Til alle de som begynner å savne meg veldig intenst i Trondheim, kan jeg nå fortelle at jeg kommer til byen i morgen, og at på fredag vil alt være i sitt vante gjenge, med kaffe på lesesalen og alt som hører til. Det blir bra å komme tilbake, men jeg må understreke at det slett ikke er så verst i Molde heller, og om noen som vurderer å dra dit for å studere skulle lese dette, tenkte jeg å komme med noen kommentarer til Høgskolen i Molde.

Det er faktisk en hel del ting jeg liker veldig godt på HiMolde. For det første, de har skjønt dette med grupperom. Grupperommene i Realfagbygget er egentlig mer for klasserom å regne, typisk med rundt 30 stoler. Dette gjør dem godt egnet til undervisning, men ikke så godt egnet til gruppearbeid, som formodentlig er hva et grupperom er til for. Det er jo ofte slik at er grupperom blir regnet som opptatt selv om det bare sitter to-tre stykker der, og da får man veldig dårlig utnyttelse av plassen.

På HiMolde har man derimot ganske mange (rundt ti) grupperom med 6-10 stoler, noe som er en passende størrelse for gruppearbeid, og som dessuten gjør at to stykker kan oppta et grupperom uten å føle seg altfor slemme. Det er egentlig litt rart at en Høgskole med 1500 studenter har nesten like mange grupperom som Realfagbygget, og dette er definitivt noe noen burde tenke over.

En annen ting som er positivt med Høgskolen ...

For to år siden skrev jeg en artikkel om hvorvidt smultringen er krum. Vi kom ikke frem til noe endelig svar alle kunne være enige i, og nå som jeg har puslet litt med krumning i det siste tenkte jeg å prøve å anvende dette på smultringen for å se om jeg kunne komme frem til noe håndfast. Resultatet inneholder en del matte, så jeg gidder ikke å lage bilder og poste alt som en vanlig artikkel. Dagens artikkel kan dermed leses her.

Forresten, med det samme jeg er i gang, og ettersom jeg har litt plass til overs, la meg bare si at jeg blir sint og frustrert hver gang noen legger ut eller sender meg informasjon i form av en .doc-fil. Jeg blir faktisk sint og frustrert på ekte, og det er en veldig god sannsynlighet for at jeg ikke kommer til å lese det. Nå går det vel kanskje an å åpne alle Word-dokumenter i Open Office, men jeg synes likevel det er på kanten at man på en måte antar at folk har Office. I tillegg finner jeg det ekstremt irriterende å måtte åpne et stort og relativt tungt program for å lese en fil, og det er noe som virker veldig slaskete i å legge ut informasjon i et format som er så lett å redigere.

Videre behøver jeg vel knapt å nevne at det jeg føler når noen legger ut en .doc-fil, blekner i forhold til den vreden jeg opplever hvis informasjon jeg trenger ...

Jeg har vært på ski i påsken, og det burde jeg vel egentlig berettet om for lenge siden, men det har altså ikke skjedd. Jeg velger å legge skylden på batteriet i laptopen min. Det er flere grunner til det. For det første regner jeg ikke batteriet som en del av macen min, og det kan dermed skyldes på uten at jeg trenger å føle meg som en forræder. Det er dessuten helt normalt at batterier blir dårlige etter en stund, og mitt nærmer seg tross alt tre år. For det andre er et batteri en veldig hendig ting å skylde på, ettersom det ikke kan ta til motmæle. Kjempelettvint.

Det finnes imidlertid også en god grunn til å skylde på batteriet, og det er at det nå har blitt så dårlig, at i stedet for å gå i dvale når batteriet er tomt, slikt macen min har pleid å gjøre, har den begynt å slå seg av, gjerne før den advarer meg om at det bare er ti minutter igjen på batteriet. Dette har ført til at jeg har mistet et par velskrevne og nesten ferdige artikler den siste tiden. Og jeg er rett og slett så lat at hvis det er sent om kvelden, og jeg nettopp har mistet en lang artikkel, så blir det som regel til at jeg legger meg i stedet for å skrive den en gang til.

Men jo, det har jo vært påske, og jeg kan melde at jeg har overskredet mitt mål ...

Her en dag bestemte jeg meg for å regne ut Christoffelsymbolene i polarkoordinater i flatt rom. Det var ikke akkurat «et øyeblikks opplysning» eller noe slikt, og det hadde jo egentlig vært mye kulere, men jeg bestemte meg i alle fall. Riktignok hadde veilederen min sagt at jeg burde regne ut Ricci-skalaren i polarkoordinater i flatt rom, fordi «det er ganske lærerikt, og vil neppe ville ta mer enn et par dager», og da er Christoffelsymbolene et naturlig første skritt, men det var jeg til syvende og sist jeg som bestemt at jeg ville gjøre det.

Som vi vet er firervektorer gitt ved



den aktuelle metrikken er



og uttrykket for Christoffelsymbolene er



(Bak hver g står det tre indekser. De to første henviser til en komponent i metrikken, for eksempel er 00 den som er øverst til venstre, 03 er nederst til venstre og 33 er nederst til høyre. Den indeksen som står bok kommaet indikerer at det skal deriveres med hensyn på den aktuelle komponenten av x, som også er nummerert fra 0 til 3.)

Så da er det egentlig bare å sette i gang. Det første vi kan merke oss er at av de 64 mulige kombinasjonene av indekser kan vi raskt se at en hel del av dem må være null. De 24 kombinasjonene med tre ulike indekser må være null, ettersom alle kompontentene i metrikken som ikke ligger på diagonalen er null. Av de Christoffelsymbolene som har to like indekser må åpenbart de med 00 og ...

En eller annen gang på 60-tallet oppdaget litteraturvitere kvantemekanikk. Mer spesifikt innså de at den gamle gode fysikken med alt fra Euklid til Newton, begynte å bli avleggs og at man istedet for å måtte forholde seg til stabile og klare regler kunne leke med usikkerhet og krummet rom.

Jeg skal ikke si noe bastant imot dette, da det har ført til en rekke positive tankerekker - å trekke på kvantefysikk viser seg altså å være fruktbart. Men.

Jeg driver i disse dager og jobber med en artikkel om ender og andre usannsynligheter, og i den forbindelse pløyde jeg for andre gang gjennom Professor Frank Kermodes bok The Sense of an Ending, studies in the theory of fiction fra 1966. Jeg la merke til at han også la ut om "quantum" og Heisenberg og lys som bølge og partikkel. La meg sitere (hvis dere foretrekker å lese det i faksimile, er det tilgjengelig her). Dette følger etter en kort diskusjon om hvordan man har forenet beskrivelsene av lys som bølge og partikkel, noe han kaller the Principle of Complementarity:

The new one depends upon a new appraisal of probability; an interest in systems with small quantum numbers makes it necessary to deal with uncertainty as if it were of the world rather than of the human mind; in classical physics uncertainty is an epistemological issue, not part of the nature of things to be dealt with by sophisticated mathematical procedures.

This being so, classical physics is either wrong, or there is ...

Som The Guardian peker på i artikkelen Are linket til, har det blitt en ganske komplisert affære å holde oversikt over hva som er den mest miljøvennlige maten. Er det best å kjøpe drivhus-squash fra Frosta kommune eller flyfrakt-squash fra Nederland? Og hva er best av økologiske poteter fra Spania og ikke-økologiske tomater fra Norge? Ikke vet jeg, og ikke vet jeg hvordan jeg skulle gått frem for å fått rede på det heller.

Jeg synes derfor noen burde sette seg ned og gründe en butikk som har et team av transportlogistikere eller noe slikt (kanskje disse folka som studerer «industriell økologi» på NTNU?). Dette teamet burde så sørge for at butikken kun tar inn den mest miljøvennlige squashen, de mest miljøvennlige tomatene ogsåvidere. Opphavslandet ville dermed variere med årstider og alt mulig, og jeg ville slippe å tenke.

En annen ting er at hvis man hadde et slikt opplegg ville det faktisk være mulig å sette opp en meningsfull sammenligning av forskjellige produkter, slik at man kan gjøre bevisste valg om hva man kjøper. For eksempel vil jeg tro at den mest miljøvennlige poteten er mer miljøvennlig enn den mest miljøvennlige squashen, men det kunne vi altså fått noen tall på i denne butikken.

Seså, der har dere en helt gratis idé, som sikkert har kjempepotensiale. Om noen plukker den opp og blir multimillionærer ser jeg helst at dere spanderer softis og en doktorgrad på meg.

-Tor Nordam

When Rock Band was announced April 1st 2007, it seemed like every music-loving gamer's dream was coming true. Rock Band would attempt to combine gameplay found in the Guitar Hero games, Singstar games and various drum/rhytm games into one experience and allow young men (and women, I suppose!) of all ages to realise their dream of playing in a rock band. Yay.

Now, I haven't really had any dreams of becoming a rock star, but I have enjoyed Singstar tremendously, and hoped that a game like Rock Band would come along. Singstar only permits two participants simultaneously, which limits the fun that can be had, and including more instruments would (I thought) make for more diverse and interesting gameplay.

Rock Band was released in the States last November, with a European release rumoured for early 2008. As 2008 arrived and Rock Band release dates kept being pushed back, I decided to buy the game on ebay instead of relying on my EBGames preorder. (Procuring it via ebay is an option for European PS3 owners, as PS3 games are region-free.)

It's been about a month since I picked up RB at the local post office, and the fact that I am currently enjoying Easter holidays but looking forward to returning to work and Oslo partly because of Rock Band should say something. The game is awesome. Buying off eBay is expensive ($300 including freight for the game, a microphone, a guitar and a drum kit, and another ...

Enkelte av vennene mine og jeg liker å gå tur i skogen om natten. Det kan kanskje virke som en litt sær ting å gjøre, men det har egentlig mange positive sider ved seg, og det er derfor ikke uten grunn at kanskje halvparten av turene jeg har omtalt på Calcuttagutta har vært natt-turer.

For det første, og det er kanskje den viktigste grunnen til at jeg liker så godt å gå tur om natten, natt-turen er veldig lite forpliktende. Skal man gå tur om dagen blir det lett til at man planlegger en tur med en viss lengde, og man må ha med sekk og mat og drikke og alt mulig. Om natten er det ikke slik i det hele tatt. Ettersom det er midt på natten er alle inneforstått med at det er greit å gå en veldig kort tur. Kanskje under en halvtime. Om dagen er det helt annerledes, for da virker det som mye stress for ingenting om man skal gå et tur på 20 minutter.

Dette fører også til at man ikke trenger å ta med noe spesielt på natt-turen. Populære alternativer kan være kaffe, kamera, sigar, en skvett konjakk og eventuelt et sitteunderlag hvis det er snø. Ingen av disse tingene er imidlertid obligatoriske. Når man så kommer i gang, kan man eventuelt ombestemme seg og gå lengre hvis forholdene er bra. Hvis man ikke har med noen ting blir naturligvis turen litt begrenset oppad i lengde, men et par-tre timer er ikke noe ...

Tenk deg at du er en handelsreisende, og at du bor i for eksempel Oslo. Du har en liste med byer du skal besøke, hvorpå du skal returnere til Oslo. Du lever i tiden og forventer effektivitet, og ønsker derfor å finne den korteste ruten som tar deg innom alle byene og tilbake til utgangspunktet. Den enkleste tilnærmingen til dette problemet er naturligvis å lage en liste over alle mulige reiseruter, og deretter regne ut hvor lange de er, og finne den som er kortest. Problemet med denne fremgangsmåten er at med N byer finnes den N! ulike ruter, og dette blir ganske raskt en uhåndterlig størrelse.

For noen år siden ble dette problemet gitt til eksamen i Numerisk fysikk, der det var 15 byer som skulle besøkes. Det var med andre ord 1307674368000 mulige ruter, og bare det å generere listen over de ulike reiserutene med en vanlig datamaskin ville antagelig ta lengre enn hele eksamenstiden. Hvis man ser på problemet med 80 byer begynner antall mulige reiseruter å bli omtrent på størrelse med antall protoner i universet, og det blir raskt værre. Like fullt er det noen som har greid å løse dette problemet med 89500 byer. Det er åpenbart at her må man ty til sleipe triks.

Jeg brukte et par timer på dette problemet for noen dager siden, og jeg skrev et program som finner en tilnærmet løsning for et par tusen byer på bare noen få minutter. Jeg gikk frem som følger:

Først lager programmet ...

I dag har jeg vært på forelesning. Foreleseren var Terry Eagleton. Alle som har studert litteraturvitenskap vet hvem jeg snakker om. Mannen er vel egentlig en av dem man kan karakterisere som en akademisk superstjerne. Og med god grunn.

Litt bakgrunn: Mannen er en teoretiker av den marxistiske skolen, men uttaler seg gjerne på mer generelt grunnlag. Et av de sentrale poengene hans, ettersom jeg har forstått det, er at alt er politisk. Å være åpent politisk er dermed mer ærlig enn å late som om man ikke er politisk i det hele tatt. Han har dermed forståelig nok problemer med fremstillinger av litteratur som noe eget, noe uavhengig av (og gjerne hevet over) det politiske. Jeg er ikke alltid enig med Eagleton, men én ting må sies om mannen: Det er herlig å lese det han skriver. Om noen ønsker seg en historisk introduksjon til litteraturteori, er hans Literary Theory (om enn en smule utdatert, kanskje) vel så bra som mange andre og inneholder noen av de herligste sarkastiske kommentarer rettet mot T.S. Eliot jeg noen gang har kommet over.

Det var altså denne mannen jeg troppet opp for å høre på idag. Jeg var tidlig ute. Sammen med en italiensk medstudent var jeg der ti minutter før noen andre i det hele tatt dukket opp. Jeg følte meg veldig geeky, men var veldig fornøyd med å ha skaffet meg sitteplass da det mot slutten ble stadig trangere i rommet.

Terry Eagleton er en morsom mann.

Det er ...