Det er et par ting jeg har lurt litt på i det siste, ettersom nyhetene og krig og fred og politikk og våre venner franskmennene og barna og skolen og alt det der. Det ga kanskje ikke så mye mening, men se denne videoen, så vil du i alle fall le litt. Eller gråte. Men til saken:

Hva er egentlig en junta?

Dette har jeg lurt på i en del år egentlig. Vi vet jo alle at Burma er styrt av en junta, nemlig militærjuntaen. Denne bruken av ordet gir meg inntrykk av at en junta er noe man finner overalt, men jeg kan ikke huske å ha hørt om en noen andre steder enn i Burma. Samtidig kan jeg ikke huske å ha hørt ledelsen i Burma omtalt som noe annet enn en junta.

Det virker egentlig som et slikt tilfelle der noen har diktet opp et ord som høres generelt ut, men som bare brukes om en ting, og som må brukes om den ene tingen. Litt som en Kopernikansk vending. Det høres ut som noe hvem som helst kan gjøre, men egentlig kunne det like godt vært kalt en Kantsk vending. Han er den eneste som noen gang har tatt en, og hvis du glemmer å kalle det en Kopernikansk vending kan du bare drite i at du får god karakter i ex.phil.

Men la oss returnere til denne juntaen. Jeg slo opp i OED, og her er hva jeg fant:

Junta
1. With reference to ...

Som vi alle husker, har Tor tidligere skrevet om at en vaskeekte nobelprisvinner holdt foredrag på NTNU. I dag har jeg gleden av å kunne skrive om at en annen av tilhørerne til denne eksklusive klubben nettopp (kl.14.15-16.00) holdt foredrag i auditoriefløyen på Universitetet i Bergen.

Professor ved MIT Frank Wilczek delte nobelprisen i fysikk i 2004 med David J. Gross og H. David Politzer "for the discovery of asymptotic freedom in the theory of the strong interaction".


Den meget sympatiske Frank Wilczek

Asymptotisk frihet går kort fortalt ut på at krefter som virker mellom kvarker og gluoner (Strong interaction force, fargekraft (jeg vil ikke gå inn på forskjellen mellom fargekraft og sterke kjernekrefter...se heller her)) blir svakere jo kortere avstanden mellom dem er.

Wilczeks foredrag hadde tittelen The Universe is a Strange Place, og han begynte å fortelle om våre vellykede teorier om vanlig materie og hvordan vi har oppdaget nye partikler og fått eksperimenter til å stemme overens med teori. Men så dukket det opp en pai-graf på lerretet, og den eksentrisk utseende amerikaneren forklarte med glimt i øyet at vår vanlige materie kun utgjør 5% av den totale energi i universet. Pai-grafen overbeviste oss om at dette er temmelig lite i forhold til de to andre bestanddelene, mørk energi (70%) og mørk materie (25%). 'In the next two minutes, I will tell you everything we know about dark matter and dark energy', fortsatte Wilczek, til latter fra salen. Indikasjonen var tydelig - vi vet ...

Jeg kom til å tenke på, her en dag, at jeg ikke har skrevet en artikkel om hva jeg gjør dette semesteret ennå. Det har jeg jo pleid å gjøre før, og det har jo vært veldig greit. Så kan alle svare og fortelle hva de driver med, og så holder man litt oversikten på en måte. Nesten som Facebook, bare at man slipper å være på Facebook.

Det minner meg forresten på at jeg fikk økt respekt for Håkki her en dag. Som vi har vært inne på før, problemet mitt med Håkki er at de kun selger kule t-skjorter. Det i seg selv virker jo ikke så dumt, men jeg føler på en måte at du ikke fortjener en kul t-skjorte like mye hvis du har kjøpt den på Håkki som hvis du har funnet den på et mørkeloft eller på Fretex.

Men så oppdaget jeg altså i forrige uke at Håkki har en t-skjorte med påskrifen «Facebook ut av Norge», jeg tolket det i alle fall slik. Det var nevnt noe som tydet på at dette var tilfelle i en artikkel jeg leste. Og da fikk jeg plutselig økt respect for dem.

Men jo, tilbake til saken, nemlig meg. Det jeg driver med nå er at jeg skriver oppgave. Rett og slett. Jeg sitter og leser, enten i tynne baker som koster 1000 spenn fordi det er så få som kjøper dem, eller i vitenskapelige artikler, og så regner jeg litt, og skriver litt. Egentlig har jeg ...

Førstkommende fredag arrangeres Researcher's night på NTNU og andre steder i Europa, i forbindelse med Forskningsdagene. I Trondheim finner man også Forskningstorget, som er et telt på Torvet med massevis av forskningsrelaterte greier. Jeg har kikket kjapt over programmet, og jeg ser at det for det meste er Gløshaug-forskning av typen som er morsom å se på.

Jeg tror egentlig hele greia er en gigantisk svindel, som er satt opp utelukkende for å lure barn til å bli sivilingeniører. Det er klart de fleste barn synes det er morsomt å se en gal kjemiker som sprenger ting, eller en gal fysiker som fryser ting med nitrogen, men 15 år senere, når de sitter der og river seg å håret over et digert sett differensialligninger, da er det kanskje ikke like morsomt. Kanskje hadde de egentlig mer lyst til å studere historie, men dessverre hadde ikke historie en stand der de sprengte ting, så da ble det sivilingeniørstudiet i stedet.

Dette er egentlig noe som er verdt å tenke litt på. Hvordan kan man egentlig fremstille typiske Dragvoll-fag for barn (og gjerne voksne) på en morsom og enkel måte? Og for den saks skyld, er det mulig å gi et realistisk bilde av hverdagen til en realist, uten å skremme bort alle barna? Det er jo ikke akkurat sant at vi bruker dagene våre på å sprenge ting. Mitt inntrykk er i alle fall at selv eksperimentalister på kjemi, som kanskje er de som har flest muligheter til denslags moro ...

Mange har kanskje fått med seg at Irans president har vært på besøk i USA, i forbindelse med et FN-møte. I samme slengen ble han like godt invitert til å snakke på Columbia University, som en del av en serie foredrag og debatter kalt «World Leader Forum».

I forkant av arrangementet fikk Lee Bollinger en del tyn for dette, da mange mente at man ikke burde snakke med fienden og alt mulig slikt. Jeg sakser inn et avsnitt fra wikipedia fordi det fremstiller kritikerne i et dårlig lys:

Some of Bollinger's critics have accused him of hypocrisy for allowing Ahmadinejad to speak at the university in the name of academic freedom and freedom of expression, but citing those same values in 2005 as justifications not to readmit an ROTC (Reserve Officer Training Corps) program to Columbia in light of the military's "don't ask, don't tell" policy toward gays. Explaining his ROTC decision at the time, Bollinger wrote: "the university has an obligation, deeply rooted in the core values of an academic institution and in First Amendment principles, to protect its students from improper discrimination and humiliation."

I alle fall, Bollinger tok til seg litt av kritikken, og lovte å kritisere Ahmadinejad for ett og annet, og det gjorde han til gangs. Jeg har lest gjennom åpningstalen hans, og jeg likte mye av den, men det var et par ting jeg hengte meg opp i. Jeg sakser villt:

Fourth, to be clear on another matter - this event ...

Fett. Fett er gode greier. Fett kan for eksempel kokes, og man kan så bruke det til å lage pommes frites. Fett består for det meste av lange organiske molekyler, som ikke egentlig har noen spesielle trekk. Vi kan tenke på dem som små tråd-biter. Dette er et problem når du for eksempel har sølt dressing på slipset ditt.

Vann består av små molekyler, som litt forenklet kan sies å være dipoler. De har altså en positivt og en negativt ladet ende. Dette gjør at vann egner seg godt til å løse opp polare stoffer, for eksempel salter. Fett derimot, er altså ganske anonyme molekyler uten noen ladete ender. Som vi kjemikere sier, fett har ikke polar karakter. Det gjør at fett ikke løses i vann, og du trenger noe mer for å få bort dressingen fra slipset.

Det man gjør når man lager såpe på gamlemåten er rett og slett at man begynner med et tre. Helst en bjørk. Så brenner man opp hele skiten, og heller vann på asken. I asken fra bjørk, og sikkert andre løvtrær i samme kategori, finnes det lut. Denne løses opp i vannet, og så hiver man resten av asken, og koker inn vannet. Da får man det som er kjent som «sterkere lut».

Videre trenger man fett. Olivenolje for eksempel, eller noe annet. Plantefett gir mykere såpe enn dyrefett. Fiskesåpe er sikkert også myk og fin, men kanskje med en noe eiendommelig lukt. I alle fall, det enkleste er så å varme ...

Vann. Vann er gode greier. Vann kan for eksempel kokes, og man kan så bruke det til å lage te. Det som skjer når man varmer opp vann, og for så vidt alt annet, er at molekylene får mer energi, og begynner å bevege seg raskere. Når vannet nærmer seg hundre grader begynner noen av molekylene å få nok energi til at de kan unslippe vannet helt, og bevege seg ut i luften. Det som skjer her er at det er alltid de molkeylene med mest energi som forsvinner, og derfor vil det vannet som er igjen bli litt avkjølt, og overstiger aldri hundre grader ved normalt trykk.

Når vann fordamper utvider det seg ganske mye. Hvis vi tenker oss at vi tredde en plastposer over tuten på en kokende kaffekjel, så ville den posen etter hvert bli fylt med damp. Når posen fylles må den trykke unna luften i atmosfæren, og vi sier at dampen gjør et arbeid på atmosfæren. Det er altså lufttrykket som på en måte holder vannmolekylene på plass i vannet, til det blir varmt nok til at de fordamper. Når lufttrykket er lavere, for eksempel på toppen av et høyt fjell, kreves det mindre energi for at vann skal fordampe, og derfor koker vann ved lavere temperatur.

Til slutt er det viktig å legge merke til at det finnes 143 ulike rødviner som koster mindre enn 80 kroner for 75 cl på polet. For eksempel «Amigo», til 59.90.

-Tor Nordam

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke an fordra Dan Brown. Jeg har, sant å si, alvorlige problemer med Dan Brown. Og når noen sier at han er en kjempegod forfatter (dette kommer gjerne fra folk som ikke leser annet enn Donald VG til vanlig), føler jeg at jeg burde forlate rommet for ikke å skade noen.

Hvorfor?
Det er i grunnen et legitimt spørsmål. Jeg har jo lest bøker av dårligere forfattere, om enn ikke så mange (L. Ron Hubbard er et glimrende eksempel, Barbara Cartland et annet), og om disse får meg til å føle meg noe uvel når jeg tenker på dem, fører de ikke med seg det raseriet jeg føler overfor Brown.

Og faktum er jo at folk liker det han skriver. Gjør ikke det ham til en god forfatter? Hvorfor skal en litteratursnobb som meg sitte her og si hva som er godt og dårlig? Når folk flest liker ham, kan han da ikke være en dårlig forfatter? Og han får da i alle fall folk til å lese. Mennesker som ellers vegrer seg for å lese noe tykkere enn dagbladet sitter oppe om natten for å lese ferdig en bok på godt over 200 sider.

Joda, det er bra at folk leser. Jeg skulle bare så inderlig ønske at de kunne lese noe av kvalitet. Jeg har hatt mange diskusjoner med blant annet en av onklene mine, om hvorvidt kritikere har noen funksjon. Om de bare er snobbete bedrevitere som vil kontrollere hva alle ...

Altså. Hvorfor er det så ekstremt vanskelig å bare lage en trådløs router som funker? Hadde ikke det vært en fin ting. En som ikke plutselig bestemmer seg for å være vrang noen timer, tilsynelatende uten grunn, men som bare gjør det den skal uten å klage. Jeg tror i alle fall at når jeg får meg hus skal jeg hoste opp noen ekstra tusenlapper og kjøpe noen dumme bokser fra Cisco Systems, og sette opp en server i kjelleren.

I mellomtiden sitter jeg altså tidvis uten trådløst nett hjemme. Ganske frustrerende egentlig. Skjønt akkurat nå funker det. Det var kanskje bare en glipp fra ruterens side. Eller et lite hint om en ond plan. Hvem vet?

Ellers kan jeg nevne at jeg har begynt å spille litt Magic igjen. Kortene ligger jo der, så det er ikke akkurat som at det krever så mye. Jeg fant frem to esker med kort og et deck, og selv om det viste seg å være masse skrot i eskene har vi hatt mye gøy med å spille den siste uken. Egentlig synes jeg alle burde lære seg Magic, så jeg kunne begynne å skrive artikler om det. Eller jeg kan bare gjøre som jeg pleier, og skrive om det jeg vil uavhengig av om noen ønsker å lese det. Egentlig burde jeg få penger fra Kulturministeren eller noe, slik at jeg kan opprettholde dette smale tilbudet også i fremtiden.

La meg dessuten nevne at jeg skal forelese i morgen også, denne gangen om støt, energi og bevaringslover. Så om noen skulle føle for å komme og høre på er det i R2 i Realfagbygget, fra 10.15 til 12.00.

I morgen: De fysiske og kjemiske egenskapene til vann.

-Tor Nordam

I dag er den internasjonale fredsdagen.

I den forbindelse ville det kanskje ha passet godt med en artikkel om AFS, som et glimrende eksempel på fredsfremmende arbeid, men, alas!, den artikkelen har jeg allerede skrevet.

Istedet har jeg tullet litt rundt på OED, og fant

---

I. General uses.

1. a. Freedom from civil unrest or disorder; public order and security.

b. With the: the public order of a state as provided for by law.
Now esp. in institutional and personal titles.
Also (now arch.) with possessive: local public order maintained under the authority or jurisdiction specified (as the king's peace, etc.; similarly God's peace).

2. Freedom from quarrels or dissension between individuals (or, esp. in early use, between an individual and God); a state of friendliness; amity, concord.

3. a. Freedom from anxiety, disturbance (emotional, mental, or spiritual), or inner conflict; calm, tranquillity.

b. With of and the name of the organ, faculty, etc., in which such peace is considered to reside; now esp. in peace of mind.

4. a. Freedom from external disturbance, interference, or perturbation, esp. as a condition of an individual. Freq. in in peace. Also (more emphatically) peace and quiet (also peace and quietness).

b. In various expressions of well-wishing or salutation, as peace be with you, etc. (Originally in and derived from biblical use.)

5. Absence of noise, movement, or activity; stillness, quiet.
Earliest in to have one's peace: to be silent (obs.). See also sense Phrases 2.

6. a. Freedom from ...