På tide å introdusere dere for Soekemotor.

Barnevakten

Altavista


Dette er noen bekjente av meg fra Bergen som utøver. Det er helt fantastisk.


Andre videoer

Som Torgar i alle fall er klar over (...!) er det i dag Den internasjonale håndkledagen. Den feires til minne om Douglas Adams. For å sitere min indiske venninne:


People who see past the laws of Physics into the Laws of Reality are rare, rare, rare. Carry your towel, and remember.

Her er mitt:


(jeg hadde tenkt å skrive mer, men dere kan lese om det hele på wikipedia hvis dere vil.)

Hvis dere ikke vet HVORFOR jeg snakker om håndklær er det på tide at dere leser bøkene.

I dag lastet jeg ned en PostScript-leser for Mac. Jeg vet at Preview automatisk konverterer til pdf og lar deg åpne ps-filer, og jeg vet at jeg kan bruke pstopdf manuelt fra terminalen, men begge disse fremgangsmåtene gav meg en fil jeg ikke kunne søke i. Derfor tenkte jeg det var best å skaffe en PostScript-leser.

Jeg søkte litt rundt, og fant en som hete gv, som jeg tror er en forkortelse for GhostView. Den ble omtalt som god og lett og bra på alle måter. Den er tilgjengelig gjennom fink, og egentlig burde jeg skjønt tegningen allerede her. Men det gjorde jeg ikke, så jeg installerte fink, og fikk installert gv. Jeg forstod det slik at gv krever X11, så jeg åpnet så Xterm, og skrev «gv». Jeg fikk til svar at kommandoen var ukjent.

Hmm, tenkte jeg, og åpnet et terminalvindu, og skrev «gv». Da fikk jeg til svar at det ikke var mulig å åpne displayet, som er det terminal sier når du forsøker å kjøre noe som krever X11 sånn uten videre. Eller egentlig er det sikkert bash som sier dette. Meget mystisk.

Jeg tenkte så at jeg kunne sjekke manualen til gv, som er på et formidabelt antall sider. I ettertid ser jeg at det sikkert ikke var annet å vente, men manualen inneholdt ikke noe annet enn beskrivelser av kommandoer du kan bruke sammen med gv. Ikke et ord om hva du må gjøre for å få gv og Xterm til å bli venner ...

Her en dag spurte Kjelling meg når Bergens Tidende kom ut for første gang. Jeg kunne beklageligvis ikke gi noe helt nøyaktig svar, utover at det står «Anno 1868» i logoen. Det er jo bevis nok i seg selv, men ettersom jeg for øyeblikket praktiserer i BTs arkivavdeling, skulle det ikke være noe vanskelig å gi et utfyllende svar. Så etter å ha funnet frem en narkosak fra åttitallet til noen som ville ha dét, tok jeg en tur til 1868. Der kom jeg over den festligste og minst PFU-vennlige avisartikkel jeg har sett i mitt liv.

Første utgave av Bergens Tidende kom, korrekt nok, ut med brask og bram i 1868. Året før, antageligvis i desember, gav de ut en prøveutgave, eller reklame-teaser, som vi ville ha kalt det i dag. Den finnes ikke i arkivet, men ting tyder på at den var ganske flott og flashy for sin tid. Så flott at byens to andre aviser, Bergensposten (fra 1854) og Bergens Adressecontoirs Efterretninger (fra 1769), fryktet for sitt publikum. Bergensposten gikk over fra ukentlige utgivelser (som var det vanlige dengang) til dagsavis (som var ganske avansert dengang) den første januar. Bergens Adressecontoirs Efterretninger oppgraderte samme dag layout og innhold (blant annet ved å trykke nyheter i tillegg til annonser, tolltakster og skipsrutetider). Og dette kunne jo ikke BT-redaksjonen sitte stille og se på: Allerede den andre januar, tidligere enn planlagt, utkom BTs første dagsutgave. Tar jeg ikke helt feil, førte denne nye myriaden av aviser til at avisselgerne ...

I am sure one could find many reasons to justify the use of English on this blag from time to time. For example, we would be able to reach a much larger audience. Which may be a goood thing. As we all remember, random people occasionally stumble across this site, and find something they like. We have for example the person who liked my post about reinforced concrete, or the people who enjoyed the insanely long posts about dead writers or some such. If these things were written in English, the number of potential readers would increase dramatically. I am not, however, thinking of those poor souls, even though they are deprived from reading my wisdom regarding reinforced concrete.

Also, if I wrote in English, it would be easier for Camillas English-speaking internet-friends, of whom I have met four, to read what I write. Which would be a good thing for them. Actually, one of them can read Norwegian, and I do not think he is a regular reader, so it might well be that they would not bother anyway. Still, it would be possible to use this as an argument to support writing in English. But I will not.

I am thinking, dear reader, only of myself. The thing is that I almost never write in English, as I discovered during my TOEFL-test last year. I read English almost every day, and I speak it occasionally, especially this last year, but apart from an email now and then, I ...

Da er det atter den tiden av året der man ikke vet hvilken dag det er, og blir overasket når man kommer til låst dør på lørdag, eller en av de andre fridagene det er så mange av i mai. Jeg snakker naturligvis om eksamenstiden, eller for enkelte andre, tiden før masteroppgaven skal leveres.

Selv har jeg et år igjen av masteren, så jeg slipper i alle fall å stresse med det ennå, men jeg har til gjengjeld tre eksamener. Den første var i dag, og jeg tror ikke det gikk så verst, men det er litt vanskelig å si. Damen som delte ut eksamen sa «Hva er det det står her? Kvantefeltteori? Det har jeg aldri hørt om en gang, stakkars dere.» Men det gikk altså ikke så værst, tror jeg. Når man kommer litt opp i åra på fysikk, og særlig hvis man ikke har helt stålkontroll, begynner det egentlig å bli litt som på ex.phil., nemlig at det er ganske vanskelig å vite hvordan det gikk.

Neste eksamen er på onsdag, og så er den siste neste fredag, og da er det sommerferie. Bortsett fra at jeg skal være i Trondheim ytterligere ti dager for å få gjort litt mer på oppgaven min. Ja, og jeg skal naturligvis jobbe på lageret i sommer også.

Ellers kan jeg nevne at jeg militæret ikke vil ha meg. De sendte meg et brev i forrige uke, der de sa at jeg er fritatt fra førstegangstjeneste, med mindre russerne angriper, eller jeg tar en utdanning forsvaret kan ha bruk for, som for eksempel lege, vetrinær eller teolog. Så jeg skal prøve å styre unna de tingene. Også jeg som hadde så lyst til å bli teolog.

-Tor Nordam

For en tid tilbake introduserte Camilla meg for TV-serien House, som jeg har sett en del på de siste månedene. Serien handler om legen Gregory House, som er gretten og ubehagelig, men dødskul. Han spilles av Hugh Laurie, som også er kjent fra Blackadder, fra to episoder i første sesong av Spooks, og fra Sense and Sensibility, hvor han egentlig spilte en fyr av samme kaliber som House.

Laurie vant forresten Golden Globe, i kategorien for beste skuespiller i et TV-drama, i både 2006 og 2007. Den eneste som har vunnet to år på rad tidligere er John Forsythe, for sin innsats i Dynastiet.

House er som sagt gretten, han er frekk og sarkastisk, og han er også veldig skarp. Han jobber som diagnostisist, eller diagnostiker eller hva det nå heter, og jobben hans er å finne ut hva som er galt med folk når andre leger ikke greier det. Litt som en krim-serie på en måte. En standard episode går omtrent slik:

En person kollapser
House uttaler seg skråsikkert om hva det er
House spiller Nintendo DS/ser en såpeserie
Pasienten blir verre
House sender assistentene sine for å bryte seg inn i pasientens hus
Pasienten blir enda verre
House finner ut hva det er, og pasienten blir frisk
eller
Pasienten dør

Gjennom hele episoden er House konstant frekk mot alle på en veldig kul måte. I tillegg pleier House av og til å måtte håndtere trivielle saker, og da er han alltid ekstra frekk. Serien er således veldig ...

Kina byr på et par severdigheter som er et par hakk mer spennende enn Big Ben eller Eiffeltårnet. Det skulle man i hvert fall tro. Det skulle vise seg at enkelte av dem ikke var det i det hele tatt, mens andre igjen var vel verdt tiden og pengene.

Den forbudte by
Alle som har latt seg imponere av filmen Den siste keiser, vil kjenne seg igjen i den forbudte by. Den er nemlig innspilt her: I keiserens gigantiske palasskompleks, som egentlig er en privat by i byen. Den ligger midt i sentrum (det hele er planlagt på meteren) og er beskyttet av en vollgrav, veldig tykke og veldig høye murer, og dødsstraff for uvedkommende. Derav navnet.
            Men de dagene er over. Nå har American Express bidratt til restaurering og turisttilpasning, og mot en relativt stiv inngangspris, kan hvem som helst beskue byen uten å få hodet hugget av. Den er altså ikke lenger full av sykroniserte evnukker i røde kjortler, men derimot av europeere, japanere og blitzlamper, samt en mindre mengde kinesiske suvenirselgere og – kontroversielt nok – en Starbucks-kafé.
            Byen består for øvrig av uendelig mange gamle bygninger med flambojante navn som «The hall of supreme harmony», «The palace of heavenly purity» og «The gate of divine might». Og alle sammen ser helt like ut. De er røde, pagode-formede og har hakekors i gull langs takskjegget. Noen har statuer av skilpadder, drager eller traner foran. De ble visstnok brukt av keiseren til forskjellige spesifikke formål: Ett bygg for ...

I forrige uke fikk jeg en ekte gladmelding fra Jørgen, som fortalte at Grønn iskaffe var tilbake i butikkene. Det hørtes jo helt fantastisk ut, og straks jeg var tilbake i landet begynte jeg å se etter dette produktet, som egentlig like godt kunne hett Grønn mana, ettersom det fyller deg med livskraft og vitalitet og denslags, og antagelig ville en grønn iskaffe være minst like effektivt som en skog om du prøvde å lokke til deg en liten 1/1 alv.

Desverre fant jeg ingen ting, men det skyldes naturligvis at jeg var i Molde, der de venter alt fra tre uker til flere måneder med å ta inn nye produkter fra Tine. Formodentlig bare på trass.

I alle fall, jeg kom meg oppover til Trondheim igjen, og gikk straks til innkjøp av en grønn iskaffe. Jeg ble litt skeptisk da jeg så at den ble lansert som en «Nyhet», mens det trauste røde iskaffen nå har fått merkelappen «Original», og at den dessuten har fått nytt navn. Som dere sikkert husker het den opprinnelig «Iskaffe a'la espresso», men nå heter den altså «Iskaffe Macchiato». Og hvis vi slår opp i artikkelen jeg skrev om hippe kaffedrikker for et par år siden finner vi ut at dette egentlig er et bedre navn. I følge innholdsfortegnelsen består den av 70% kaffe og ellers for det meste lettmelk, og det er sånn omtrent det man finner i en Macchiato.

Digresjon:
Jeg var innom Rød i Molde på tirsdagen, og observerte ...

Er Innocent smoothie like uskyldig som den høres ut, eller er den egentlig guilty as hell? Jeg tenker naturligvis på det faktum at det er mer transport involvert i å frakte hel frukt til Storbritannia, for så å mose den her, fremfor å frakte konsentratet. Det er imidlertid ikke åpenbart at det krever mer energi å gjøre det på denne måten.

Når man konsentrere juice varmer man den opp til omtrent 85% av væsken er fordampet. Dette er en temmelig energikrevende prosess. Å konsentrere 1 liter juice på denne måten krever omtrent 19 MJ. Det forutsetter at de bare kjører på varme og pumper dampen rett ut i lufta. Antagelig gjøres dette på en mer effektiv måte, ved at man lar vannet kondensere på noe, og henter ut igjen mye varme på denne måten, men la oss likevel se på dette tallet. 19 MJ tilsvarer omtrent 1000 gram karbondioksid hvis man brenner naturgass direkte som varmekilde.

Innocent Drinks liker å fremstå som snille, og de er naturligvis opptatt av miljø. De samarbeider med ulike utvalg og ting i Storbritannia, og de har regnet ut sin «carbon footprint». Basert på informasjon fra disse hjemmesidene finner jeg at frakt av råmaterialer til 1 liter smoothie slipper ut omtrent 152 gram karbondioskidekvivalenter, altså mye mindre enn det man slipper ut ved å konsentrere juicen.

Jeg vil ile til og si at jeg har gjort noen antagelser og litt hoderegning her, men selv om det jeg sier her ikke er helt korrekt tyder dette ...