Altså. Jeg regner med at de fleste av dere vet dette fra før, men det er det ikke alle som gjør, og vi må bare forsøke å spre ordet som best vi kan. Det dreier seg om det franske ordet «avec», som mine kilder forteller meg betyr «med», hverken mer eller mindre. Likekvel er det mange som later til å tro at det betyr brennevin. Så hvordan kan det ha seg at noen blander sammen en preposisjon med et substantiv?

Opphavet til misforstålesen er uttrykket «kaffe avec», som direkte oversatt betyr «kaffe med», men som er ment å oppfattes som at man hinter om at det vil bli servert noe sterkt til kaffen. Personlig synes jeg dette er et litt teit uttrykk. For det første kan man vel like godt si hva man serverer, og for det andre har det ført til at en haug med idioter tror «avec» betyr Cognac. La oss se nærmere på noen eksempler.

Dette er hentet fra en artikkel på aftenposten.no, der folk som vanligvis ikke flyr på første klasse forteller om den gangen de ble ombooket fordi det var fullt på økonomi:

- Det føltes som å vinne i Lotto! Vi ble plukket ut av køen, og fikk nye billetter. Når vi så på billettene, og de hadde lave nummer, skjønte vi at vi skulle sitte langt foran i flyet. Det beste var kanskje de gode setene. God mat og godt drikke, vi kunne velge blant 2-3 menyer. Og avec til kaffen. Etterpå regulerte ...

Joa, nå skal dere høre. Jeg var jo på julebord i helga. Det var egentlig som ventet. En fyr på 18 drakk tre rusbrus, og ble ganske hyper, og noen fyrer på rundt 40 drakk tre akevitt, og skulle være ærlige. For eksempel han som sa at grunnen til at han mobber meg så mye er at jeg er så selvgod, så jeg må ikke ta det ille opp.

Men det var ikke det jeg tenkte jeg skulle skrive om. Det som er mye mer interressant er nemlig at jeg smakte på lutefisk på julebordet. Jeg har jo ofte blitt forsøkt presset til å smake på lutefisk, med dårlige unnskyldinger som «det er jo tradisjon» eller åpenbare løgner som «det er jo godt», men denne gangen var det ikke noe press. Det bare stod et fat med lutefisk på bufféten, så jeg bestemte meg for å smake. Liksom for å se hva alt oppstusset er om.

La oss hoppe litt bakover, og se hvor denne stolte tradisjonen kommer fra. Som vi vet, består jo lutefisk av tørrfisk, som har vært lagt i lut. Lut er det samme som kaustisk soda i vann, og har den egenskapen at det gjør om fettet i fisken til såpe. Etterpå er fisken vannet ut, så den ikke er farlig å spise, og den smaker ikke såpe (eller noe annet, for den del). Så hvorfor ville noen frivillig spise dette?

Min teori er at frivillighet ikke har noe med saken å gjøre. I gamle dager ...

Jah. Da var jeg altså ferdig med denne eksamenen jeg nevnte sist. Det gikk i grunnen veldig greit. Jeg fikk ikke tid til å gjøre alt, men han nevnte på forhånd at han antagelig hadde laget den litt for stor, og at han ville ta hensyn til det. Nå var det bare jeg som var der, så han har ikke noe snitt å måle meg mot eller noe, men det blir sikkert bra.

Det eneste som var litt skuffende var at jeg ikke fikk noen oppgaver om elektrosvake vekselvirkninger. Litt bittert, siden jeg faktisk kunne Lagrange-tettheten for koblingen mellom Higgs-feltet og leptonene utenat, og dermed ikke fikk briefe med den.

imidlertid finnes det noe som heter internett, der hvem som helst kan poste hva som helst uten noen særlig form for kontroll. Enkelte amerikanske konservative tv-personligheter mener at dette er et stort problem, for da kan jo hvem som helst kritisere administrasjonen, og atpåtil nå ut til kjempemange lesere. Jeg er imidlertid fornøyd, da det gir meg en mulighet til å plumpe ut med ting man ellers ikke hører i høflig samtale. Slik som dette:



Ellers kan jeg nevne at jeg er en tur i Molde i helgen, i anledning julebordet til sommerjobben min. Det går av stabelen om ikke så veldig lenge, så jeg må i grunnen avslutte og gå å kle meg om.

-Tor Nordam

Det er lenge siden kristan har lagd artikkelpåblogg, kristian liker ikke sylte tøy så godt. Det får tennene til å verke. Hør etter! Kristian snakker. Du også, Kjelling!

Små venner, små små venner. Dere vil vite? Mer om hva Kristian gjør? Hahaha. Kristian ler. Han vet. Dere vet ikke. Kristian er mektig, han vet masse. Men hvorfor ler Kristian? Kristian husker ikke.

Men Kristian kjeder seg, og Tor sa han skulle klippe seg om han fortalte. Kristian forteller:

Kristian traff jule nissen. Jule nissen sa Kristian hadde vært snill. Han kom ikke kom fra nordpolen, men fra Liav eien, og at han han var viktig.
Kristian fikk ingen gaver, de var ikke til han. Kristian fikk alle gavene. Hvordan? Kristian spiste nissen. Derfor slutter vi at det blir ingen jul, eller hva, små venner.

Kristian ser ned. Skammer han seg? Nei, mimrer, romler. Kristian skammer seg aldri. Spis er spist, og alltid godt.
Ingen sjokolade på innsiden. Hahaha! Små venner, det blir heller ingen gaver. Kristian spiste dem også.

Jule nissen smakte vondt, spesielt sjegget. Det smakte som plastikk pose. Kristian tenker. Finnes flere jule nisser? Selvsagt. Kristian åpner øynene og løper bort. Hvorfor løpe? Kristian har mye å gjøre.

I dag skal jeg bruke vanskelige ord om noe alle vet, nemlig at det er umulig å få en blyant til å balansere på spissen. Eller, det er ikke egentilg umulig, det er bare latterlig vanskelig, men vi skal late som om vi har en perfekt spisset blyant, og et perfekt hardt og flatt underlag, og at det faktisk er umulig å få blyanten til å balansere.

Det som skjer er altså at vi setter opp blyanten, og siden vi er så utrolig flinke og stødige karer står blyanten helt rett opp. Og så velter den. La oss se litt nærmere på det som skjer. Blyanten står altså rett opp og ned. Underlaget er helt flatt, og dessuten vannrett, selv om jeg glemte å nevne det, og tyngdekraften, som er den siste tingen som virker inn på systemet vårt, virker også rett nedover. Vi har med andre ord det som kalles et symmetrisk system, altså et system som ser likt ut fra alle kanter. Vi sier at systemet er rotasjons-invariant. Det er umulig å forutsi hvilken vei blyanten vil dette.

Likevel vet vi at blyanten detter, og når den gjør det, må den nødvendigvis dette i en eller annen retning. Etter at blyanten har falt har systemet vårt fått en retning, nemlig den veien blyanten veltet. Systemet vårt er ikke lenger symmetrisk.

Grunnen til at blyanten veltet, er at den har lavere energi når den ligger flatt på underlaget, enn når den står balansert på spissen. Det spiller imidlertid ingen ...

Jeg er ikke alltid så glad i å snakke om seriøse tema. Det har en tendens til å bli tatt seriøst når man gjør det, og så må man plutselig forklare seg, og stå for det man har sagt og denslags, og det er bare stress. Av naturlige årsaker er jeg enda mindre glad i å skrive om seriøse ting, i alle fall saker som er både komplekse og seriøse, der det er vanskelig å vite hva man skal mene.

I dag har jeg imidlertid tenkt å gjøre et unntak, og skrive om forbrytelse og straff. Det har jeg også gjort en gang før. Den gangen argumenterte jeg for at vi burde ha dødsstraff for å smøre innholdet i en hundepose utover benken i et busskur. Grunnen til det er at det dreier seg om unødvendig kriminalitet som ikke gir noen personlig vinning, og formodentlig vil ingen gjøre slikt dersom de potensielle konsekvensene er store nok. Jeg regner imidlertid med at ingen tok meg så veldig seriøst den gangen.

Dagens tema er fortsatt unødvendig kriminalitet, men av et mye alvorligere slag. Vi skal nemlig snakke om blind vold. Med meg i studio har jeg som vanlig min ekspertkommentator Trond.

Utgangspunktet for diskusjonen er en artikkel på Aftenposten.no. Kort fortalt beskriver den to menn som angrep tilfeldige forbipasserende under en bytur, og utøvde massevis av grov, umotivert vold, som for eksempel å trampe på hodet til noen som ligger på bakken.

Når saken kom opp i tingretten nedla aktor påstand ...

"The wickedest man in the world".

Aleister Crowley er et fremragende eksempel på hva som kan skje hvis man gir barna en for streng religiøs oppdragelse. Foreldrene var, som alle biografiske innledninger om mannen legger vekt på, fundamentalistiske kristne av den typen som velger å avvise synd og det onde i dets forskjellige inkarnasjoner ved ganske enkelt å holde seg borte fra det - ved å eksludere det fra livene sine helt og holdent: De var medlemmer av The Exclusive Brethren, den mer ytterliggående grenen av The Plymouth Brethren. Det betydde blant annet at han som barn ikke hadde anledning til å leke med barn som ikke var medlemmer av dette religiøse fellesskapet. Vi snakker altså om en familie som ville være ansett som "prudish" selv etter Viktoriatidens standard. Og som altså klarte å frembringe en av de fremste opprørerne mot Viktoriatidens moral.

Jeg har alltid hatt problemer med å sette fingeren på Aleister Crowley, eller Edward Alexander som han egentlig het (jeg må si jeg liker den navneendringen). Han virker som en naughty Oscar Wilde. Mannen hadde alvorlige dandy-tendenser. Det hele koker sikkert ned til fin de siécle.

En bifil Cambridge-mann (hvem er overrasket?) med en forkjærlighet for det teatralske og en forherligelse av kunsten som minner om Estetene (heter det det på norsk?): Han skal ha uttalt at "all Art is Magick", noe en som heter Justin Scott Van Kleeck kommer inn på i denne artikkelen som jeg bare har skummet gjennom, men som dere kanskje ...

To round off English week, I would like to comment on an article in The New York Times. It is written by Paul Davies, according to wikipedia a physicist specialising in quantum field theory, cosmology and astrobilology, whatever that is. He has also written a host of books with philosophically sounding titles like How to Build a Time Machine, Are We Alone? and The Accidental Universe. The point of the article seems to be that science, which is generally thought to be something different than religious belief because it is based on testable hypotheses, is actually just as based on faith. I unleash my fearsome blogger skills, and cut and paste, like I normally do:

All science proceeds on the assumption that nature is ordered in a rational and intelligible way. You couldn’t be a scientist if you thought the universe was a meaningless jumble of odds and ends haphazardly juxtaposed. When physicists probe to a deeper level of subatomic structure, or astronomers extend the reach of their instruments, they expect to encounter additional elegant mathematical order.

Indeed, this is what we expect, because order of a kind is what we have seen so far. Our expectations, however, are not science, and if the universe could be shown not to behave according to the laws of physics, we would certainly have to abandon our laws. It is reasonable and practical to belive that the universe will behave in a similar fashion tomorrow, as it did today, but this belief ...

Yesterday, I took the writing part of the IELTS test. The speaking test was on the day before, and was about as expected. I talked with a man who sounded like he was British, and he asked a bunch of questions. He was quite good at making it feel more like an ordinary conversation than a test, even though the questions were not exactly the first thing I would expect to hear from a complete stranger:

«Hello Tor, please sit down. Now, I would like you to tell me if you think old people can contribute something to politics.»

The writing part of the test covers listening, reading and writing, and just as expected, it had the usual ambiguities and logical inconsistencies. For instance, I was supposed to read a text, and then to read various statements about this text, and then it said

Write YES if the statement agrees with what the writer claims in the text.
Write NO if the statement contradicts what the writer claims in the text.
Write NOT GIVEN if it is not possible to tell what the writer thinks about this.

And of course the writer is dead, and even before he died, he could have been a raving lunatic, or a pathological liar, thus making it impossible to tell what he thinks about anything. But even taking a more normal view of things, it was still impossible to determine what the writer's thoughts were, as he largely quoted statistics and other people ...

When applying to university in Britain, one has to prove that one is reasonably proficient in the English langauge. This is understandable, of course, but it still feels like a waste to cough up 2100 for the test. I have, after all, used mainly English textbooks for the last six years, several of my subjects have been lectured in English and I regularly speak English with foreigners here at NTNU. I have also had an oral exam in English, because the teacher didn't speak Norwegian, and I am actually writing my Master's thesis in English. I will go so far as to claim that if you are able to finish a Master's degree in physics in Norway, then your English will not be a hindrance for further studies abroad. And the same proably goes for a lot of other subjects.

However, language testing is not the only stupid thing you have to do in order to apply to British or American universities. You also have to secure two artifacts from the feudal times, The Letters of Recommendation.

A Letter of Recommendation is quite simply a letter from some member of the academic staff at your university, where they state that they know you personally, and wether or not they belive that you will be able to obtain the degree you are applying for. Personally, I see two problems with this procedure. The first is that such a letter is not standardised or anonymus, and dependent upon a ...