I morgen leste jeg denne artikkel på BBCens nettside.

http://news.bbc.co.uk/1/hi/magazine/7269816.stm

Lesere var innbudt å legge opp tankene sine, og jeg skrev noe, men i kveld har det ikke vært forlagt. Ennå. Så når jeg sa den samme artikkelen postet på wotmania, svarte jeg igjen, denne gangen med litt mer enn før. Her er det jeg skrev. Jeg gidder ikke å oversette den til norsk ;).



What about the ¼ day we don't work in the other three years? A year is (almost) 365¼ days long, so in 2005, 2006 and 2007, we all got ¼ of a day off. So this year we are making up for those ¾. It all works out fair in the end.

Of course, those of us who were alive and working in 2000 have had to work an extra day compared to those who were alive and working in 1900, 1800 and 1700, and those who will be in 2100, 2200 and 2300. Our working lives are generally long enough to allow the time lost on the four-yearly extra day to even out, but nobody lives long enough to get back the time from the other extra day once every 400 years! Maybe we should sue our employers for century-ism, and make sure our descendents get a fair deal in 2400.

(British people in 1600 were OK, because we didn't adopt the Gregorian calendar until 1752. Although perhaps the governments of France, Spain, Portugal ...

I går, på toget, skrev jeg en artikkel. Det var en feiende flott og sterk artikkel, om dette med tog og slikt. Den hadde mektige og fremtidsrettede visjoner, og den hadde kontroversielle forslag. Og når jeg var ferdig med den følte jeg at jeg hadde gjort en god jobb. Derfor satte jeg meg ned for å spille gamle SNES-spill på emulator.

Når man spiller på emulator i fullscreen får man ikke advarsel når batteriet nesten er tomt, slik man vanligvis gjør. Det var naturligvis bare latskap fra min side som gjorde at dette i det hele tatt var et tema, ettersom det ville vært en smal sak å plugge i strømmen i stikkontakten like ved setet mitt, men laderen lå nederst i sekken, og jeg hadde ikke tenkt å spille så lenge likevel.

Det som imidlertid skjedde, var at macen min døde. Og det overrasket meg ikke så rent like, må jeg bare si. Vanligvis pleier den jo å gå pent i dvale når batteriet synger på siste verset. Men den døde altså. Den døde faktisk så hardt at den trodde det var 1.1.1970 når jeg slo den på igjen. Og artikkelen var naturligvis borte, for hvem gidder vel å tenke på å lagre når man har en mac?

Så derfor ble det ingen mektig og visjonær atikkel i går, om det var noen som savnet den. Men nå er jeg i alle fall tilbake i vinterland.

-Tor Nordam

Enhver respektabelt vanskelig tur nedover Amazonas-elven fra Ecuador begynner i den lille byen Coca, kjent for olje, varme og for å være langt fra alt. Hit hadde jeg altså kommet meg for å møte Bo, en gæern, backgammonspillende svenske jeg hadde truffet i Montañita. Etter høylandets kalde netter var det godt å være tilbake i varmen, men noe avslapping ble det ikke snakk om riktig ennå, da det var en del å ta tak i før vi var rede for å sette kursen nedover Rio Napo. Rettelse: Før Bo var klar.


Rio Napo

Med Bos ikke-eksisterende spansk og gebrokne engelsk er det imponerende å se hvor mye velvilje han klarer å inspirere hos alle han treffer på, men jeg mistenker at han er godt hjulpet av sitt konstant gode humør. Jeg var derfor litt overrasket over at han ennå ikke hadde anskaffet hengekøye og myggnett, de to tingene man vanskeligst kan klare seg uten når man skal la seg flyte nedover Amazonas. Jeg øynet dog raskt en mulighet for å forbedre mine spanskkunnskaper og var snar til å tilby min assistanse, og få timer senere anså vi oss tilstrekkelig forberedt til at vi kunne tilbringe den resterende halve dagen med å drikke øl med lokalbefolkningen.

Bo hadde vært i Coca et par dager lengre enn jeg, og hadde allerede rukket å bli stamkunde på Papa Dance, en bar uten noe særlig til vegger nede ved elven, og det var her han forlot meg for å få seg en god natts ...

I dag skal jeg skrive en artikkel om ganske barsk fysikk. Jeg skal dessuten stjele mye av det jeg har tenkt å si fra den fantastiske boken Quantum Field Theory in a Nutshell. Jeg skal imidlertid prøve å gjøre det lettfattelig, og jeg vil også legge til at jeg gjengir fritt etter hukommelsen, så det er ikke som om jeg setter meg ned og oversetter noe noen andre har skrevet. Bare nesten.

Men først noen ord om boken. Til tross det lett spøkefulle navnet på en forholdsvis solid bok (hvis jeg hadde skrevet på engelsk ville jeg kalt den en «hefty tome»), er innholdet seriøst nok. Det er riktignok skrevet i en lettere tone enn de fleste bøker om kvantefeltteori, men den later faktisk til å være en mer eller mindre komplett innføring, og jeg tror forfatteren bruker den som lærebok når han underviser temaet. I det hele tatt har jeg bare pene ting å si om denne boken, bortsett fra at jeg blir litt skiplet av at han refererer til Richad Feynman som «Dick».

Det denne boken begynner med, noe som er litt unormalt, er veiintegral. Og det er det jeg skal skrive om i dag. Det høres fryktelig teknisk ut, og det er det vel egentlig også, men hold ut litt til. Denne boken forteller nemlig en helt fantastisk historie om veiintegralets opprinnelse.

Vi begynner med å se for oss det klassiske dobbeltspalteeksperimentet. Vi sender ut en strøm av partikler, som først treffer en skjerm med to små ...

Jeg har sikkert fortalt før om hvordan Edinburgerne går rundt og brisker seg med denne vinteren sin. De innbiller seg virkelig at den er noe uten om det vanlige. En vinter for ekte menn. Jeg må bare nok en gang konstatere at det bare er bull. I Trondheim, der har vi vinter med smerte der. Oioioi. Våt ekkel snø og sur vind og jeg vet ikke hva. Skal jeg fortelle dere hva de har i Edinburgh? De har krokus i parkene.

En annen ting de har i Edinburgh er puber. I dag har vi vært på to. Først en som heter Brass Monkey, som hadde litt sånn opium-bule preg. De har et rom dere hele gulvet er dekket av noe som minner om tjukkas-madrasser med tepper på. Så står det lave bord oppå disse teppene, og så kan man ligge/sitte rundt bordene, og velte alt som står oppå bordet hvis man beveger seg for brått. Det skjedde heldigvis bare en gang, og det var ikke min skyle. Hver dag klokken tre viser de en kult-film. I dag var det Ghostbusters, som var ganske fett.

Den andre puben vi var på het enten Weatherspoons eller The Standing Order, og var diger. Minnet litt om Terminus i Bergen egentlig. Og de hadde et helt fantastisk utvalg i tilbehør i små poser. Vanligvis finner man ketsjup og sennep, men her hadde de ketsjup, to typer sennep (fransk og engelsk), majones, salad cream (en slags dressing) og eddik. Jepp, eddik i små poser ...

Jeg nevnte det kanskje ikke på forhånd denne gangen heller, men jeg er faktisk ute og reiser igjen. Det er nesten litt i overkant. Når jeg kommer hjem denne gangen har jeg tatt fly ni ganger i år, hvis man teller individuelle flygninger. Og det er jo ikke slikt man bør drive med hvis man ønsker å være et godt menneske. Menmen. Jeg er ikke Jesus heller, som Trond sa i forrige uke.

Denne gangen skal jeg til Edinburgh og besøke Camilla, men på veien tok jeg et stopp i Oslo fra i går kveld til i morgen tidlig. I helgen bor jeg derfor hos Are, Anders og Eivind, som har et hus på Hasle. De forteller meg at Hasle er på østkanten, men jeg har ikke sett en eneste knivstikking, så jeg tror det er bare noe de sier for å tøffe seg. Jon Are bor her også, forresten, men han var vennlig nok til å dra til Bergen i helgen, så jeg kunne låne rommet hans. Mange takk.

Jeg har nemlig isolert meg på nevnte rom akkurat nå. Det er en fest på gang her, med veldig høy tetthet av unge IT-konsulenter. Og jeg har fått enda en bekreftelse på at jeg begynner å bli gammel, og at jeg egentlig har vært gammel så lenge jeg kan huske. Jeg må nemlig bare si at jeg ikke greier å skjønne poenget med å ha så høy musikk at man ikke kan snakke normalt med en person som sitter en ...

Jeg vet jo at det bare er en og en halv måned siden jeg endorset Obama, men nå har jeg altså ombestemt meg. Eller, jeg har vel egentlig alltid holdt en knapp på Clinton, men for en og en halv måned siden trodde jeg ikke det spilte noen rolle hvem jeg endorset. Nå ser det imidlertid ut til at hun kan trenge all den støtten hun kan få, så nå går jeg altså ut og endorser Hillary i stedet. Så får man heller kalle meg en flip-flop, om noen andre enn meg er gamle nok til å huske det begrepet.

Nå innser jeg naturligvis at jeg ikke har den helt store påvirkningskraften på amerikanske velgere, og heller ikke denne gangen er jeg villig til å kle meg utfordrende og synge på YouTube, så jeg tenkte jeg skulle kline til med et godt slagord:

Det er på tide å skille Clinton fra hveten.

Sånn. Da føler jeg i grunnen at jeg har gjort mitt. Skjønt, jeg er egentlig ikke helt sikker på om det er klinten eller hveten som er best, så jeg vet ikke om det er et bra slagord. For hva er egentlig klinten? Ikke vet jeg.

Men hvorfor har jeg nå bestemt meg for å støtte Hillary i stedet? Vel, som jeg sa har jeg nok alltid hatt mest tro på henne, men jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Jeg tror det har å gjøre med at hun virker mer erfaren, og dessuten at hvis hun blir valgt får vi se mer til Bill, og han er så kul. Og det bør jaggu være grunn god nok, for det er ikke så stor forskjell på disse kandidatene. Så stem Hillary, om du tilfeldigvis er amerikansk statsborger og registrert demokrat.

-Tor Nordam

Jeg glemte vel å nevne at jeg skulle bort i helgen. Men det skulle jeg altså. Akkurat nå, eller «i skrivende stund» er det kanskje riktigere å si, sitter jeg i lokalene til Vanadis Aikidoklubb i Stockholm, der jeg altså er i helgen. For å trene med en gammel japansk mann. Det viste seg i ettertid at den gamle mannen, eller Endo sensei, som han egentlig heter, faktisk hadde avlyst hele opplegget. Han har nemlig vært plaget med smerter i leddene, så for fire uker siden følte han ikke at han ville være i stand til å gjennomføre.

For to uker siden følte han seg imidlertid bedre, så han ringte og sa han ville komme likevel, og det var veldig gode treninger, så alle var fornøyde. Dette illustrerer imidlertid et viktig poeng, nemlig at de som begynte å trene den gangen grunnleggeren av aikido fortsatt var i live, er i ferd med å bli gamle selv. Så det gjelder å komme seg litt rundt og trene med dem.

Hagakure har litt å si om dette. Det er slik at det stadig blir færre gode menn, og de nye barna som fødes er ikke like sterke og dyktige som de som ble født for en generasjon siden. Det vil alltid finnes de som ønsker å vende tilbake til gamle dager, men det skal man ikke gjøre. At alt blir dårligere er nemlig et tegn på at verden går mot slutten, og det er ikke noe man skal kjempe imot.

Selv er ...

De siste dagene har jeg irritert meg ganske mye over medienes håndtering av «barneombudsaken», og jeg er ikke alene. I følge statistikk Dagbladet legger frem er 50% av befolkningen fornøyde med medias dekning av saken, mens 40% mener den har vært overdrevet. Jeg finner det bekymringsverdig at halve landet mener saker som denne er god journalistikk:

Under overskriften «Fornyet søknad etter vennemiddag» forsøker Dagbladet etter beste evne å skape et inntrykk av en romantisk middag for to:

Rett før jul trakk Ida Hjort Kraby søknaden om å bli barneombud. Men dagen etter en bedre nyttårsmiddag med Manuela Ramin-Osmundsen, var hun igjen sulten på jobben.

Ved dette bordet(teksten står under et bilde av 5 ulike bord, alle med plass til 6 eller færre personer, min anm.), på Arcimboldo restaurant på Kunstnernes Hus, spiste Manuela Ramin-Osmundsen og Ida Hjort Kraby middag torsdag 3. januar.
Emneord

To uker tidligere hadde Kraby bestemt seg for å trekke søknaden til jobben som barneombud.

Men etter en tre retters middag på restauranten, som har utsikt til Slottet hvor utnevnelsen skulle behandles i statsråd, kom hun på andre tanker.

Dette virker jo riktig så tvilsomt. Men så, lenger nede i artikkelen kan man lese følgende:

- Vi snakket ikke sammen under middagen. Det var mange til stede, sier Ramin-Osmundsen.

og

Ida Hjort Kraby svarte i går ikke på Dagbladets henvendelser. Etter det Dagbladet forstår, var det rundt 20 jenter som satt ved langbordet nærmest baren. De fleste var fra jussnettverket rundt Kraby-Osmundsen, med noen få unntak - blant ...

I dag prøvde jeg å lese en bok på et språk jeg ikke forstår. Det var i grunnen ganske frustrerende, for jeg skjønte nok til å få med meg at i løpet av omtrent fire sider kom de frem til et resultat som lignet mistenkelig mye på det jeg prøver å komme frem til nå, men jeg skjønte absolutt ingenting av hvordan man kom dit, eller hva jeg måtte gjøre med det for å kunne anvende det.

Jeg fant boken på listen over referanser i en artikkel jeg leste, og med tittelen Solvable problems in quantum mechanics hørtes den jo riktig så lovende ut. Jeg ble derfor veldig optimistisk da jeg oppdaget at den fantes på Realfagbiblioteket, og jeg løp nesten ned for å låne den. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at den var skrevet av matematikere.

Matematikere skriver nemlig på et helt annet språk enn fysikere. Der fysikeren kutter svinger og bruker lure triks, definerer matematikeren en mengde av selvadjungerte operatorer og et par ekstra Hilbertrom med uendelig mange dimensjoner. Jeg viste den til en professor, for å spørre om han mente jeg burde bruke tid på å skjønne det, men han sa ting som at de gutta der lever i sin egen verden, de sitter og masturberer med svære uttrykk og den nytten vi har av det de driver med, den er kanskje ikke infinitesimal, men det er ikke mye om å gjøre.

Og det fikk meg i alle fall til å føle meg litt ...