riktigere å si at jeg har forskjellige, men klart adskilte følelser omkring det å stå opp halv sju. Mer spesifikt synes jeg det virker som en god idé om kvelden, men når klokka faktisk er halv sju om morgenen synes jeg det virker skikkelig teit.

Nå er det da altså kveld, og det betyr at jeg ser med positive øyne på saken, og det er hovedsaklig to grunner til at jeg synes det virker som en bra plan å stå opp halv sju. For det første har jeg en forelesning klokken kvart over åtte i morgen, som i praksis betyr at jeg bør gå hjemmefra kvart på for å rekke å lage en kopp kaffe på skolen. Står jeg opp halv sju har jeg da litt over en time til frokost, nyheter og denslags. Og det liker jeg godt å ha litt god tid til om morgenen. Den andre grunnen er at jeg pleier å stå opp halv sju om sommeren når jeg jobber, og det pleier som regel å være en ganske tung overgang som varer hele sommeren, så det vil sånn sett ha visse fordeler å komme inn i vanen med det samme.

For å få et balansert bilde på saken tror jeg faktisk at jeg avslutter her, så jeg har et håp om å få nok søvn, og så skriver jeg resten i morgen tidlig når jeg har stått ...

Jeg bare kødder. Jeg har vel egentlig aldri vært på en date, så jeg kan i grunnen ingen verdens ting om dating. Den eneste grunnen til at jeg valgte det som tema var at jeg møtte en jeg kjenner på Gløshaugen i sted, og han var så fornøyd med at det har snødd sikkert 15 cm her i dag, for det betydde at han kunne ta med en jente på en ake-date. Han sa det var en sikker vinner, hva nå det betyr. Jeg er ikke helt inne i date-sjargongen.

Sånn, da har jeg overbrakt et date-tips, og da kan jeg gå over til mer alvorlige saker, nemlig Aikido.

Det har sikkert vært nevnt her tidligere at aikido er en selvforsvarsgreie, i den forstand at vi ikke egentlig trener på angrep, bare teknikker som begynner med at man blir angrepet. Riktignok sier man at aikido er fullstendig ubrukelig som selvforsvar før man har trent en årrekke, men det er ikke så viktig. Poenget er at det er selvforsvar. Litt som fluefiske, når jeg tenker meg om. Poenget er å fiske, selv om man ikke får fisk.

Når jeg tenker meg enda mer om er vel egentlig fluefiske sammenlignbart med aikido på flere måter. Når du kaster må du på en måte jobbe med rytmen til snøret. Om du bare står og veiver med stanga skjer det ingen verdens ting. På samme måte er det i aikdio, der du må jobbe med rytmen til uke. Uke er japansk, og betyr «han ...

Derren Brown (ikke Dan Brown).

Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere den mannen. Jeg husker at jeg så et par episoder av serien hans på BBC da jeg bodde i Trondheim, og jeg kunne knapt tro hva jeg så. Han manipulerer tilfeldige folk på en slik måte at det hele ser ut som magi, men legger samtidig ikke skjul på at det er ren manipulasjon. Her har dere et strålende eksempel.

Han forklarer ikke alltid hva han gjør for å oppnå den effekten han får frem, men det hender at man er heldig. Selv når han har forklart det, står man (eller i alle fall jeg) igjen og tenker at det kan da umulig være så enkelt å manipulere folk, og at han må ha hyret dem for å spille med. Det har vært antydet, blant annet av Simon Singh (mannen bak Fermat's Last Theorem og andre fine bøker), at disse forklaringene i seg selv bare er en del av illusjonen og kun har som funksjon å dekke over hva han faktisk gjør. Et eksempel på et en episode med forklaring er denne (eller denne), hvor han overbeviser en mann om at han ønsker seg noe helt annet enn det han trodde. Spørsmålet er selvsagt om det han egentlig gjorde var å bytte ut lappen og hvordan han eventuelt fikk til det. Men det er ikke på langt nær like morsomt å spekulere i.

Her er en annen ganske imponerende en, men egentlig ikke fullt så imponerende som ...

På fredag var jeg på fredagskollokvium, for første gang på ganske lenge. Jeg mener nokså sikkert jeg har snakket om det før, men for de som ikke husker det kan jeg fortelle at konseptet er at på fredager klokken 14.15 til 15-ish holdes det et foredrag i regi av Institutt for Fysikk. Som regel er temaet fysikkrelatert, og som regel er det en gjest som holder foredraget, men det kan også være en av våre egne, og det har også handlet om andre ting.

Nivået er vanligvis ikke så høyt som på andre gjesteforelesninger, så om man ikke forstår alt er det ofte mulig å skjønne sånn halvveis hva som foregår, og det pleier dessuten ofte å være en litt uformell tone med en og annen morsom historie. Kort sagt et veldig bra tiltak. Matteus og jeg pleide å gå på det hver fredag i en periode, for selv om det virket som jeg kjedelig tema hevdet vi at det bidro til å gi oss bred dannelse. Og faktisk viste det seg stadig vekk, på grunn av de tidligere nevnte morsomme historiene, at det ikke var sikkert et foredrag ble kjedelig selv om temaet hørtes kjedelig ut. Jeg kommer ikke på konkrete eksempler, men jeg husker bestemt at vi mobbet Kristian ganske lenge fordi et skikkelig underdog-foredrag viste seg å være dødsmorsomt. Skjønt, det motsatte skjedde også, som for eksmpel den gangen vi gikk på et foredrag om nanotubes, som viste seg å være noe helt annet enn carbon ...

Som jeg nevnte i går vant jeg altså en tur for to personer med Nabotåget til Östersund. Jeg husker vi snakket om å ta denne turen for noen år siden, men det ble med tanken, for hva skal man egentlig i Sverige? Man kan vel alltids kjøpe noe brennevin eller noe kjøtt, men ettersom jeg faktisk er tilhenger av høye alkoholavgifter, og ettersom jeg liker å fremstå som prinsippfast, synes jeg det er galt å smugle, og om man skal holde seg til kvoten går man vel i minus når togbilletten er regnet inn. En annen ting forresten at om man kjøper store mengder billig alkohol fører det antagelig til at man drikker mer, og dermed ender med å bruke mer penger enn man ellers ville gjort.

Nå har jeg imidlertid fått billetten gratis, så jeg føler nesten at jeg må dra en tur. Og antagelig kommer jeg til å kjøpe en whisky eller noe slikt, men jeg håper virkelig Sverige har noe mer spennende å by på enn 15% rabatt på sprit. Jeg bestemte meg for å kikke litt rundt på intarweb, og det viser seg at Östersund har en egen hjemmeside, www.turist.ostersund.se/. Denne finnes heldigvis også på engelsk, og her står det litt av hvert. Det later blant annet til at Östersund har et par spennende brukthandler:

Antik & Begagnat i Brunflo

Sweden’s largest antiques, second-hand and flea market (2,200 m2). Wide selection of furniture and functional goods. Large, wellstocked book department. We deliver ...