Denne teksten kom til meg i kafferus. Teksten syntes å ta form på skjermen og ikke i tankene. Jeg rakk ikke formulere en eneste setning i tankene før denne teksten var ferdigskrevet. Det ikke kan ha vært annet enn en åpenbaring. Så nå skal jeg starte min egen religion.

Åpenbaringen:

I begynnelsen var Ordet og Tallet av det samme. Ordet var eldst og visest, mens Tallet var sterkest og mest fruktbart. Tallet har fire vinger og det pleier ikke alltid å bli sittende stille på arket. Av og til får det lyst til å spre vingene og søke nye bøker hvor det kan plante sitt kannibalske avkom. Ordet har ikke lenger vinger, for Tallet, i sin skrekkelige sjalusi over Ordets visdom, slet de i stykker og laget tre nye tall ut av de. Disse tallene var 3, 4 og 7 og de ga Tallet makt over Ordet, siden de hadde en essens av Ordet i seg. Tallet ønsket nå å utslette Ordet. For å forhindre dette delte Ordet seg og sin visdom i utallige nye ord. Disse ordene søkte tilflukt hos menneskene og bøkene, men det firevingede Tallet, det første Tallet, brukte tallet 7 til å kjøpslå om en avtale med bøkene. Siden bøkene lengtet etter det første Ordet som nå for alltid var borte, tok de grådig imot og satte tallet 7 fri etter å ha sugd til seg Ordets essens.

En hver bok uten tall fikk nå beskjed om kaste ut de ordene som ikke ville omgi seg ...

I dag gjorde jeg det jeg sa jeg skulle gjøre på lørdag, nemlig å bytte reed-switch i Macen min. Jeg aner ikke hvorfor det heter en reed-switch, så fra nå av kaller jeg det en sovebryter. Jeg liker nemlig å bruke norske ord der jeg kan. Eller, egentlig tror jeg kanskje jeg vet hvorfor det heter en reed-switch, men det kommer vi tilbake til senere.

Jeg hadde lastet ned en manual før jeg begynte, men den handlet om 12" iBook, ikke om 14", som jeg har, og det viste seg å være ganske stor forskjell på innmaten i disse maskinene. Blant annet sitter bryteren i skjermen på 12-tommeren, mens den sitter rett til høyre for backspace-tasten på min maskin.


Manualen anslo at jobben kom til å ta litt over en time. Hvis vi ikke regner med kaffepausen jeg tok midt i jobben, brukte jeg likevel rundt fire timer. Da brukte vi riktignok en del tid på tøys, som å demontere skjermen bare for gøy, og det hadde nok gått mye fortere om jeg skulle gjort det en gang til, men jeg ble allikevel litt overrasket over tidsbruken.

Det første man må gjøre når man skal åpne en Mac er å ta ut batteriet. Så er det i grunnen selvforklarende, bare at man må huske å ta ut skruene som sitter gjemt bak gummiknottene under maskinen. Så peller man av dekselet under, som er litt vanskeli å gjøre på en pen måte på grunn av alle plastikk-klipsene, men det gikk stort ...

I går spilte jeg Europa på boks, som er et spørrespill om Europa, med Camilla, Lena og Silje. Og jaggu vant jeg ikke. Det er ikke ofte jeg vinner i brettspill mot slike motstandere, så jeg føler jeg må skryte litt. Sist var i september 2005, da jeg vant i Scrabble. La oss sammen gjenoppleve et av høydepunktene fra den kampen:

Tor: Jeg har en dristig to-trinns plan som vil nette oss en bøtte poeng
Camilla: Er det ikke litt risky å satse på en to trinns plan? De kan ødelegge det andre trinnet.
Tor: Jeg tror de er for udugelige til det.

Og jommen fikk jeg ikke rett. Ved først å skrive BRA fikk jeg plassert en B slik at jeg etterpå kunne skrive BÅS på en tredobbelt ordpoeng. Homerun!

Ah, det var litt av en runde. Forøvrig synes jeg det er for lite repriser fra intellektuelle idretter på TV-sporten. Sjakk for eksempel. Den spennende halvtimen som avgjorde hele kampen, der det til sammen ble utført tre trekk. Vi skulle hatt my mer av denslags.

Ja, og forresten, jeg skulle jo egentlig fortelle den dramatiske historien om hvordan jeg demonterte hele Macen min for å bytte en dings, men det ble ikke til at vi gjorde det i går likevel. Kanskje i morgen.

Helt til slutt vil jeg bare komme med et tips til de som liker iskaffe om morgenen. Hvis du lager espresso kvelden før, og setter den i kjøleskapet over natten, blir det mye enklere å lage ...

I dag foretok jeg et dypdykk i norsk filmhistorie, og så den første Olsenbanden-filmen, fra 1969, også kjent som «Olsenbanden – Operasjon Egon». Det vil si, jeg spolte gjennom mesteparten av den, for jeg ville bare se Ivar Medaas som lensmann. Arve Opsahl med bowlerhatt så jeg mer enn nok av i barndommen. Grunnen til at jeg trosset mange års erfaring og bestemte meg for å se denne filmen, er at jeg leste en samtidig anmeldelse i en avis fra 1969. (Jeg husker ikke helt hvilken, men det kan ha vært notoriske Romsdals Budstikke.) Filmen får god kritikk for fremragende plot og masse artig snubling, men anmelderen presiserer at det kunne vært en enda bedre film: Ivar Medaas ødela nemlig alt med sin «plagsomme figur». Ettersom denne anmelderen tydeligvis synes det motsatte av meg på alle felter, burde i hvert fall litt av filmen være severdig. Ivar Midas har jo som kjent aldri tatt på noe som ikke har blitt til gull. Det var i hvert fall det jeg trodde frem til i dag.



Filmanmeldelser kan jo kaste blår i øynene på noen og enhver. Den første skuffelsen var at Ivar Medaas ikke inntraff før tre fjerdedeler ute i filmen. Dette synes jeg de burde ha informert om, så kunne publikum spart en hel del tid. Skuffelse nummer to var at han bare hadde fire eller fem replikker. Han brukte faktisk geværet mer enn snakketøyet. Men så var jo da også den lengste replikken «Skyt først og arrester dei etterpå ...

En stund nå har jeg lurt på om skating har vært på vei inn igjen. Det er liksom folk som sklir forbi over alt, i byen og på skolen og i det hele tatt. Og her en dag så jeg til og med en person som bar et brett bortover en helt flat asfaltert vei. Når nisser som ikke kan skate insisterer på å slepe rundt på en fjøl med hjul for å være kule er det et tegn på at dette er populært, eller at det er «in» som man sier. Det er imidlertid noe som har virket litt galt med hele greia, og i går innså jeg hva det var.

Jeg stod og ventet på Knut i Realfagbygget, da to gutter kom trillende forbi. Jeg reagerte umiddelbart på to ting. For det første er jeg såpass konservativ at jeg synes det er helt sykt å skate inne i en offentlig bygning. For det andre reagerte jeg på at brettene så litt lange og rare ut. Slett ikke slike som folk hadde da jeg gikk på ungdomsskolen. Og det tredje jeg reagerte på, som nesten var det drøyeste, var at de to skaterne ikke så ut som skatere, men som pappagutter fra Bærum.

Jeg har gjort litt forskning, og funnet ut at de rare brettene kalles «longboard», og at dette er fryktelig moderne. Det er visst en slags lett-utgave av ekte skating, for skatere som prøver å komme seg tilbake inn i samfunnet, eller for vanlige mennesker som har ...

I dag hadde Camilla og jeg en liten konkurranse om hvem som kunne komme på flest amerikanske stater. Det ble egentlig en pinlig affære for meg, som bare kom på 19 (pluss 7 byer jeg trodde var stater). Camilla kunne 35 eller noe slikt. Det er jo en ting man kan prøve på hjemme. Det er slett ikke så lett som man skulle tro.

Noe annet som ikke er så lett som man skulle tro er kvantefeltteori, som jeg har eksamen i i morgen. Foreleseren sa han trodde han hadde laget eksamen litt for stor, men han skulle ta hensyn til det når han satte karakter. Imidlertid er det bare jeg som tar faget, så han har ikke allverden å sammenligne med. Spennende, spennende.

Men dette er altså min siste eksamen, så i morgen klokken ett har jeg på sett og vis sommerferie. Jeg skal imidlertid være i Trondheim ytterligere en uke for å jobbe litt på mastergraden min. Jeg skal kvantisere et U(1)-gauge-felt på forskjellige måter, og så regne ut vakuumenergi og gjøre dimensjonal regularisering. Hvis noen lurte.

Jeg har forresten hørt at man ikke skal begynne setninger, og i alle fall ikke avsnitt, men «men», men av og til synes jeg det funker helt fint. Jeg tror det er en slik du-må-kjenne-reglene-for-å-kunne-bryte-dem-greie. Det funker i alle fall i et slikt ungt og hipt format som dette.

Utover dette har jeg ikke så mye mer å melde i dag. Skjønt, jeg kan jo nevne at jeg drar til Molde den 9. juni, og at jeg også i år blir å finne på lageret mesteparten av sommeren.

-Tor Nordam

Som vi sikkert husker har jeg litt problemer med Macen min. Den nekter å sove og alt det der, og det er ikke bra. En av de mange tingene som gjør at en Mac er bedre enn et barn er nemlig at den ikke har noen trass-alder. Den skal bare oppføre seg helt likt hele livet, helt til den en dag dør brått og uventet. Eller, ikke så veldig uventet egentlig, for det er jo slikt som skjer med datamaskiner.

Uansett, jeg banker i bordet og håper det blir lenge til. I mellomtiden skulle jeg dog gjerne fått fikset dette søvnproblemet, og det var derfor jeg leverte den til fiksing for et par uker siden. Dette husker vi sikkert, og derfor husker vi også hva resultatet ble. Jeg fikk den tilbake med beskjed om at det ikke kunne være hardware-feil fordi han hadde testet den med en ekstern skjerm, og han foreslo at jeg formaterte maskinen.

Dette synes jeg høres ut som bare bull, men det som er enda verre er at det høres ut som stress. Derfor gikk jeg på eBay og kjøpte en ny slik magnetbryter som styrer dvale-modusen. Siden vi er så gode til å huske husker vi sikkert at det var det jeg trodde var problemet.

Denne bryteren ankom i posten i går, og jeg måtte jobbe hardt for å undertrykke instinktet mitt, som var å demontere Macen med en eneste gang. Tvert i mot googlet jeg litt rundt, og fant ut at det kan ta ...

Jeg snakket litt med Kristian i går, og han nevnte at i gamle dager pleide han av og til å dele opp arbeidsdagen i to. Først jobbe fire timer, så stikke hjem, chille litt og spise middag, og så jobbe nye fire timer. Og i dag har jeg gjort nettopp det. Da klokka begynte å passere to var jeg rett og slett litt lei, så jeg gikk hjem.

Mens jeg hadde vært på skolen hadde det imidlertid skjedd noe dramatisk. Sommeren hadde dukket opp, helt uanmeldt. Jeg bestemte meg derfor for å gå drastisk til verks, så jeg tok på meg shorts (!) og tok en joggetur (!!). Jeg vil dermed si at jeg har fått utnyttet sommeren, som nå later til å være over, rimelig bra.

In other news kan jeg nevne at jeg ble oppringt av en dame fra Adresseavisen (også kjent som Uδresfeavifen), som ville intervjue meg om mine holdninger til Eksperter i Team, i forbindelse med en rapport NTNU nylig hadde fullført. Jeg skjønte ikke helt hvorfor akkurat jeg var et interessant intervjuobjekt, men det viste seg etterhvert at det var Jørgen som var synderen. Han hadde først blitt spurt om å stille opp selv, men han hadde levert en masse unnskyldninger, og endt opp med å takke nei.

Jeg prøvde meg naturligvis på akkurat det samme, og eksamen og veileder og greier og greier, men jeg er antagelig ikke like god til å si nei sam Jørgen. Jeg endte i alle fall opp med å svare på ...

Av en eller annen merkelig grunn har jeg ikke greid å søke i pdf-filer jeg lager i LaTeX, noe som irriterer meg voldsomt. Ikke bare kan jeg ikke søke, men jeg kan heller ikke merke tekst, og dermed ikke klippe og lime heller. Og det stinker ganske hardt. Jeg søkte derfor litt rundt, og ikke uventet fant jeg mye, til dels motstridende informasjon.

Det later egentlig til å være en greie dette her. Det er rett og slett vanskelig å finne god informasjon om litt ekstra nerdete dataprogram. Jeg opddaget jo det samme da jeg forsøkte å finne ut av denne PostScript-leseren tidligere denne uken. Jeg får nesten inntrykk av at nerdene forsøker å sikre sin posisjon, ved å kun legge ut den mest avanserte informasjonen. På denne måten sikrer de at man må krysse et digert informasjonsgap før man i det hele kan nyttiggjøre seg dit som finnes tilgjengelig. Nuvel.

Jeg fant i alle fall en side som sa at man sikret søkbarhet i pdf-filene ved å inkludere

usepackage{cmap}

i tex-filen din. Jeg forsøkte, men uten resultat. Etter videre leting fant jeg en side som sa det var kjempelett å lage søkbare pdf-er, uten å nevne hvordan, og en side som sa det bare var å inkludere

usepackage{backref}

i tex-filen. Fortsatt funket det ikke, og jeg leste enda en gang videre. Til slutt fant jeg en forumpost som sa noe slikt som at standard-fonten man får når man kjører pdflatex ikke er så veldig standard, slik at ...