Forleden dag, nærmere bestemt den dagen jeg skulle ta tog til Coventry grytidlig om morgenen (i åtte-tiden), gikk jeg alene til Waverly forbi nedsiden av Edinburgh Castle. Dette er en ganske bratt gressbakke som det er meningen at angripende tropper ikke skal kunne bruke til å innta slottet. Dere kan se deler av den på dette bildet:


Plutselig hoppet det en liten kanin ut foran meg. Det var ikke en hare, men en bonafide bunny, og jeg holdt på å forgå av søthetssjokk. Og jeg hadde ingen å dele det med. Dette gjorde også at jeg ble litt bekymret da jeg oppdaget at denne kaninen ikke var alene. Hele familien (og kaniner har jo som kjent store familier) hoppet rundt under slottet. De er imidlertid så godt kamuflert at det skal en del til for å se dem når de ikke beveger seg.

Det hører med til historien at jeg bare et par dager tidligere hadde lest denne historien om den gangen Jimmy Carter ble angrepet av en killer rabbit.

Da noen av kaninene begynte å jage hverandre innså jeg dessuten at de var mye raskere enn meg hvis de bare ville, og stirringen begynte å virke truende. Ja, jeg ble skremt bort av kaniner. Jeg tilstår det.

Fordi de klarte å skremme meg fikk jeg ikke tatt noen bilder den dagen, så da Tor kom for å hente meg tilbake til fødelandet, fikk jeg ham til å bli med tilbake en tidlig morgen (mer spesifikt i går ...

Det begynner å bli en stund siden jeg har sjekket inn nå, men det har en naturlig forklaring. Jeg har studert ganske bra om dagene, og så om kvelden har jeg pakket og fikset og slike ting, pluss at vi var på musikal på torsdag, og vi var ute med par venner av Camilla på fredag.

Musikalen var ganske bra. Det var Man of La Mancha, som handler om Don Miguel de Cervantes som forteller deler av historien om Don Quijote. Første halvdel var veldig bra, men da pausen begynte hadde han ikke gått gjennom mer enn kanskje 10% av handlingen i boken, og jeg var litt forvirret. Så skjedde det noen rare ting, og det var veldig sentimentalt, fordi Don Quijote ga opp drømmen sin, og en stund så det ut til at han skulle dø av mangelen på drøm, men så gikk han tilbake i drømmen, og fikk ny energi i omtrent et halvt minutt, før han brått døde av hjertefeil. Veldig dramatisk.

Vi fikk sendt kassene forresten. Fire kasser, á 30 kilo. I utgangspunktet trodde jeg at vi kom til å være godt under 30 kilo i alle kassene, så jeg hadde tenkt å ta det på feelingen, men etterhvert ble jeg overbevist om at vi begynte å nærme oss, så jeg kjøpte en vekt. En badevekt til £2.98p, med et stort klistremerke med påskriften «Worth it!». Vi la oss ganske tett oppunder 30 kilo i hver kasse, og da frakteselskapet veide dem var de under ...

Toget
Neste stopp er Beijing, og turen går med tog. Tvers igjennom hele landet fra sør til nord: Et fantastisk, 24-timers skue. Endeløse rismarker med en og annen gressende vannbøffel og trekanthatt-kledd kuli på huk. Gule floder, prangende pagoder, atomkraftverk og svære teplantasjer. Hele innholdet fra min bandoms faktabok om det fjerne Kina suste forbi. Til og med det ørkenaktige okergråbrunskjæret som jeg først trodde var fargen på ting i Kina, og i mer utdannede år tilla sekstitallets fotografiske begrensninger, var på plass, rett foran mine blotte, uskyldsblå øyne.
            Selv om det var fristende å ligge og kikke ut av vinduet hele turen i strekk, ble det til slutt smertelig mørkt. Jeg tar til takke med togets alltid like effektive og ubønnhørlige vuggesang. Den hersens søvnen tar meg, mens jeg ikke kan la være å tenke på at distansen jeg tilbakelegger, er mye mye større enn dette ene døgnet jeg får.

På morgenkvisten våknet vi av myk pling plong-musikk og en like myk kvinnestemme, som over høyttaleren begynte å lese opp Folkerepublikkens grorious merits på en rekke områder. Utenfor kjørte overfylte skrangle-lastebiler med fillete arbeidere og røde flagg rundt omkring på støvete landeveier, på vei til arbeid for å adles. En og annen fyr satt på huk langs veien og spiste frokostris under enorme billboards med inspirerende Mao-sitater. Midt på et jorde stod en kjempehøy mast med en rødmalt metallstjerne i toppen. Ikke et neonskilt å se. Dette er ikke lenger finansbyen Hongkong. Så begynner slitne høyblokker å rulle sakte ...

Nå er vi på vei til å komme oss bort fra dette usiviliserte hjørne av verden (hvor de friterer Mars™-sjokolade og ikke bruker blandebatteri eller dobbeltisolerte glass). Ikke så å forstå at Edinburgh ikke er herlig og at jeg har satt veldig pris på senere vinter og tidligere sommer, og det er ingen tvil om at jeg foretrekker arkitekturen her fremfor noe annet sted i verden (som jeg har sett, i alle fall). Men nå vender jeg altså nesen hjemover. Snart.

Først må det pakkes.

Som Tor har vært inne på tidligere (her og her og her og her), er ikke pakking noe som faller oss helt naturlig. Vi har imidlertid blitt bedre på det gjennom årene, og det har gått relativt smertefritt denne gangen.

Først brukte vi en kveld på å pakke alt ned i små kopipapir-esker.


De er veldig greie, for selv om du fyller dem med bøker, blir de aldri veldig tunge. Noe Tor demonstrerer her (Tor er tøff):


(i mellomtiden fikk jeg øvd på sjonglering og vi tok pauser med litt vin)


Deretter viste det seg imidlertid at NorCargo insisterte på å være vanskelige. De nekter å ta imot personlige eiendeler som ikke er pakket og forsikret av et flyttefirma. Vi måtte derfor ty til Mailboxes, som Tor fortalte om i går, og de krevde at vi skulle pakke alt i esker på 30 kilo.

Tor tok imidlertid utfordringen:


Han pakket


og pakket


og løftet og bar


og pakket opp


og pakket ned


med bobleplast ...

Å sende ting til utlandet er litt som å gange sammen digre primtall. Det er ganske enkelt, men det er pokker så vanskelig å gå motsatt vei. Når Camilla sendte masse stasj til Edinburgh i høst var det bare å dukke opp på havneterminalen i Molde med masse kasser, og så var alt i orden. Bortsett fra at de tok tre ganger så mye for jobben som de sa det kom til å koste. Det var i alle fall enkelt. Litt i overkant av en uke, og så dukket det opp en vennlig skotte med lastebil som leverte stasjet her. Jeg tror i alle fall han var vennlig. Jeg skjønner egentlig fint lite av hva de sier, de som insisterer veldig hardt på aksent, men han hadde hyggelig tonefall.

Jeg antok at det kom til å være like enkelt å sende ting tilbake, så jeg gjorde ikke så veldig mye forhåndsarbeid med dette. Jeg ringte til havneterminalen i Molde, som henviste meg til en fyr som henviste meg til Aberdeen-kontoret til Nor Cargo, men de lot begge til å mene at det skulle gå greit. Jeg vegret meg litt for å ringe til Aberdeen, fordi jeg som nevnt sliter litt med å forstå sånne typer som insisterer på veldig hard aksent. Det later til å være en greie her at typiske arbeiderklassemenn snakker med diger aksent. Jeg skjønner i alle fall ingen verdens ting når det står arbeidere og roper til hverandre på gata.

Uansett, det endte meg at jeg ...

For en tid tilbake begynte SiT med et nytt tilbud, gratis kaffe når du kjøper middag. Et bra tiltak vil jeg si, og det er vel ikke mange som er uenige. Problemet er bare logistikken. I prinsippet er du nødt til å ta kaffen samtidig som middagen. I følge de i kassen er dette for at de skal få registrert det riktig, men i såfall burde det holde å si at jeg akter å ta kaffe senere. Kaffemaskinen er nemlig bare en tank med en krane, så den aner ikke om du tar kaffe klokken fire eller klokken halv fem.

Problemet med å ta kaffen samtidig som middagen er naturligvis at da blir kaffen kald innen du er ferdig å spise, og de fleste fornuftige mennesker liker ikke kald kaffe. Jeg benyttet meg derfor av tilbakemeldingssystemet til SiT, og skrev en lapp om denne saken.

Det er en stund siden nå, og sant å si har jeg ikke hatt det å vanskelig i mellomtiden. Den kantinen vi vanligvis spiser i er nemlig ganske lax på denne regelen, så der er det bare å forsyne seg med kaffe etter middag. Men i går fikk jeg svar fra avdelingslederen for SiT Kafé, som sa at han så problemet, men at de ønsket et system som ikke lot folk ta kaffe uten å kjøpe middag, og som sikret at kaffen ble drukket samme dag som middagen ble kjøpt. Eller i alle fall at kaffen ble hentet samme dag. Om du ønsker å ta ...

(Dette skulle egentlig vært postet i går, men internett oppførte seg ikke. På en ganske merkelig måte. Azureus (som jeg bruker til å laste ned Linux-distroer) lastet i vei, men Firefox nektet å snakke med omverdenen. Rart.)

Forskning viser at det er en slags helligdag i Storbritannia i dag, en såkalt Bank Holiday. Det innebærer at en del ting er stengt, deriblant nasjonalbiblioteket. Og det var jo litt kjedelig, for der hadde vi tenkt å tilbringe mesteparten av dagen. I stedet tilbrakte vi ca fem sekunder der. Det var nemlig åpent, og vi gikk inn, forbi en gruppe ansatte som stod og hang, og vi var kommet omtrent halvveis opp trappen da en av dem nevnte at det var stengt. Så da gikk vi hjem og jobbet i stedet.

Videre har vi begynt å pakke ned alle sakene til Camilla. Vi satser på å sende dem med båt, på samme måte som vi gjorde i høst. Det forutsetter imidlertid at noen på Nor Cargos fillial i Aberdeen finner det for godt å svare oss. Jeg har ringt, og jeg har sendt e-post til flere adresser, så langt uten hell. Riktignok ringte jeg bare et par ganger, og på slike steder må man typisk ringe ofte og lenge før man får svar, så jeg får prøve igjen i morgen.

Jeg tror forresten jeg skal skrive et brev til ledelsen og informere dem om at det slett ikke er noe poeng i å ha et slikt e-post-skjema på nettsidene sine hvis man ...