Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet, men jeg føler at jeg ikke burde være det. Så lenge jeg kan huske, har jeg jo vært med på å jobbe for oppmerksomhet omkring den menneskeskapte drivhuseffekten. Det passer meg derfor utmerket at IPCC (aka FNs klimapanel, så vidt jeg forstår) får Nobels fredspris for sitt arbeid for nettopp dette. Nobelkomitéens poeng, som er at klimaforverring vil føre til økt ufredelighet rundt om i verden, er også et meget godt poeng.

Men Al Gore?

Han har kanskje fått amerikanerne (eller i alle fall demokratene) til å tro på drivhuseffekten, men han har også gitt motstanderne ekstra ammunisjon i og med at han konsekvent valgte de skumleste scenariene. Han har gjort det lettere for Fox News å avvise hele drivhuseffekten som klima-alarmisme. Hvis det er et ord. Et eksempel kan dere finne i denne saken. Poenget er at Gores tendens til overdrivelse i realiteten sier "det som faktisk kommer til å skje er ikke farlig nok, vi må legge på litt ekstra". Og det er ikke sant.

Altså: Jeg støtter temaet som har blitt fremhevet, men jeg er ikke sikker på at jeg liker Nobelkomitéens mani for personeksempler hver gang de skal gi prisen til en organisasjon.

Årets Nobelpris i fysikk gikk på sett og vis til de som oppfant iPod. Den ble nemlig tildelt Albert Fert og Peter Grünberg «for the discovery of Giant Magnetoresistance». Dette er et fenomen som ble oppdaget så sent som i 1988, men som allerede i 1996 gjorde at man kunne begynne å lage harddisker med mye større lagringstetthet. La oss ta en kjapp titt på utviklingen.

Da vi gikk i 7. klasse hadde broren til Anders en harddisk på 2 GB. Jeg hadde ikke så mye peiling på data den gangen, men gjennomgangskommentaren var «Hva skal man med så mye plass?», så jeg antar dette var i øvre sjikt av hva man fikk tak i den gangen.

I dag får man kjøpt harddisker på 1 TB. Det vil altså si at man har greid å klemme 500 ganger mer informasjon inn på det samme arealet. På en harddisk er informasjonen lagret som små områder som er magnetisert i den ene eller andre retningen. Det som har skjedd er altså at man har greid å lage disse områdene 500 ganger mindre, på en slik måte at de fortsatt kan leses. Og det er her årets nobelprisvinnere kommer inn i bildet.

For å lese av stadig mindre magnetiske områder trenger man stadig mer sensitive lesehoder. I gamle dager var et lesehode rett og slett en liten spole. Når feltet gjennom en spole endres, settes det opp en spenning i spolen, og denne spenningen forteller deg da hva som ligger på disken.

Giant ...

Siden Tor tar for seg realfagsdelen av alt det her, tenkte jeg at det vel var min jobb å skrive noe om vinneren av Nobels litteraturpris, som ble offentliggjort i dag tidlig.

Her kan dere lese pressemeldingen angående tildelingen. Det er ikke verdens lengste pressemelding. Jeg har ikke bare sett lengre, jeg har faktisk skrevet lengre pressemeldinger, men jeg antar at de fikk sagt det de følte var nødvendig, nemlig:

"that epicist of the female experience, who with scepticism, fire and visionary power has subjected a divided civilisation to scrutiny".

Lessing er en britisk forfatter, men ikke av den typen som vokser opp i Shrewsbury og bor der hele livet. Hun ble født i Persia, vokste opp i Zimbabwe (aka. Sørlige Rhodesia - hun levde før moderne navn ble oppfunnet!) og var gift to ganger før 1949, da hun skrev sin første bok som pekte på feilene ved det hvite kolonistyret i området. The British Council forteller at

She is now widely regarded as one of the most important post-war writers in English. Her novels, short stories and essays have focused on a wide range of twentieth-century issues and concerns, from the politics of race that she confronted in her early novels set in Africa, to the politics of gender which lead to her adoption by the feminist movement, to the role of the family and the individual in society, explored in her space fiction of the late 1970s and early ...

Jeg nevnte i forigårs at dette med helse og miljø er slikt man fokuserer på nå om dagen, og i dag tenkte jeg å skrive litt om miljø, og dessuten om økonomi. Ofte er det nemlig slik at det lønner seg å velge miljøvennlige alternativer, og dagens tema er slett ikke noe unntak.

I gamle dager pleide menn å barbere seg med kniv. I følge wikipedia var dette mer eller mindre normalen frem til på 50-tallet, da Gilette begynte å selge høvler med utskiftbare blader. Den gangen, som nå, var planen til Gilette (fortsatt i følge wikipedia) å selge høvelen relativt billig, for deretter å hanke inn igjen pengene på bladene, som man tar en ublu pris for.

I tillegg til å koste masse penger er også barberblader bruk-og-kast-gjenstander, som ikke er spesielt bra. Hvis man kikker nærmere på et Mach 3-blad ser man an det egentlig er en ganske komplisert affære. Formodentlig koster det er del ressurser å sette sammen et slikt blad, og Fusion er ikke noe bedre. Hvis man kjøper et av disse får man dessuten også æren av å være med på å finansiere det formodentlig heftige honoraret Tiger Woods fikk for å stille opp i reklamen.

Det jeg vil frem til her, er altså at flere burde gå over til den gode, gamle barberkniven. Man sparer både penger og ressurser, som burde være gode nok argumenter i seg selv, men man får i tillegg den gleden som følger med det å håndtere et latterlig skarpt redskap, samt den ekstra mandigheten som følger med når man anvender dette skarpe redskapet på halsen og i ansiktet.

-Tor Nordam

I forbindelse med UKA, som går av stabelen de neste sju ukene i Trondheim, er det mange bedrifter som presenterer seg selv med stands og slike ting, med håp om å skaffe seg fremtidige ansatte. Veldig betryggende i grunn, at bedriftene gidder å kaste bort tid og penger på å komme hit for å snakke om seg selv, for det er jo ytterligere et tegn på at det ikke er så veldig vanskelig å skaffe seg en jobb nå om dagen.

Det er imidlertid veldig mange bedrifter jeg er skeptisk til. I dag, for eksempel, gikk jeg forbi en stand fra et firma ved navn «Multiconsult». Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er ett eller annet som gjør at jeg ikke stoler helt på bedrifter med «consult» i navnet (og «multi» gjør ikke akkurat saken bedre). Ta for eksempel vestlandsfirmaet «Vest consult». Ikke akkurat et tillitsvekkende navn, vil jeg si. Hva driver de med? Rådgivning omkring bruk av vest for amerikanere?

Det er imidlertid noen firmaer som apellerer til meg også, i alle fall på et visst nivå. Ta for eksempel Schlumberger. De har en utmerket reklame, som jeg dessverre ikke finner på nettet, men som viser bilder av sjø, ørken, sikkert Sydpolen eller noe og en afrikansk savanne. På hvert bilde er det knallharde tekster av typen

Three miles down.
No light.
No margin for error.
No second chances.

Dette er slikt som snakker veldig til elitisten i meg. Litt som det å være marinejeger. Man får dessuten ...

Bjørn Inge etterlyste en artikkel denne mannen, og her kommer den altså. Jeg har jo vært inne på temaet før, i artikkelen min om pseudovitenskap, men jeg gikk ikke i detaljer med hensyn til Däniken. Det jeg sa dengang er imidlertid veldig relevant i denne sammenheng også, så det ville spare meg en hel masse arbeid med å gjenta meg selv hvis dere bare kunne gå tilbake og lese gjennom den artikkelen hvis dere ikke allerede har gjort det.

Jeg kom, som jeg nevnte den gangen, over Däniken i den heller skjøre og lettpåvirkelige alder av 12 år (eller så - jeg husker ikke helt). Jeg var kjempefascinert. Däniken skriver nemlig veldig overbevisende, og hvis man ikke stopper for å tenke eller sjekke "faktaene" han strør om seg med, er det lett å la seg forføre. Det er et eller annet ved måten vi tenker på: konspirasjoner og mønstre appellerer til oss, og fargerike historier er mye mer interessant enn tørre fakta.

En av Dänikens fremste teorier, som dere kan se ham fremlegge her, er at romvesener har designet homo sapiens. Intelligente skapninger kunne nemlig ikke ha utviklet seg på egenhånd, og vi har besøk fra det ytre rom å takke for at høykulturer "plutselig" dukket opp "samtidig" på flere steder rundt om i verden.
Ifølge foredraget i linken kom ET hit i et stort romskip, tok opp et eksemplar av cro magnon, gjorde noen små endringer i DNA for å gi oss intelligens ...

Det er jo så populært, nå om dagen, å tenke på dette med helse. Og miljø, forsåvidt. Det er litt rart egentlig. Det skrives mer om helse og miljø i avisene enn aldri før, men likevel blir folk stadig usunnere, og kjører stadig større biler. Jeg akter imidlertid ikke å være en del av dette, og jeg lanserer i dag et tiltak.

Helsevesenet er jo organisert i regioner, med navn som for eksempel «Helse Sunnmøre». Jeg har derfor bestemt meg for å kalle tiltaket mitt «Helse Skansegata». I korte trekk går det ut på at jeg skal prøve å utnytte Jørgen og Trond til å få i stand et slags kollektivt gruppepress som skal føre til at jeg tar noen armhevinger og et par sit-ups i ny og ne, med den positive sideeffekten at Jørgen og Trond også vil bli litt sunnere.

Litt som vektklubben til Dagbladet er dette noe alle kan delta i, og så kan vi alle bli sunnere og få sixpack sammen. Om du hiver deg på kan du dermed få moralsk støtte når du løfter tunge ting eller løper en tur. «Vi er sammen om dette, Jørgen, Tor, Trond og jeg», kan du tenke mens du sliter deg opp en bratt bakke i øsende regnvær.

Litt senere i dag skal jeg legge opp noen inspirerende bilder av oss som trener for å få det til å virke som om jeg har jobbet seriøst med denne artikkelen, men ikke akkurat nå. Jeg er altfor mett til å ta sit-ups.

-Tor Nordam

Jeg har for tiden ikke TV, og det trives jeg i grunnen ganske godt med. Filmer og serier ser jeg typisk på macen uansett, og jeg greier meg egentlig helt greit uten å se vanlige tv-programmer. Jeg kunne imidlertid tenke meg å spille litt Game Cube. Som jeg har nevnt tidligere kjøpte jeg jo Game Cube primært for å spille Legend of Zelda: Twillight Princess, noe jeg ikke har gjort ennå.

Jeg forsket litt, og kom frem til at jeg egentlig hadde to muligheter til å spille Game Cube uten tv. Enten kunne jeg kjøpe et tv-kort til macen, og så eventuelt koble den til en flatskjerm jeg har, eller jeg kunne kjøpe en vga-boks. Det er altså en dings som lar meg koble Game Cuben direkte til en vanlig pc-skjerm. Jeg klødde meg litt i hodet, og kom frem til at en vga-boks sikkert var best, fordi det er billigere, jeg slipper å bruke macen som mellomledd, og jeg jeg antar dessuten at man må betale lisens for et tv-kort.

Jeg bestilte en slik boks fra US of A for en del uker siden, og i går kom den. Det var spent stemning i heimen da jeg åpnet den og koblet til, og det ble stor skuffelse da det viste seg at den er fullstendig ubrukelig. Bildet er altfor lyst, fargene blasse, og kontrasten en vits. Det er rett og slett ikke mulig å se hva som skjer. Og det frekkeste av alt er at når bildet i spillet ...

I dag kom Camilla tilbake fra Molde, og hun hadde med seg masse stasj. Masse uinteressante greier, naturligvis, men også skrivemaskinen min, som jeg nettopp har skrevet et brev på.

Det krever faktisk ganske mye konsentrasjon å ikke hamre Macen min til døde nå. Skrivemaskinen er nemlig en reiseutgave, av den riktig gamle typen, som ikke går på strøm, men på muskelkraft. Og ikke bare har den ikke ledning, den har heller ikke rettetast, eller 1-tall for den saks skyld. Hva skal du med det, når du bare kan skrive l i stedet? (l ser akkurat ut som et 1-tall, så det er ikke et stort problem.)

Maskinen har dessuten qwerty-layout, og det trengs så absolutt. Det er ikke så mye som skal til før det henger fast en fem-sju slike armer i hverandre. Men det er i alle fall sjarmerende så det holder, så om noen ønsker seg et brev med masse skrivefeil er det bare å si ifra.

Men hvorfor har jeg egentlig en gammel reiseskrivemaskin? Jo, nå skal dere høre. Dette var i riktig gamle dager, faktisk i første på videregående, da Peter Møller og jeg satt og ventet på at det skulle bli vår tur på muntlig eksamen i engelsk. Det var fortsatt ganske lenge igjen, så vi bestemte oss for å gå en tur, og vi endte opp på en bruktbutikk i Romsdalsgata, der jeg altså kjøpte denne maskinen. Jeg mener å huske at jeg betalte 50 kroner for den, og det er jo ikke ...

Power Point er litt som atomvåpen. Eller, det er egentlig mer som godt utbygd kjernekraftteknologi. Det kan være nyttig og greit i hendene på stabile stater, men ikke noe for alle. Det er rett og slett for lett å lage kaos. Og akkurat slik er det med Power Point også. Hvis du er stabil i hodet, og litt minimalistisk, funker det greit å lage presentasjoner i Power Point, men det gir veldig mange muligheter som det er lett å misbruke.

Det er utrolig lett for hvem som helst å lage en grusom presentasjon i Power Point. Det krever absolutt ingen skillz å legge inn bilder, gjerne delvis overlappende, og det er også trivielt å bruke ulike skrifttyper i alle regnbuens farger, og hvis man greier å blande inn animerte piler har man virkelig et dommedagsvåpen.

Det er rett og slett slik at jo dårligere man er i Power Point, jo mer avanserte muligheter kommer man til å ta i bruk, og resultatet kan fort bli en presentasjon som ikke kommuniserer noe som helst, fordi folk er for opptatt med å le av designet, eller prøve å tyde lysegul skrift på hvit bakgrunn. Jeg var på et slikt foredrag i forrige uke, og jeg tenkte derfor å bruke denne artikkelen til å advare mot farene ved Power Point.

Spørsmålet som melder seg da er naturligvis «Hva skal vi bruke hvis vi ikke kan bruke Power Point?» og svaret er åpenbart. Du skal bruke LaTeX, med beamer-pakken. Det fine med LaTeX er ...