Det slo meg her ein dag at det ikkje er ein einaste artikkel på nynorsk her på Calcuttagutane, og det høver seg ikkje. Det er enkelt og greitt diskriminerande mot våre vener frå til dømes Volda. Eller Ørsta. Det er ikkje så greitt å hugsa skilnaden. Eg har i alle høve fatta ei avgjerd, og målet mitt er at vi skal nå 10% nynorsk innan 2007 er omme.

Eg fikk dette innfallet for eit par dagar sidan, då eg kjøpte Ringdrotten. Eg har så langt ikkje lest meir enn ti-tolv sider, men det lille eg har lest ser særs lovande ut. Eg vonar eg vil plukke opp litt meir rettskriving under lesinga av dette praktverket, slik at dei framtidige artiklane mine på nynorsk vil halde eit høgare nivå enn berre bokmål med litt for mange a-ar, slik eg mistenkjer denne artikkelen for å vere.

Men kva er eigentleg årsaken til at vi ikkje har artiklar på nynorsk her? Er ikkje til dømes Anders K. oppvakse i ein nynorsk-kommune? Ikkje veit eg, men eg aktar å gå til åtak på dette problemet. Diverre er det no blitt så seint at eg ser meg naudt til å krypa til køys, så det blir ikkje meir nynorsk i dette i denne runda, men straks eg er ferdig med Ringdrotten vil dette endre seg. Eg vonar i alle høve det.

Alle kommentarar kring rettskriving blir tekne i mot med takksemd.

-Tor Nordam

Da jeg var nede og snakket med folkene på HiST, kom jeg i skade for å si at jeg går i fjerde klasse. Den unge, vittige mannen bråsnudde, og sa «Går du sivilingeniør??». Jeg forsikret ham raskt om at jeg slett ikke drev med denslags, og han ble da litt roligere, og fortalte at han ikke likte at siv.ing.-terminologi ble tatt i bruk på frie fag.

Jeg tenkte litt over dette, og diskuterte det med de andre sener på dagen, og jeg har kommet frem til at jeg er en stor synder. Kroneksempelet er at jeg sier at jeg «skal på skolen», når jeg går til Gløshaugen. Dette er det mange som mener er en uting. Selv mener jeg at man kan da umulig si «på universitetet». Å gå på universitetet er det vi gjør hele tiden, som gjør oss til studenter, så jeg synes ikke det passer for å beskrive det å være til stede i universitetets bygninger. Man kunne kanskje si «gå til universitetet», men det blir litt tungvint. I Storbritannia, og sikkert i USA også, er det mange som sier «I'm gonig to the uni», men det gir meg bare lyst til å hogge og drepe fordi det høres så teit ut.

Språkrådets anbefaling:
Bruk navnet på din campus. Gløshaugen, Blindern, Dragvoll eller hvor du nå går.

Eksempel:
Skal du på Gløshaugen i morgen?

En annen ting er dette med årstrinn. Jeg sa jeg gikk i fjerde, men det stemmer jo ikke. Jeg har ...

I natt var det måneformørkelse. Det var lett overskyet i Trondheim når den begynte, men vi fikk akkurat med oss litt av den totale formørkelsen, og det var ganske stilig. Jeg hukser det var en måneformørkelse for rundt tre år siden også, og jeg tok en del bilder den gangen, men det var før den digitale era begynte for mitt vedkommende, så de bildene ligger nok i min velfylte negativskuff i Molde.

En måneformørkelse, i likhet med en solformørkelse, skjer når månen, sola og jorda ligger på en rett linje. En måneformørkelse skjer alltid når det er fullmåne, mens en solformørkelse kan bare skje når det er nymåne. Det som altså skjer under en måneformørkelse, er at sola og månen ligger på motsatt side av jorda. Hele den siden av månen som vender mot oss er opplyst av sola. Vanligvis når det er fullmåne ligger månen, sola og jorda bare nesten på linje, men ved måneformørkelse ligger de helt på linje en kort periode, og da kaster jorda skygge på månen.

Først vil det bare se ut som om månen minker på vanlig måte, bare veldig raskt, men når formørkelsen er total får månen et tydelig rødskjær. Det skyldes at rødt lys blir bøyd mest i jordas atmosfære, akkurat som man kan observere ved soloppgang (og solnedgang). En måneformørkelse vil være total over hele verden samtidig, ettersom det vi ser er skyggen jorda kaster på månen, og alle ser jo den samme månen.

Ved en solformørkelse er det derimot månen ...

De to kommende ukene skal jeg prøve meg som foreleser. De trengte en vikar på forkurset i fysikk på Høgskolen i Sør-Trøndelag, og tenkte at en masterstudent på NTNU burde kunne gjøre jobben. Jeg tenkte meg litt om, forhørte meg litt om antall timer og pensum, og konfererte med veilederen min, og kom frem til at jeg kunne tenke meg å prøve dette.

Temaet som skal gjennomgås er bølger og interferens, på temmelig simpelt nivå. Jeg ble faktisk overrasket over hvor lite som stod i de to kapitlene jeg skal gjennom, så jeg lurer nesten på hvordan jeg skal greie å snakke om det i 12 timer. Jeg ble imidlertid beroliget da jeg fikk høre at det var vanlig å bruke over halve tiden på å regne oppgaver. Det er jo veldig avslappende, for det krever ikke like mye forberedelse, og virker ikke like skummelt som å forelese. Det blir mer som videregående egentlig.

Og videregående er jo nettopp hva dette er. Det er et ettårig studium for de som vil begynne på ingeniørutdanningen på HiST, som gir deg både generell studiekompetanse, for de som har gått yrkelfaglig, og fordypning i realfag for de som ikke tok det på videregående. Det er dermed ikke så rart hvis mange finner det litt tøft, ettersom de skal gjennom store deler av 2FY og 3FY på ett år.

Jeg var nede der og snakket med dem i dag, og fikk nøkkelkort og noen vink og råd. Særlig bet jeg meg merke i at ...

Da har jeg brukt dvorak i noen uker, og jeg har etter hvert gjort meg opp en del meninger, samt lagt merke til ett og annet. Jeg er ikke klar til å publisere resultatene av testingen min ennå, men jeg kan si at det går langt bedre, selv om jeg ikke matcher qwerty-nivået mitt. Det største problemet er egentlig at jeg skriver mer feil, og det hindrer meg ganske hardt på veien mot hastighet.

Feilene kan i grove trekk deles inn i fire kategorier. Den første har jeg valgt å kalle helt feil. Det innebærer rett og slett at jeg trykker på feil taster, og alt blir bare rot. Dette var kanskje den minst uventede feilen. Antagelig er det vaner som henger igjen fra qwerty, og hadde jeg forsket nøyere på dette ville jeg kanskje oppdaget at mange feil faktisk er på riktig sted i qwerty, men så grundig er jeg ikke.

Den neste kategorien kaller jeg ombytte, og den går ut på at jeg bytter om rekkefølgen på to bokstaver som står sammen, slik at jeg for eksempel skriver «fyiskk» i stedet for «fysikk». Jeg aner ikke hvorfor dette skjer. Muligens ville videre forskning avsløre en link til min dunkle fortid som qwerty-bruker her også. Dét hadde vært noe å skrive doktorgrad om.

Den tredje kategorien har jeg valgt å kalle a/å o/e, og som det velklingende navnet antyder går det ut på at jeg skriver o i stedet for e, og a i stedet for å ...

Dette er tittelen på en bok mine foreldre alltid har hatt stående i bokhylla. Den ble nok skrevet en gang på 1970-tallet, da folk med langt hår og/eller skjegg dro på sykkelferie til Danmark for å spille gitar i strandkanten og drikke øl om morgenen. Sikkert en fin tid. Jeg mistenker mine foreldre for å ha vært med på den bølgen, litt fordi vi har en rekke naturmalerier fra Skagen laget av min far, og litt fordi denne bølgen strakte seg inn i mine første leveår, da med bil i stedet for sykkel og Faxe Kondi i stedet for øl. Jeg husker levende det militærgrønne teltet med impregnertlukt, piknik-kurver fulle av finsand, febrilsk men ørkesløs rav-leting, torvkledte bindingsverkhus, røde pølser, Anders And, porno i hvert eneste butikkvindu, gladtjukke og gladfulle folk som sa uforståelige ting – og den trassige gamle blå Peugeoten som gjorde sitt siste sprell da den mistet den ene døra et sted langs kysten av Kattegat.

Men det aller artigste var likevel navnene på stedene vi kjørte gjennom. Jeg husker godt at vi i baksetet lo godt da vi kjørte inn i byen Haderslev på Sønderjylland, fordi slev ikke er noe man ville brukt i et stedsnavn her til lands. Danskene har – i likhet med tyskerne – et annet forhold til stedsnavn enn oss.

På én måte later det til at det er noe de tar veldig alvorlig. De opererer med noe de kaller «autoriserede stednavne», stedsnavn som har blitt autoriserte av Kulturministeriet. Hva de gjør om de ...

I dag var jeg litt sulten, og av ulike grunner bestemte jeg meg for å kjøpe noe å spise på 7-Eleven. Et dårlig utgangspunkt vil mange kanskje si, og jeg må vel bare nikke til det i etterpåklokskapens lys. Men der og da var det så lenge siden sist jeg hadde spist noe fra 7-Eleven at det virket som en god idé.

Jeg rekognoserte litt, og kom from til at pizza ville være bra om det kostet 15 kroner eller mindre for ett stykke. Ellers hadde de ulike pastaretter som så litt tvilsomme ut, men det stod at de kostet 15 kroner, og jeg tenkte at det var jo faktisk ganske billig for en slik boks.

Jeg gikk til mannen i kassa og spurte om prisen på pizza. Han kunne fortelle at den kostet 25 kroner, så jeg svarte at jeg ville ha pasta med kylling og tomat i stedet. Han skuffet litt oppi en boks, og spurte om det var greit. Her ble jeg litt forvirret. Hva mente han egentlig? Om maten så bra ut? Det gjorde den jo egentlig ikke, men jeg sa jeg antok det var greit. Han så også litt usikker ut, og sa at det var jo opp til meg. Jeg gjentok at det antagelig var greit.

På dette tidspunktet satte han boksen på vekta, og plutselig gikk det opp for meg at han faktisk planla å ta 15 kroner pr hekto for guggete pasta med kylling og tomat. Det stilte jo alt i et ...

En av tingene man visstnok skal lære på universitetet er kritisk tenking. Om jeg har lært det på universitetet eller et annet sted vet jeg ikke, men jeg tenker i allefall kritisk om det meste. Jeg er for eksempel kritisk til atomkraft.

Her vil jeg bare ta en kort pause, og understreke at «kritisk til» ikke er synonymt med «negativ til».

Da jeg leste på dagbla at noe magisk som het thorium skulle gi oss atomkraft uten avfall tenkte jeg også kritisk. I ettertid har jeg lest litt, og vært på et par foredrag, så nå sitter jeg på mer info, og jeg er nok mer positivt innstilt nå enn tidligere, men samtidig har jeg innsett at fjerdegenerasjons uran-reaktorer slett ikke er så mye verre. Bare litt, når det gjelder avfall. Men jeg er fortsatt kritisk.

Jeg er jo gammel miljøverner, og selv om møtene i Molde Natur og Ungdom egentlig var en kjønnslikestilt herreklubb med shabby lokaler kan jeg i det minste si at jeg er for miljøvern. Ikke at det er så unikt i dag, hvis man ser på partitilhørighet er det under 30% av befolkningen som er mot miljøvern (og stolte av det), men jeg tror kanskje jeg er mer for miljøvern enn de fleste. Det gjør derfor litt vondt i sjelen når jeg leser på forsiden av Teknisk Ukeblad at miljøbevegelsen, i dette tilfellet representert ved Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet, sier at «thorium er definitivt et blindspor».

Når jeg ser noen uttale seg så bastant ...

Jeg har nevnt før at jeg hadde store planer om å dra i gang en kafé-ting på søndager. Jeg blir imidlertid hardt motarbeidet. I morgen er den første søndagen så langt i år der jeg ikke er bortreist, syk eller travelt opptatt med panikklesing, og jeg foreslo derfor kafébesøk klokken fire. Det burde være sent nok til at de som driver med denslags har greid å karre seg opp etter lørdagens strabaser, og for min egen del er det så sent at jeg rekker trening fra ett til tre. Jeg innser at jeg kanskje har et dårlig utgangspunkt når jeg planlegger å trene midt i det mange sikkert vil kalle kjernetiden for kafébesøk, men søndagstreningen pleier å være veldig bra, og det var dessuten noen andre som foreslo klokka fire først.

Det jeg egentlig ønsker å få til her er en slik kafékultur som onkelen min har i Bergen. De har et fast tidspunkt, klokka ett på lørdag, og en fast kafé, Høyden tror jeg den heter, og der dukker man bare opp. Dette er de såpass mange som er inneforstått med, at det er alltid en liten (eller stor) gjeng der. Per Ivan og Patrick og hva de nå heter alle vennene hans. Den store fordelen med dette er naturligvis at man slipper en avtale. Avtaler er nemlig stress. Ikke bare koster det masse penger i SMS og telefon å lage en avtale med mange parter, men for hver enkelt er det stress fordi man må dukke opp hvis ...

For omtrent et og et halvt år siden var jeg i Italia, i Bologna. Der gjorde vi mye gøy, men en av tingene som fikk mest konsekvenser for ettertiden var at jeg kjøpte en skulderveske. Det var en velig tillitsvekkende sak, i kraftig stoff og med utmerkede egenskaper i regn, skjønt det fant jeg ikke ut før senere. Den var veldig nøytral, den hadde ikke noe dill, og den val ganske billig. Jeg kjøpte den på et marked, for enten 10 eller 20 Euro. Jeg husker ikke helt, men den var vel verd prisen.

Opp til dette tidspunktet hadde jeg ikke egentlig vært en veske-mann, men det forandret seg raskt. Når man har fast plass på skolen trenger man ikke slepe bøker frem og tilbake hver dag, og fra et transporthensyn er det unødvendig å bære en stor sekk frem og tilbake til skolen for å bære laptop og matpakke. Det ser dessuten ganske kult ut med veske, og ikke minst er det noe med frakk og ryggsekk som skurrer litt.

Det er forresten mulig noen vil oppdage at jeg har blitt mer opptatt av klær, og det at ting passer sammen, de siste årene. Dette er nok, på godt og vondt, Camillas skyld.

Jeg var lykkelig med vesken min i litt over ett år, før den brutalt ble revet bort like etter nyttår. Jeg har ennå ikke kommet meg helt, men jeg begynner å bli lei av å gå med sekk for å frakte tidligere nevnte matpakke og laptop ...