Kjære sagbrukere,

Som dere naturligvis er oppmerksomme på, har det vært vanlig praksis en tid å merke planker og bord med lengde. Først ble det vel vanlig å stemple antall desimeter nær enden av bordet, og etterhvert har man gått mer og mer over til å stemple på selve bord-enden, og gjerne også med antall centimeter.

Jeg har i mange år nå hatt sommerjobb på en trelasthandel, og jeg har lært å sette enormt stor pris på individmerket material, som vel er fagtermen for dette fenomenet. Spesielt gunstig er det når bordene er merket i enden, ettersom man da raskt kan få oversikt over hva som finnes av lengder i en pakke. Jeg tror faktisk endemerking med centimeter må være det definitive høydepunktet i individmerkingens utvikling.

Jeg registrerer imidlertid at flere produsenter av trelast har eksperimentert med forskjellige varianter av denne merkingen i det siste, og som en regelmessig bruker av trelast tenkte jeg å komme med noen synspunkter.

For det første vil jeg si at enden er den optimale plasseringen, og der det er umulig, for eksempel på endepløyde bord, vil jeg anbefale at merkingen plasseres nærmest mulig enden. Én meter inn på bordet er for eksempel veldig upraktisk, for da må man løfte av alt som ligger oppå for å kunne se lengden på et bord.

Også med selve stemplingen har det vært forsøkt mye rart den siste tiden, og det tror jeg er et blindspor. Før pleide trykket å være med fete typer av en eller annen ...

I en artikkel på E24.no, som jeg vil understreke at jeg fant via en link fra Aftenposten, står det å lese at Facebook-hypen er over. Akkompagnert av en poll med skikkelig ledende alternativer forklarer artikkelforfatterne at «Facebook-bølgen har ebbet ut».

Argumentet er at i Mai var det i snitt 37500 ukentlige søk etter «Facebook» på Kvasir, mens i uke 25 var det bare 12000. Og i stedet for å konkludere med at hele Norge nå kan adressen utenat velger de altså å se på dette som et tegn på at det ikke lenger er kult å være på Facebook.

Jeg vil dermed oppfordre til masseflukt fra dette u-hippe stedet. Akkurat som det for et par måneder siden var sosialt selvmord å ikke være på Facebook, vil det nå antagelig være det samme å bli sett der.

Og helt til slutt: Agnar, hvis du leser dette, husk å ta med laptop på jobb i morgen, så jeg kan denge deg i Quake 3.

-Tor Nordam

Da er jeg nylig ankommet i Trondheim, for å flytte litt stasj. Jeg kjørte ytre oppover, for å få litt avveksling, og jeg kan rapportere at det tok meg temmelig nøyaktig fire timer. Da ventet jeg i ti minutter på fergekaien på Kanestraum, og jeg stoppet to ganger for å kjøpe noe å drikke. Nedover kommer jeg til å kjøre om Oppdal.

Den første gangen jeg stoppet for å handle var på S-laget i et eller annet tettsted jeg ikke husker navnet på. Jeg hadde lyst på en iskaffe, selv om jeg bare regnet med å kunne velge mellom cappucino og mocca. Av en eller annen mystisk grunn later det til at butikker i distriktene ikke får informasjon om nye Tine-produkter før årevis etter butikkene i mer sentrale strøk.

Jeg ble derfor ikke så rent lite skuffet da det viste seg at de ikke en gang hadde de «gode gamle» iskaffe-variantene. Jeg stoppet derfor en gang til, på en bensinstasjon litt nærmere Orkanger, og der hadde de iskaffe i alle regnbuens farger. Dagens moral er altså å stoppe på en bensinstasjon hvis du vil ha grønn iskaffe.

Ellers har jeg allerede begynt å pakke litt, og nå gjelder det bare å manne seg opp til å bære ut i bilen så jeg kommer meg hjemover i dag.

-Tor Nordam

I går i lunsjen snakket jeg politikk med Frode. Som regel er dette blant høydepunktene i løpet av en sommer, og i går var slett ikke noe unntak. Temaet i går var naturligvis de rød-grønne, og alt de har skylden for, som er det meste. Spesielt har de skylden for at en barnhage kollapset nå nylig.

Vent nå litt, sier du sikkert nå, og det var akkurat det jeg så også. Det er jo ikke akkurat som at den rød-grønne regjeringen bygger barnehager på dugnad i helgene, så det kan da ikke være deres feil at en detter ned?

Joda, de hadde nemlig funnet en annen barnehage av samme type som den som kollapset, og den var festet til fundamentet med én (1) spiker. Dette skyldes at en eller annen byråkrat, helt sikkert en rød-grønn en, har regnet ut at vi må bygge masse barnehager for 200.000 kroner stykket. Så sa snekkerne

«Men vi kan ikke bygge en barnehage for 200.000, det er ikke mulig.»

Hvorpå Kristin Halvorsen personlig ropte

«Jo! Bygg barnehage for 200.000!»

Og så sa snekkerne

«Jaja, da får vi spare inn flere millioner ved å nøye oss med én (1) spiker i fundamentet.»

Så nå skjønner dere sikkert at dette er den rød-grønne regjeringen sin feil. Jeg skal prøve å ta opp dette temaet senere også, og så komme tilbake med flere grunner til å stemme FrP ved neste valg. Ja, for jeg nevnte vel at alt vil bli bedre om FrP kommer i regjering?

-Tor Nordam

Nå har jeg nettopp kjørt i meg en dagens middag fra Kjøkkensjefen, men jeg har fremdeles omtrent ti minutter igjen av overtidsmatpausen min, så jeg tenkte jeg kunne skrive litt artikkel med det samme. Om en uke eller to vil jeg faktisk kunne poste artikkel fra pauserommet også, for da har vi fått trådløst nett her.

Det skal nemlig kjøres i gang et prøveprosjekt der vi på lageret får små personlige data-assistenter med strekkode-lesere. Idéen er at det skal være raskere og bedre enn dagens system, som er penn og papir. Jeg er ikke sikker på om jeg har så stor tro på denne nyvinningen, men jeg er i alle fall glad for at jeg er en av de utvalgte til å være med på testingen.

Det er flere grunner til at jeg er skeptisk til at dette vil gi de helt store besparingene. For det første tror jeg slike elektroniske duppeditter lett kan bli ødelagte. Jeg går som regel rundt med en sprittusj i lomma, og det er ikke lenge mellom hver gang jeg moser den fullstendig ved å lene meg mot noe, eller ved at jeg kommer borti noe når jeg klatrer i reolene. Jeg tror dette kan bli et problem om en slik PDA for eksempel skal henge i beltet.

Videre har vi problemet med at ikke alle varene på lageret har strekkode. Dette kan nok delvis løses med å merke alle hyllene med strekkoder, men da har vi problemet med at det er ytterst sjelden absolutt ...

I dag nevnte en av de eldre på jobben at det hadde vært noen og spurt etter meg. Det var visstnok en ung fyr, omtrent like gammel som meg, og han hadde lue. Den eneste jeg egentlig ventet sånn halvveis å få besøk av var Trond, så jeg ringte og spurte om han hadde vært innom, men han var i Geiranger, så det må ha vært noen andre. I tillegg er det ingen som har ringt meg i hele dag, så det må ha vært noen som enten bare stakk innom og ikke ville noe viktig, eller noen som ikke vil ringe. Og dette dreier seg altså om en person som går med lue i juni.

Forklaringen må dermed være at det var en torpedo som lette etter meg. Jeg gikk straks og skaffet meg en avtale om beskyttelse fra en annen ansatt, en ung mann fra Istad eller noe slikt. Han forsikret meg om at han hadde mange kriminelle venner, så det var bare å ringe.

Når beskyttelsen var vel i havn begynte jeg så å tenke over hvem jeg skylder penger. Det følgende er en liste over alle mine kreditorer, det vil si alle de jeg kan huske:

Sigbjørn (30 kroner)

Det koker altså ned til at enten har Sigbjørn sendt en kriminell Volda-væring for å denge 30 kroner ut av meg, eller så skylder jeg noen et større beløp som jeg har glemt. Om den det skulle gjelde skulle slumpe til å lese dette kan jeg ikke gjøre annet enn å foreslå en mer tradisjonell måte å kontakte meg på. Brev for eksempel. Brev er bra.

-Tor Nordam

I dag har jeg vært en tur på fjellet. Eivind, Jørgen og jeg gikk oppover med fiskestenger og kaffekanne og friskt mot og slikt. Egentlig skulle Trond også være med, men han kom på at han skulle noe helt annet, og egentlig skulle vi ha med primus, men den også hadde en annen avtale. Litt synd, for det var en slik mandig primus som må forvarmes og gode greier.

Vi lot oss imidlertid ikke stoppe av manglende primus, for vi hadde veldig lyst på kaffe. Derfor gikk vi til der elven fra Bergsvannet renner ut i Øverlandsvannet, og lagde et lite bål mellom noen steiner. Vi hadde med oss espressokanne, og etter sikkert nesten en halvtime med hard fyring hadde vi fylt det øverste kammeret med deilig, svart kaffe.

Ellers fisket vi litt, jeg med flue og Jørgen med Lofty's Cobra, uten at vi fikk noe. Jeg er spesielt bitter for dette, da jeg senest i går investerte i ny fortom. Det spratt imidlertid fisk over alt, og det var rett og slett en veldig fin tur, helt til knotten drev oss bort.

Mens vi flyktet snakket vi om at det ville vært fantastisk å ha et slags anti-knott-felt som gjorde at ingen knott kunne komme nærmere en enn en meter. Ikke bare ville det vært digg på fisketur, men det ville også vært et kjempebra sjekketriks på sånne festivaler. Men vi var enige om at hvis vi fikk tre ønsker av en ånd i en lampe ville nok ikke anti-knott-felt vært en av dem.

-Tor Nordam

Joda, nå skal dere høre. Jeg dukket opp på jobben i går, omtrent ti på halv åtte. Ti minutter senere kom Sindre, og han ble litt munter da han så at jeg endelig hadde gjort noe med skapet hans. I forigårs og dagen før gikk han nemlig veldig forsiktig til verks da han åpnet skapet sitt, og det tok en stund før han skjønte at jeg bare lot ham koke litt.

I alle fall, det var relativt kjapt gjort å fjerne første hinder, men deretter tok planen min en uventet vending. Det viste seg nemlig at det mest fantasifulle han kunne komme opp med var å trekke i skapdøren. Jeg var litt opptatt med kunder og slikt, men etter et kvarter eller noe i den dur hadde han fortsatt ikke fått opp skapet, og så vidt jeg kunne bedømme gjorde han ikke noen ekte innsats heller, så det var egentlig ikke så morsomt.

Jeg bestemte meg derfor for å åpne skapdøren hans for ham, så han kunne begynne å jobbe. Jeg forsøkte først en plan med krok i enden av et tau, men jeg innså raskt at det ikke funket, og gikk over til å bruke en lang vinkelhake som en variant av Slim Jim, noe som var meget effektivt. Alt i alt, det vil si kluring med tau og krok inkludert, vil jeg si at jeg åpnet døren hans på rundt ett minutt. Og jeg fikk videre bekreftet noe jeg lenge har trodd, som jeg tror jeg vil kalle ...

19. juni tok jeg fatt paa en lang reise som skulle ta meg til Stellenbosch for aa besoeke broren min, som studerer i Soer-Afrika.

Jeg tok fergen fra Klokkarvik kl.12.50 til Hjellestad, der en drosje skulle vente for aa frakte meg videre til Flesland flyplass. Drosjen kom naturligvis alt for sent, og dette skulle vise seg aa vaere den foerste av mange ubeleiligheter som skulle dukke opp i loepet av turen.

Flyet gikk fra Flesland kl.1500 og jeg maatte naa et fly videre til London fra Gardermoen kl.1700. Ingen problemer. Alt gikk paa skinner og jeg kunne slappe av. Men da jeg ankom Gardermoen begynte problemene. Flyet mitt fra Oslo var kraftig forsinket, og jeg hadde nytt flyskifte paa Heathrow nesten umiddelbart etter ankomst. Flyet til Cape Town skulle gaa kl.1920 og uten forsinkelser ville dette bety 1 time til innsjekk og diverse kontroller fra ankomst til jeg absolutt maatte vaere paa flyet. Da jeg endelig var ombord i Airbus'en fra Gardermoen ca 1740 var jeg begynt aa bli nervoes. Men kapteinen beroliget med at vi kunne ta igjen litt tapt tid i luften. Men hans neste beskjed var at han hadde mistet 'vinduet' og var satt i koe. Dermed ble jeg over to timer forsinket til London, og flyet til Cape Town var allerede gaatt.



Desperat tok jeg kontakt med British Airways paa Heathrow, og damen bak disken sa at jeg kunne faa nye billetter paa en rute til Johannesburg og deretter til ...

Da er fellen satt. Det ble ikke helt som planlagt, for jeg måtte gjøre det etter arbeidstid i dag, og det er grenser for hvor lang tid jeg gidder å orfre på slikt når jeg ikke får betalt for det. Derfor ble det ingen sveising. Men det er egentlig en bra ting. La meg forklare hvorfor:

Hvis jeg hadde sveist armeringsjern slik jeg sa, ville han visst fra første stund at jeg hadde tatt dette til et nytt nivå, og han ville vært klar for alt. Det jeg gjorde i stedet for å sveise var å bruke tykk ståltråd, som kan bøyes med håndmakt, men som er for tykk til at du kan klippe den med en vanlig saks. Jeg lagde den dessuten såpass kort at det er ganske tungt og vanskelig å åpne den med hendene. Det ser imidlertid veldig lettvint ut, så derfor kommer han til å tro at jeg ikke er tøff nok til å gi ham ekte motstand. Hohoho.



Det viser seg dessuten at Sindre skriver «pwnd», ikke «pwnt», derfor skriften på skapdøren. Han aner ikke hvor eid han er.

Bortsett fra det med sveisingen ble planen gjennomført uten endringer. En krok av 8mm armeringsjern holder døren hans lukket selv etter at han har fjernet det første hinderet, og skapet mitt er tømt, og rigget med en breddfull bøtte med vann i bunnen, i tilfelle han prøver å flytte på skapet mitt, og en avsaget stor brusflaske med tau i som kommer hvis han prøver å ...