Under tittelen Sirkusdirektør John Chr. Elden skriver Jarle Aabø at det er uansvarlig av Elden å la Arfan Bhatti gå med lusekofte i retten. Ikke bare kommer ikke Bhatti fra Setesdal, ja han har ikke engang røtter i Norge, men det vil dessuten bidra til å koble ham til David Toska og Per Orderud, som umulig kan være en bra ting. Jeg klipper og limer:

Men lusekoftens symbolverdi har ved hjelp av to svært straffbare handlinger endret sitt innhold. Førstemann ut var Per Orderud. I et eksklusivt intervju med TV 2 benyttet han symbolet for alt det var verdt, og slapp unna med det.

- Orderud var odelsgutten, og det var helt naturlig og svært troverdig for ham å bruke dette urnasjonale plagget, sier Schjelderup.


[...]

Så dukket en av Norges verste ransmenn opp. David Toska fikk mer oppmerksomhet for lusekoftebruken enn Orderud, fordi det var noe overraskende at en mann med finlandshette dukket opp i det offentlige rom med dette plagget.
Siste mann ut den i kriminelle lusekoftegjengen er en urban muslimsk terrormistenkt bombemann med pakistanske røtter. Inn foran pressens blitslys kom Bhatti smilende, godt forberedt av sin advokat, John Christian Elden. I venstre hånd lyste en appelsin som påskesolen, og på «baklommen» hadde han Koranen som påtalemyndigheten så effektivt sørget for å gi ham tilgang til.

Jeg må bare innrømme at jeg ikke var klar over at Per Orderud var kjent for bruk av lusekofte, men når jeg tenker over det er det vel slett ikke usannsynlig at han gikk ...

I dag har jeg vært på en bedriftspresentasjon igjen. Denne gangen med Telenor. Det var egentlig en ganske god presentasjon, de var flinke til å snakke og lysarkene så bra ut, men de nevnte ikke en eneste ting man kan jobbe med der som faktisk virket interessant for en fysiker. De nevnte imidlertid at de har 145 millioner kunder, og at de er et stort, internasjonalt selskap, og det ante jeg virkelig ikke.

Under bespisningen som fulgte, plukket vi opp flere viktige erfaringer. For det første lærte vi at det ikke er noe poeng i å ha tortillaer til tacoen hvis man varmer dem så mye at de blir like sprø som taco-shell. Dette er viktig lærdom som vil komme til nytte senere i livet. Videre lærte vi at det finnes mange nisser blant dagens studenter. Vi ble sittende i nærheten av noen, der den ene fortalte at i Australia fantes det steder der man bare kunne kjøre bilen sin inn, og fylle den med øl. Og jeg fikk inntrykk av at det var noe av det beste de kunne se for seg.

Jeg ble forresten overrasket da jeg spurte etter middagen om jeg kunne få en kopp kaffe. Dette var jo i Kjel-kantinen, så kaffe burde ikke akkurat være vanskelig tilgjengeli, men det kunne jeg ikke få. Jeg kunne fått så mye gratis øl jeg bare ville, men en kaffe kunne jeg ikke få. Nuvel, tenkte jeg, og spurte om jeg kunne kjøpe en kopp kaffe da, og jeg ...

Trofaste lesere vil sikkert huske at jeg skrev en artikkel om problemet med den omreisende handelsmannen for ikke så lenge siden. Nå har jeg prøvd å løse probelemet en gang til, denne gangen med det som kalles en genetisk algoritme. Jeg er ikke sikker på om den er helt god, men den finner i alle fall stadig bedre løsninger, og det er da noe. Men hva er egentlig en genetisk algoritme?

Som navnet tilsier er det en algoritme som etterligner måten evolusjon foregår, ved at de beste individene har større sannsynlighet for å gi sine gener videre til neste generasjon. Mutasjon kommer også inn i bildet, og så kjører man hele prosessen i en hel haug med generasjoner, og så blir det bra til slutt.

Man begynner med å generere mange tilfeldige løsninger. I problemet med den omreisende handelsmannen vil det si tilfeldige reiseruter. Disse løsningene kalles individer, og til sammen utgjør de en populasjon. Hver slik mulige løsning består da av en mulig rekkefølge, og denne rekkefølgen er på en måte genene til dette individet. Mange av disse rutene vil være crap, men noen av dem vil inneholde bra deler, og disse ønsker vi å ta vare på.

For å oppnå dette utfører man et utvalg. Da anvender man først en eller annen test på hvor bra løsningen er, og gir hvert individ et tall som representerer brahet (fitness). Deretter velger man ut de individene som skal danne neste generasjon. Dette kan skje ved at man sorterer dem etter ...

En av sivilingeniørstudentene som satt på lesesalen min for et par år siden kunne en dag fortelle at han hadde bestemt seg for å hoppe av studiet sitt, og begynne på entreprenørskolen. Han virket ikke helt som typen som hadde lyst til å drive i anleggsbransjen, så jeg synes det var litt rart at han ville bli entreprenør, men jeg tenkte ikke så mye over det.

Her en dag så jeg imidlertid en lapp som reklamerte for denne entreprenørskolen, og der stod det jaggu mye drøyt. For å kunne søke må man ha tre år utdannelse innen teknologi, for eksempel en påbegynt siv.ing. Hvis man kommer inn blir man så plassert i et team, med 2-4 andre «høyt motiverte» studenter med forskjellig teknologisk bakgrunn, og man skal jobbe i dette teamet med å utvikle en forretningsidé og blablabla. Det hørtes rett og slett ut som en master i Eksperter i Team. Det hørtes imidlertid ikke ut som en entreprenørutdanning.

Jeg følte at jeg måtte sjekke opp dette nærmere, så jeg tok en titt på hjemmesiden. Det viste seg da at linjens offisielle navn later til å være NTNU School of Entrepreneurship, og på engelsk betyr jo faktisk «entrepreneur» en som starter og driver bedrifter, så da er det vel greit, bortsett fra at de har slurvet med oversettelsen. Men oioioi, sier jeg bare, for en gjeng.

På hjemmesiden finnes det bilder og litt informasjon om hver student, og der er det ikke få såkalte CV-ryttere. Om praktisk talt hver ...

«Hva er det dick Cheney ser på?» stod det på Aftenposten.no i dag. «Hmm», tenkte jeg, og klikket på linken.

Saken, som var sortert som en utenriksnyhet, viste seg å omhandle et lite stykke rabalder som angivelig hadde oppstått over et bilde av Dick Cheney med solbriller, der man kan se en refleksjon av et eller annet i brillene. AOL hadde postet bildet, sammen med en poll, og oppstyret Aftenposten skrev om var at 60% av AOLs lesere mente refleksjonen viste «Hot babe sunbathing».

For det første vil jeg bare si at til tross for at AOL later til å ha crappyfisert bildet i Photoshop, burde det være helt åpenbart for alle og enhver at bildet viser en hånd som holder en fiskestang. For det andre, bildet er tatt av en fotograf tilknyttet det Hvite hus, og hvor sannsynlig er det egentlig at Dick Cheney ville tatt med seg en fotograf hvis han skulle på «fisketur» med en eller flere nakne damer? Og for det tredje, mye av poenget later til å være at Dick Cheney smiler mens han angivelig stirrer på en naken dame, men altså! Det er da for pokker ikke slik at solbriller magisk reflekterer det bæreren stirrer på.



Når bildet er tatt fra siden, slik dette bildet var, viser det jo slett ikke det eieren av brillene sannsynligvis ser på. Jeg skal jo ikke nekte for at det kan være litt komisk med slike bilder, og at det er litt lett å tenke at øynene reflekterer det man ser på, men jeg må ærlig talt si at jeg synes det litt lite å basere utenriks nyhetssak på.

-Tor Nordam

For et par år siden, i Calcuttaguttas spede ungdom, diskuterte Are, Anders og jeg muligheten for å lage en SMS-til-lynforum-feature. Vi kom frem til at det neppe kunne være en spesielt stor teknologisk utfordring, og at det kunne være litt morsomt å prøve å sette i stand, men det ble aldri noe mer av det.

Så her en dag kom jeg til å tenke på at det faktisk burde være bortimot trivielt å fikse noe slikt. Det finnes et program for Mac som heter Bluephoneelite, som funker litt som en e-postklient, bare for SMS. Det kobler til telefonen din med blåtann, og lar deg sende SMS fra macen, ogsåvidere. Det kan imidlertid også gjøre andre ting, som for eksempel å kjøre et script hver gang det kommer en melding.

Det later også til å være en ekstremt smal sak å skrive et script som tar teksten fra en SMS og gjør den om til en egnet url. For som vi vet funker lynforumet via url. Nå har det riktignok blit lagt til en sleip telle-dings i urlen for å motvirke dobbelposting, men det kan man formodentlig omgå ganske enkelt.

Poenget mitt er altså at om det skulle være ønskelig er det superlett å lage en SMS-til-lynforum-feature. Alt vi trenger er en Mac som står på hele døgnet, og en telefon med blåtann og kontantkort. Så da er spørsmålet om dette er noe vi ønsker. Hva sier folket?

Videre lesing:
http://infontology.org/s/sms/

-Tor Nordam

Ahmadinejad er ute i media igjen, og denne gangen skryter han av de nye sentrifugene sine. Men hva er egentlig en sentrifuge, og hvordan kan de brukes til å anrike uran?

Det første man må gjøre er naturligvis å grave ut uran fra fjellet, og så prosessere malmen på et eller annet vis slik at man får ut uran. Jeg er ikke helt sikker på hvordan dette foregår, men det er ikke poenget med denne artikkelen. Det som i alle fall må gjøres, er at uranet må anrikes, slik at det inneholder mer uran-235. Man begynner med å lage uranhexafluorid, UF₆, som er en gass. Denne gassen blir så puttet inn i en av de berømte sentrifugene.

En gassentrifuge er et rør, kanskje mellom en og to meter langt, som roterer rundt lengdeaksen. Når man så sentrifugerer gassen i et slikt rør, vil det samle seg litt mer av de gassmolekylene som inneholder uran-238 langs ytterveggene i røret, og tilsvarende litt mer uran-235 nærmere midten. Dette skyldes at uran-238 er bittelitt tyngre enn uran-235, ettersom det inneholder tre nøytroner mer. Forskjellen i vekt er veldig liten, så man får ikke økt konsentrasjonen av uran-235 spesielt mye med en sentrifuge. Derfor har man lange rekker av sentrifuger koblet i serie.

I hver sentrifuge er det to rør som henter ut gass. Et er plassert i midten, og henter ut den gassen med litt høyere konsentrasjon av uran-235. Denne gassen blir så pumpet inn i neste sentrifuge i rekken. Det andre ...

Det ser nå endelig ut til at våren er i ferd med å innta det ganske land, og da også Trondheim. Ikke bare er snøen stort sett borte, men de har begynt å kjøre slike kostebiler, og når sola skinner er det faktisk fint å sitte ute i t-skjorte. Det betyr at det begynner å bli dags at legge om til sommerdekk. Nå er jeg ikke spesielt redd for å få bot om jeg har dem på litt for lenge, jeg er faktisk så iskald at jeg har gitt blanke i piggdekkavgiften også, men nå som det er bar asfalt over alt begynner jeg å bli lei av å sykle rundt i alt bråket.

Jeg har dessuten bestemt meg for å skifte til slike smale asfaltdekk, fordi jeg tror det er lettere å sykle på. Trond mener imidlertid at det ikke kan være snakk om veldig stor forskjell, og at det dessuten er litt sykt å kjøpe seg en sykkel man kan bruke ned fjell for deretter å sette på smale pingledekk. Jeg innser jo at det kanskje er litt rart, men jeg vet helt sikkert at jeg ikke kommer til å dra med sykkelen på fjellet før tidligst i sommer, så da kan jeg like godt ha det behagelig frem til da. Jeg har derfor bestemt meg for å sette på smale dekk.

Saken er imidlertid ikke over med det. Vi blir nemlig ikke enige om hvor stor gevinsten av smale dekk er, når det gjelder rullemotstand. Trond mener ...

Det er viktig å ha planer for fremtiden. Spesielt nå som mange av oss nærmer oss ferdig utdannet, og det er på tide å begynne å lete etter jobber. Og når man skal planlegge fremtiden, hva er vel bedre enn å begynne med å se på fortiden?

Vi er vel alle enige om at videregående var en fantastisk tid, og at den tok alt for fort slutt. Vel, de gode nyhetene er at denne tiden kan komme tilbake. Alt vi trenger å gjøre, er at alle vi som gikk på Molde Videregående må flytte tilbake, og bli lærere der. Det er rett og slett genialt. Silje kan bli fransklærer, Are og Eivind kan bli lærere for førsteklasse økonomi (excel og slikt), Jørgen kan bli lærer på den nye hippe medie-linjen, Johannes kan bli samfunnsfaglærer, jeg kan bli fysikklærer, Camilla kan bli lærer i det nye litteraturfaget vi innfører når vi har tatt kontrollen, Trond kan bli russepresident (hvert år), ogsåvidere.

I det hele tatt kommer det til å være en plass til alle, også de som ikke har gått på Molde videregående selv. Alle vil være velkomne i kollektivet vårt. Poenget er da at vi alle sammen kan slaske rundt og ha det gøy og avslappende, slik livet var da vi gikk på videregående. Jeg tror rett og slett det kan bli som et slags Neverland. Og da tenker jeg altså på et sted der vi slipper å bli voksne, ikke et sted der tvilsomme popartister kan invitere barn til ...

Denne planen har jeg skrevet om flere ganger tidligere, og jeg vil si den er et godt alternativ til Plan A. Den går ut på at vi alle sammen flytter til en bygd. I våre dager er det jo slikt at de fleste behov kan dekkes om man bare har internett og regelmessig postombæring, og da spiller det ikke så stor rolle hvor man bor lenger. Det vi savner mest fra byen, slikt som jazzklubb og kaffebar, kan vi bare lage selv, hvis vi sørger for at minst tre av oss kan spille et instrument.

Onkelen min har faktisk snakket om dette en stund, og det værste er at han har en skokk venner av egnet kaliber, så det er faktisk ikke helt utenkelig at han kunne komme til å gjennomføre dette. I såfall vil en eller annen bygd i Norge stå ferdig til innflytting med jazzklubb og eksotisk matbutikk, så da er det bare å følge etter.

Fordelene med å bo i en bygd er åpenbare. For det første kan vi få svære hus til lave priser, og kanskje en gammel låve på kjøpet. Dermed har man all plass i verden til wacky byggeprosjekter eller kanskje noe kunstgreier. Vi kunne for eksempel bygd et fly, slik de gjorde på jubileumsutgaven av Scrapheap Challenge. Lovens lange arm er jo ikke lang nok til å nå ut på bygdene uansett. Ettersom husene er så billige har vi dessuten masse penger til overs til dyr vin, god mat og andre goder.

Og ...