På ungdomsskolen valgte jeg, som så mange andre, tysk. Jeg tror faktisk hele 75% av vårt kull gjorde det samme. En av tingene vi ble fortalt den gangen var at tysk var det «tekniske språket». Hvis vi tenkte på å studere realfag kunne det nok være lurt å velge tysk.

Det var naturligvis sant en gang. Rundt begynnelsen av dette århundret var tysk det store fysikkspråket, sikkert delvis fordi så mange store fysikere skrev på tysk. Einstein, Planck, Born, Lorentz, Boltzmann, Pauli og sikkert mange andre, skjønt jeg må innrømme at jeg bare nevner folk med tysk-klingende navn her. Om de faktisk bodde i Tyskland eller Østerrike er jeg usikker på. Men uansett, tysk var et stort språk innen realfag.

Så kom imidlertid denne krigen, og den ødela i grunnen alt. Ikke bare utvandret utrolig mange vitenskapsfolk til Storbritannia og USA før krigen, men også etter krigen var det mange rakettforskere og slikt som ble rekrutterte til å jobbe for USA, og plutselig var engelsk det store språket, og nå er det bare bull at man bør velge tysk om man vil bli realist.

Men i alle fall, jeg valgte tysk, og jeg hadde i grunnen et par lite inspirerende lærere, helt til jeg kom i andre på videregående. Her fikk vi en lærer som på mange måter fikk meg til å få lyst til å lære tysk. For det første inspirerte han meg gjennom frykt, men også etterhvert fordi han hadde bra holdning. For eksempel, av og til var ...

Da jeg var liten likte jeg svele veldig godt. Vi tok dessuten ferge over fjorden stadig vekk, og da spiste vi naturligvis svele, og etterhvert ble jeg nok litt lei, eller kanskje jeg ble litt kvalm etter å ha spist svele en gang det blåste mye. Ikke vet jeg, men hele mitt voksne liv har jeg i alle fall sagt til meg selv at jeg ikke liker svele. En annen ting er at jeg egentlig har tenkt på svele som et MRF-produkt, ettersom jeg ofte spiste det på fergetur, og aldri ellers.

I alle fall, jeg gikk rundt og likte ikke svele, helt til i vår, da jeg oppdaget at kantina i Realfagbygget har begynt å selge sveler som de lager selv. Jeg ble meget overrasket over at noen solgte sveler på fastlandet, og attpåtil langt nord for Møre og Romsdal, så jeg bestemte meg for å prøve en, og det viste seg å være veldig godt.

Dermed var det klart at jeg hadde begynt å like svele igjen, og jeg spiste flere sveler utover våren. Når jeg så tok fergen over fjorden hjemme i Molde i sommer, var det da naturlig å kjøpe en svele der også for å sammenligne, og jeg måtte sjokkert konkludere med at svelene i Realfagbygget faktisk er bedre enn MRF sine. I alle fall etter min mening. Og det er jo helt uhørt. Hvordan kan vel svele, laget på fastlandet, sikkert av en dansk kokk, måle seg med den som er laget på havet ...

Nå føler jeg at det er på tide med litt fysikk igjen, eller som Kristian ville sagt, «Nu är det dags för lite fysik». I dag skal jeg skrive bittelitt om hva som egentlig er poenget med Blu-ray. Det dreier seg altså om den ene potensielle arvtakeren til DVD, som sikkert blir pensjonist snart, og hovedkonkurrenten HD DVD.

Fra et dataperspektiv er jeg sikker på at det er mange forskjeller på disse to formatene, hvis ikke ville de neppe ligget i krig om hvem som skal overta, men fra en fysikers ståsted er disse to platene stort sett like. Begge to fungerer i grove trekk som en CD eller en DVD, altså ved at disken har et spor med fordypninger i som leses med en laser. Forskjellen at man bruker en blå laser til å lese Blu-ray og HD DVD.

(Klikk her for et bilde av en CD tatt med AFM, samt en artikkel om et spennende tema.

Her kommer vi altså til poenget med artikkelen, som er denne blå laseren. Akkurat som på en harddisk, er det slik at når man ønsker å utvide lagringsplassen på en plate av en bestemt størrelse gjelder det å forminske området som brukes til å lagre en bit. På en CD er sporet ca 2,1 mikrometer bredt, og laseren har en bølgelengde på 0,780 mikrometer. På en DVD er sporet smalere, omtrent 1,3 mikrometer, og laseren har en bølgelengde på 0,650 mikrometer.

Poenget er rett og slett at oppløsningen ...

Høstsalget på Tapir er en av årets største begivenheter for studenter på Gløshaugen. Det begynner forsiktig i medten av september, ved at de legge ut masse bøker på et par langbord. Etter en uke eller så på utstilling, kommer bøkene på salg, med 50% rabatt. Der blir de værende i en uke, før prisene blir satt ned med 70%, og etter enda en uke avsluttes kalaset med en uke der bøkene selges med 90% redusert pris.

Det er dermed en spennende psykologisk faktor innebygget i dette salget. Den første uken går man og kikker, og ser man noe man liker må man vurdere om man vil kjøpe boken med en gang, eller vente en uke eller to. Venter man blir boken billigere, men det er også økt sannsynlighet for at noen andre kjøper den. Er det er tilstrekkelig obskur bok går det som regel greit, og hvis det er mange av dem kan man bare stikke innom regelmessig og se hvor mange som er igjen, men hva hvis det er en skikkelig perle, som gjerne er litt populær, og som de bare har en av? Spennende, spennende.

Litt avhengig av hva man er interressert i kan man virkelig gjøre et kupp når salget når 90%. Typiske ting man finner mye av er tykke bøker om utdaterte datasystemer, medisinske bøker (ofte med bilder av syke folk, for de som liker denslags), tvilsom science ficton og norsk skjønnlitteratur av ukjente forfattere.

Man kan dessuten gjøre unna mye av julegavehandelen her, hvis man ...

Jeg lovte for en tid tilbake at jeg skulle skrive en artikkel om leker. Deretter gikk jeg hen og glemte hele løftet, men nå har jeg kommet på det igjen, så her kommer artikkelen. Jeg har problemer med å huske lekene vi hadde på barneskolen, og på ungdomsskolen var vi jo for voksne til denslags. Jeg har forsøkt å huske de forskjellige klappelekene og reglene til tauhopping og slikt, men det er helt borte fra hjernen min. Hvis det er noen av dere som husker dem (ordene, altså, jeg tror jeg har bevegelsene inne i noen av dem), må dere gjerne si ifra.

Pang! Pang!
En gruppe på 10 til 20 mennesker stiller seg i ring, skulder ved skulder. Én person (A) begynner leken ved å folde hendene med pekefingrene ... ufoldet (som en pistol), løfte armene over hodet, for så å slenge armene frem og rope "pang!" og peke på noen. De to som står på hver sin side av personen som ble pekt (B) på må så samle hendene og kutte mot magen til B, som like raskt må samle og løfte hendene slik A gjorde, og så fortsetter det på samme måte. Hvis B eller en av de to på hver side av ham/henne ikke reagerer raskt nok, forsvinner de fra leken. Det er viktig å rope "pang!" høyt.
En alternativ variant har én person i midten av ringen ...

For et par dager siden leste jeg en artikkel på dagbladet.no, som kunne fortelle at Hver fjerde tysker mener nasjonalsosialismen hadde gode sider. Det fremgår ikke av artikkelen om dette blir oppfattet som bra eller dårlig, men jeg er i alle fall ikke særlig sjokkert.

Jeg la opp en poll her på Calcuttagutta, og til nå viser den at 66% av de som har stemt mener nasjonalsosilaismen hadde positive sider. Det er helt åpenbart for alle oppegående mennesker at nazistenes styre også hadde massive negative sider, som naturligvis overskygger de eventuelle positive sider med mange størrelsesordener, men det er ikke det det spørres om.

Det er ikke til å stikke under en stol at Hitler anbefalte folk å spise sunt, som av mange sees på som positivt. Eller, jeg tror i alle fall han sa det. Jeg baserer meg på filmen Swing Kids, som jeg så i forrige uke, og som jeg forresten anbefaler som inspirasjon til alle som ønsker å kle seg kult. Det virker i alle fall rimelig at han anbefalte et sunt kosthold, men om han gjorde det eller ikke er ikke egentlig poenget.

Poenget er at selv om noe er en massivt dårlig idé, betyr ikke det at det ikke kan ha positive sider. Og selv om noe har positive sider betyr ikke det at det er en god idé.

-Tor Nordam

I dag har jeg sett nye og spennende deler av landet vårt. Hvorfor det, undrer du kanskje. Og hvorfor har jeg ikke forhåndsreklamert for denne turen? Jo, nå skal du høre. Jeg tenkte meg en tur til Molde nå i helga, og som vanlig hadde jeg tenkt å ta buss. Men så, i går kveld, spurte Trond om jeg ikke ville ha en bil i stedet, fordi han visste om en leiebil som skulle fraktes tilbake til Molde.

Gratis er jo bedre enn 216,- og bil er avveksling fra buss, så jeg slo til på det tilbudet. Jeg var dermed i den situasjon at jeg skulle kjøre bil i stedet for buss, men fremdeles hadde jeg tenkt å holde meg på gamle tufter, ved å kjøre om Oppdal.

Så har det seg imidlertid slik, at Camilla har vært på Smøla noen dager nå, og hun skulle egentlig til Molde i morgen, men så fant vi ut at jeg kunne jo like godt kjøre innom og plukke henne opp, hvis hun tok fergen over til Sandvika på Tustna. Og slik har det seg at jeg sitter i en leiebil og skriver artikkel akkurat nå, mens jeg kikker på en lastebilsjåfør som morer seg med å etterstramme dekkmutrene sine mens han venter på fergen.

Han har forresten den største fastnøkkelen jeg noen gang har sett. Den ser ut som en sånn vanlig enkel nøkkel man bruker på dekk, bare at håndtaket sikkert er en meter og tjue. Da får man ganske bra ...

Siden alle er så glade i å lese om fysikk skal jeg skrive litt mer om det i dag, skjønt jeg skal prøve å gjøre det lettvint, og samtidig interessant. Dagens tema er retroreflektorer, som er noe man støter på stadig vekk i hverdagen, i alle fall hvis man bor i et land der det er mørkt halve året, hvis man jobber på et redningsfartøy, eller hvis man måler avstanden til månen.



En retroreflektor består av tre speil som er satt sammen slik at de danner et hjørne, og slik at vinkelen mellom hvert speil er 90 grader. Dette oppsettet har den egenskapen at det reflekterer lys tilbake dit det kom fra, og ikke i andre retninger. Denne egenskapen kan til tider være veldig nyttig. For eksempel, når du er ute og går, midt på natten, er det veldig mye lettere for en bilist å se deg om du har refleks.

Når lyset fra billyktene treffer for eksempel en hvit jakke, blir mesteparten av lyset reflektert. Det blir imidlertid spredt like mye i alle retninger, som gjør at forholdsvis lite lys kommer tilbake til bilisten, særlig hvis bilen er langt unna. En refleks, derimot, sender alt lyset som treffer den tilbake omtrent dit det kom fra. Ettersom lyset kun i liten grad blir spredt utover, er det derfor mulig for bilisten å se deg selv på veldig lang avstand.

Akkurat det samme prinsippet anvendes ofte på livbåter. Metall fungerer som speil for radarbølger, så hvis man monterer tre metallplater på ...

ADVARSEL

*Denne artikkelen inneholder nobelpriser. Noen mennesker kan få allergiske reaksjoner og tourettes-lignende anfall ved å lese om nobelpriser. Premissen for denne artikkelen er dessuten at det er trist å bli snytt for en Nobelpris. De ovennevnte menneskene vil kanskje ikke være enige i at det er trist, og således oppfatte hele denne artikkelen som tåkeprat.

**Denne artikkelen inneholder også opplysninger fra wikipedia, samt kommentarer fra meg. Denne kombinasjonen kan føre til hjernekreft.

Tidlig i dette århundret begynte fysikerne å forstå sånn omtrent hvordan atomer fungerte. I 1918 viste Ernest Rutherford at hydrogenatomer er protoner, og man forstod at alle andre atomkjerner er bygget opp av protoner i ulikt antall. Litt senere, i 1932, fant James Chadwick ut at det også finnes en type partikler som har omtrent samme masse som protnene, men ingen ladning. Disse partiklene ble kalt nøytroner, og da hadde man i grunnen kontroll på atomkjernene.

Etterhvert begynte man også å se på hva som skjedde hvis man bombarderte atomer med forskjellige typer stråling. Hvis man tok utgangspunkt i forholdsvis lette atomer, det vil si atomer med lavt atomnummer, endte det stort sett opp med at man slo løs enten et proton, et nøytron eller en heliumkjerne (en heliumkjerne, også kjent som en alfapartikkel, består av to protoner og to nøytroner). Det som skjer med et atom hvis man slår løs en heliumkjerne, er at det blir til et annet grunnstoff, med atomnummer som er to lavere enn det man begynte med.

I 1934 begynte Enrico Fermi ...

Nå skulle jeg egentlig postet den triste historien om Lise Meitner, men jeg tror hun må vente en dag til. Hun har jo vært død i årevis, så hun har sikkert ikke noe imot det. Jeg begynner å bli sånn passe klar for å legge meg nå, og jeg føler jeg trenger litt mer tid for å skrive den historien. Men jeg har en annen trist historie, nemlig historien om dagbladet.no.

På onsdag skrev redaktør Even Teimansen på dagbladet.no en forklaring på hvorfor de legger ut skattelistene. Jeg har i grunnen lurt litt på nettopp dette, så jeg leste artikkelen med stor interesse, og jeg ble i grunnen ikke skuffet. Jeg sakser litt.

OFFENTLIGGJØRING OG GENERELL ÅPENHET rundt skattelister og økonomiske forhold, er vesentlig for at vi skal kunne sette et kritisk søkelys på og holde en offentlig debatt om virkningene av skattesystemet og ulike regjeringers politikk.

Jajamen, kritisk journalistikk og gode greier. Ikke akkurat noe vi er bortskjemt med på nettavisene, så dette så jeg frem til. Men hva møtte meg da jeg sjekket dagbladet.no på torsdag?

SJEKK HVOR MYE KJENDISENE TJENER

Og en hel rekke lignende artikler, ofte preget av at journalisten bare har skrevet av en liste, og fylt inn noen få kommentarer. Ikke så veldig imponerende likevel.

-Tor Nordam