Da er jeg nettopp tilbake fra en konsert med Trondheim symfoniorkester, og jeg tror jeg skal formulere noen regler for skikk og bruk ved slik anledninger, utover det som står om temaet i Skikk og bruk. Jeg ble nemlig sittende ved siden av en person fra den såkalte «indie»-subkulturen, og han følte åpenbart at han måtte oppføre seg litt annerledes enn alle andre for å understreke sin individualitet.

Jeg må imidlertid ta et lite forbehold. Jeg er ikke skråsikker på at han var en ekte «indie», jeg bare antar det basert på at han hadde hullete, ankelhøye tøysko med tartan-mønster. Det kan vel også være på sin plass å nevne at alt jeg vet om «indie»-kulturen stammer fra en artikkel jeg leste i Dagbladet Fredag. Det dreide seg om en mann som hadde forsket på fenomenet, og han sa for eksempel at han hadde vært i et rom med rundt 50 gutter, som alle var praktisk talt identisk kledd, og som alle påstod at de ikke kledde seg på noen spesiell måte, de bare tok på det som falt dem inn.

Han skrev også at i tillegg til den obligatoriske listen med små, obskure band, pleide de fleste å nevne en eller to mer mainstream artister når de ble spurt om hva slags musikk de likte. Dette for ikke å fremstå som en wannabe.

Men jo, det var denne fyren som satt ved siden av meg. Når konserten var ferdig, og alle begynte å klappe, da følte han ...

Dagbladet har nå tatt i bruk et nytt opplegg som heter Twingly. Så vidt jeg forstår går det ut på at vi, altså Are, må gjøre noe h4x0r-greier i koden vår, og så vil Twinlgy få beskjed hver gang vi poster noe nytt. Så det litt diffust hva som egentlig foregår, men formodentlig vil da Twingly scanne den nye posten, og hvis den linker til en artikkel på Dagbladet vil de få beskjed om dette, og vi vil bli lagt til nederst, under «Blogger om denne artikkelen».

Det skjer jo rett som det er at jeg kommenterer noe som har stått på dagbladet.no, senest nå når denne pistol-damen i Texas jagde journalisten av plenen sin, så dette er jo noe som kunne være aktuelt for oss. Men før vi tar en avgjørelse føler jeg at vi må være sikre i vår sak.

Den åpenbare konsekvensen av å bli linket til på dagbladet.no er jo at vi risikerer å få flere lesere, mer spesifikt lesere som klikker på linker til blogger om en artikkel. Det vi må prøve å vurdere er om det for eksempel er sannsynlig at denne typen lesere vil spamme oss med kommentarer om Ron Paul og konspirasjonsteorier, og i såfall om vi egentlig trenger mer enn én person for å fylle denne rollen.

Personlig er jeg jo en ond elitist, og er dermed skeptisk til alt som kan knytte oss nærmere den gemene hop. Samtidig er det åpenbart at jeg også liker å ha lesere ...

Det viser seg at jeg har valgt feil utdanning. I alle fall hvis målet er å bli en overbetalt brikke i et ondt system. For eksempel, hvis jeg hadde gått på linjen «Industriell økonomi og teknologiledelse», ville Capgemini vært så desperate etter å få meg til å jobbe for dem, at de ville kjørt meg til Oppdal, gitt meg et dagskort i skibakken, ski, lunsj og middag, bare for å få meg til å høre på «en kort bedriftspresentasjon». En kjempefin måte å bli kjent med firmaet på, i følge arrangørene, og det tviler jeg ikke på.

Dessverre er denne skidagen kun åpen for de som går ind.øk. Men hva skal egentlig Capgemini med folk fra ind.øk.? Jeg trodde de drev med IT-greier. Are for eksempel, han jobber i Capgemini, og han kan jo ekte ting, sånne IT-greier og slikt. Derimot er det mitt inntrykk er at på ind.øk. lærer de hovedsaklig å snakke bull. Det viser seg imidlertid at Capgemini ikke bare driver med IT-greier. Se bare hva man kan lese om bedriften på bindeleddet.ntnu.no:

Capgemini er en internasjonalt ledende leverandør av tjenester innen Consulting, Technology og Outsourcing. Vi har en unik måte å jobbe sammen med våre kunder på, som kalles the Collaborative Business Experience. Gjennom en forpliktelse for felles suksess og aktiv bruk av vårt globale nettverk, ledende teknologipartnere, metodikk og verktøy, hjelper vi våre kunder til å oppnå bedre og vedvarende forretningsresultater. Capgemini har 80.000 ansatte over hele verden og ...

I anledning Kvinnedagen er det ganske mange som skriver om hvorfor denne dagen fortsatt er relevant. De fleste er inne på at det er ganske mange kvinner i verden som ikke er spesielt likestilt, og så lenge de finnes har Kvinnedagen en hensikt. Men også i Norge har vi fortsatt likestillingsaker det er et poeng å rette oppmerksomheten mot. De tre tingene som jeg har inntrykk av går igjen er:

1: Kvinner tjener 85% av det menn tjener

2: Kvinner velger tradisjonelle kvinneyrker

3: Kvinner jobber mye mer deltid enn menn

Alle disse tingene henger naturligvis sammen. «Kvinneyrker» har generelt lavere lønn enn «manneyrker», og når man jobber deltid opparbeider man seg ikke ansinitet og forhandlingsposisjon like raskt som om man jobber heltid. Det med lønnsnivået i kvinneyrker burde det imidlertid være en relativt smal sak å gjøre noe med.

Når det gjelder det at kvinner jobber mer deltid er jeg litt usikker på hva som er årsaken til dette. Dette gjelder jo flest kvinner med barn under skolealder, men skyldes det at kvinner velger å jobbe deltid for å få mer tid med barna, og er dette i såfall negativt, eller skyldes det at mange kvinner har problemer med å få heltidsstillinger.

Uansett hva årsaken er, dette er ikke bare et problem for kvinner, men et problem for hele samfunnet, ettersom vi har behov for arbeidskraft i Norge i dag. På Statistkisk sentralbyrås temasider om arbeid kan vi lese at 42% av sysselsatte kvinner har deltidsjobb, og at av ...

Jeg har nyligen mottatt brev fra vår eminente spaltist Tor. Han hadde en debatt men en medstudent, av typen kommende sivilingeniør (hva nå enn det betyr). Og den handlet om betydningen av å ha figurtekst i en labrapport. Det er nå på tide å komme med en advarsel:

Om du ikke er en ivrig fysiker og samtidig en lab-assisten vil denne artikkelen være totalt uinteressant for deg. Vær vennlig og ikke døm meg bakgrunn i dette.

Årsaken til at jeg skriver dette i det hele tatt her, er at når Tor sender meg et brev og jeg ikke tar meg tid til å svare i samme form, føler jeg et åpent brev på Calcuttagutta er det nest beste alternativ.

Til saken. Selvsagt har du helt rett. En lab-assistent bør ikke henge seg opp i figurtekst. Og det virker som folk som pirker i slike detaljer noen ganger gjør det fordi de ikke har skikkelige ting å pirke i, de vet rett og slett ikke bedre. Mottargumentet mot dette, som siv-studenten presenterte var at studenter nå for tiden er noen slappe ting, og det er rimelig å kreve litt standard.

Jeg har flere kommentarer til dette. Og de meste taler klart i Tors favør. Jeg begynner med et retorisk spørsmål: Hvorfor er det stundenter (flest) er slappe? Det er delvis fordi vi/systemet tillater dem å være det. Når man fokuserer på at figurtekst skal være på rett plass, og at det skal være to strek under svaret, blir resultatet at ...

En sommervarm septemberkveld 2007, like etter jeg hadde lagt meg for å sove, kom jeg på en idè som holdt meg våken i timesvis: Jeg skulle forsøke å lure broren min Torbjørn, som bor i Sør-Afrika.

Dagen etter gikk jeg til innkjøp av en bobleplastkonvolutt str.A5 og noen tomme CDer, hhv på postkontoret og Clas Ohlson. Siden jeg oppdaget for sent at det stod både Til og Fra på konvolutten, i tillegg til Posten Norge med liten skrift på baksiden, måtte jeg også handle inn en svær sprittusj som jeg så brukte til å tusje over de norske ordene så godt jeg kunne. Det viste seg imidlertid å ikke holde, så jeg sikret meg ved å hakke i stykker konvolutten med en passerspiss i tillegg.



Det var CDer og konvolutt av denne typen



Så til innholdet i konvolutten: En brent CD og ingenting annet. På CDen brente jeg to filer. En film og en tekstfil. Filmfilen krypterte jeg med et windows-basert krypteringsprogram (siden Torbjørn bruker mac), slik at et passord skulle være nødvendig for å åpne filen. I tekstfilen skrev jeg følgende:

... ...- . - --- ... .-.. .- ...- -.. --- - --. .-.. .. -.-. .... - . -. -.- --- ..-. ..-. .- - --. -- .- .. .-.. -.. --- - -.-. --- --

De fleste av dere gjenkjenner nok dette som morsekode. Oversatt til tekst blir dette:

svetoslavdotglichtenkoffatgmaildotcom, eller Svetoslav.Glichtenkoff@gmail.com

Som altså er en e-postadresse jeg opprettet for anledningen.

Filmen jeg brente ut var den eminente dokumentaren The King of Kong. Tekstfilen kalte jeg askmeforpassphrase.txt

Hadde jeg nå bare sendt dette avgårde, tenkte jeg at det ville være opplagt hvem som stod bak, spesielt siden konvolutten ...

Først leste jeg på dagbladet.no, om en dansk journalist som forvillet seg inn på plenen til en gammel dame, hvorpå damen kom ut av huset med en pistol i hånden, og ba ham pelle seg vekk fra plenen hennes. Og jeg lo litt for meg selv når jeg leste det.

Så leste jeg det norsk-amerikaneren George Gooding hadde å si om saken. Han påstod at Dagbladets journalist hadde hevdet at damen kunne skutt journalisten med loven hånd, fordi han var på plenen hennes. Han forklarte videre at dette bare er bull, og at selv i Texas trenger man mer grunn enn som så, og han klagde litt over kunnskapsløse journalister som ukritisk videreformidler alt som underbygger fordommer mot USA.

Deretter leste jeg om saken på CNN, og kunne blant annet konstatere at påstanden om at man har rett til å skyte noen på eiendommen sin stammer derfra, altså fra en amerikaner. Så tenkte jeg at verden er full av skrullinger, men det var jo ikke noe nytt.

Men så begynte jeg å lese kommentarene på CNN, og da ble jeg litt skremt. Det er selvfølgelig mange ekstreme ytringer, slik som

Foreigners need to bone up on Texas law before they go wandering across the terrain. They need to remember that bullets don't care who you are. Bravo, lady!!!

If he got shot, she'd be on solid legal ground for the hole in his body.

og

ATTA GIRL, GRANNY!! I weigh 330 pounds, do heavy weightlifting and compete ...

Jeg har sikkert tidligere fortalt historien om mitt forhold til militæret, men for nye lesere kan jeg kjapt oppsummere:

I løpet av våren, året etter videregående, ble jeg innkalt til Garden. Da var jeg allerede i gang med utdanning, så jeg søkte utsettelse, noe som forsåvidt er en vittig historie i seg selv. Jeg gikk inn på militærets hjemmesider for å finne adressen til Vernepliktsverket, og fant en adresse i Oslo. Naturlig nok sendte jeg søknaden min dit, og så tenkte jeg ikke noe mer over saken. Etter en stund begynte jeg imidlertid å lure på hva som egentlig foregikk, og dagen før jeg egentlig skulle møtt opp ringte jeg for å få vite hva som skjedde.

Da viste det seg at jeg egentlig skulle sendt søknaden min til Trondheim, siden jeg bor i Midt-Norge, og at en eller annen slask som hadde førstegangstjeneste ved kontoret i Oslo antagelig kastet søknaden min i søpla. Men jeg fikk utsettelse etter litt hektisk faksing og slikt.

Senere ble jeg innkalt og fikk utsettelse tre ganger til, før jeg endelig, for et år siden fikk et brev om at forsvaret ikke ville ha meg likevel. Da trodde jeg i grunnen jeg var fri, men så, for et par måneder siden, fikk jeg et brev om at Sivilforsvaret hadde overtatt meg. Først måtte jeg sende inn et skjema med informasjon om hva jeg driver med, eventuelle skills jeg har, og hvilken størrelse jeg foretrekker på ulike uniformsplagg, og så fikk jeg et brev nå ...

Jeg regner med de fleste har fått med seg denne saken om at prins Harry har tjenestegjort i Afghanistan, og at britiske medier gikk med på å ikke si noe om saken før han var hjemme, mot at de fikk intervjue ham mens han var i tjeneste. Så kom altså nyheten ut likevel, og prinsen må hentes hjem.

Argumentet for å ikke fortelle verden hvor han befinner seg er helt åpenbart. En fiende som allerede liker å kidnappe tilfeldige personer ville antagelig sette ganske mye inn på å få tak i en vaskeekte prins. Dette ville føre til økt risiko for prinsen, men også for de som måtte tjenestegjøre sammen med ham.

Nå når nyheten er ute, og prinsen må hjem, kommer naturligvis vanlige mennesker med sine kommentarer, og jeg merker at jeg blir en smule provosert når noen briter sier at de ikke lenger kan stole på media, ettersom de har holdt tilbake informasjon. Men jeg blir enda mer provosert når jeg leser at Dagbladets sjefsredaktør mener at noe slikt aldri kunne skjedd i Norge. Jeg klipper og limer:

- Det ville vært helt uaktuelt for meg å gå inn på en tilsvarende avtale, sier Dagbladets sjefredaktør, Anne Aasheim.

- Jeg - og Dagbladet - mener prinsipielt at medlemmer av kongehuset må behandles på samme måte som alle andre, sier Aasheim.

- Selv ikke når det handler om sikkerheten til et menneske?

- Ethvert tilfelle må naturligvis vurderes, men vi har ikke noen tradisjon i norsk presse for å gi spesiell beskyttelse til kongelige, og ...

I gårsdagens post kommenterte Anders at det var litt merkelig at 1970 later til å være default når det gjelder årstall på datamaskiner. I dag tenkte jeg derfor å utdype litt omkring dette, og dermed kommer vi også inn på Y2K38-problemet.

Det har seg nemlig slik at man måtte finne på et eller annet system for å passe på tiden, og da var det sikkert en tidlig nerd som tenkte «La oss telle antall sekunder siden 1.1.1970». Det virket antagelig som en god idé. Ettersom dette skjedde etter 1970 virket det som et trygt valg. Hvis man skulle tatt utgangspunkt i den vanlige tidsregningen ville det dessuten blitt et voldsomt stort tall. Videre tenkte denne nerden at denne informasjonen må jo lagres i noe, og så satt han av 32 bits til tiden, og så sa han seg fornøyd og gikk og tok kaffepause.

Den interne tiden til en maskin måles altså i antall sekunder siden 1.1.1970, og dette kalles UNIX-tid. Og slik har det seg at når klokkebatteriet svikter og telleren begynner på null, så tror maskinen at det er 1970. For de som er skikkelig interressert i dette kan det også være verd å nevne at UNIX-tid ikke teller skuddsekunder.

Og hva er så egentlig et skuddsekund? Jo, nå skal dere høre. Jorden er jo en diger klump med stein med en flytenden kjerne, så det er jo ikke rimelig å forvente at den skal rotere nøyaktig like fort hele tiden. Stort sett vil ...