Tor har ført meg ut i ulykka.

Han har (for)ført meg bort fra den trygge, trauste og koselige wysiwyg-verdenen og ut i den ubeskrivelig mer sofistikerte, men akk så skumle og forvirrende verden hvor TeX råder.

Det har pågått en stund, nå. Jeg tror det begynte for et par måneder siden, men som alle hjernevaskingsofre har jeg litt problemer med å tidfeste ting. Tor har jo lenge hevdet at LateX var bedre enn alle andre skriveprogrammer, og jeg fikk inntrykk av at det var en skandale at man ikke lært å bruke det allerede i slutten av barnehagen. Det skulle visst heller ikke være noen spesiell grunn til å begrense alt dette til fysikk og slikt; LateX er visst litt som Jesus, og man kan ikke drive og begrense ting til Guds utvalgte folk.

Det er mange regler som regulerer hvordan ting skal gjøres i mine fag. Det aller meste, med hensyn til formatering, er for min del bestemt av MLA (Modern Language Association) -- jeg vet at det er galt å følge amerikanerne i ett og alt, men det later ikke til å være unngåelig. Det som endelig ga meg mot til å kaste meg ut foran LateX-toget (tiden vil vise om metaforen er dekkende) var at Tor hevdet å ha funnet en mal (noe som later til å være viktig i LateX-verdenen) beregnet på MLA. MLA er en stil laget for wysiwyg; den baserer seg på at man skal bruke dobbel linjeavstand, 12-punkts Times New Roman og minst ...

Nå begynner nesten alle de andre på lesesalen min å bli ferdig med oppgavene sine, og ettersom de er sivinger alle som en, er det en del snakk om denne «Høiskoleringen». For de som ikke kjenner til den, dreier det seg om en ring man kan få kjøpt kun hvis man er ferdig utdannet sivilingeniør eller sivilarkitekt fra NTNU. Man får visstnok en bæretillatelse eller noe slikt, som man må ta med til en gullsmed nede i byen for å få lov til å kjøpe denne ringen.

Som realfagstudent er jeg altså utelukket fra å ta del i dette eksklusive fraternitetet, men det er i grunnen like greit. Jeg vil jo nødig bli tatt for å være sivilingeniør.

Selv hadde jeg ikke hørt om den før for et par år siden, da Under Dusken omtalte Eivind Hiis Hauge, den forrige rektoren, som siv.ing.-ringenes herre. Jeg husker jeg tenkte at det ville vært mye mer snappy og kalt ham siv.ing.enes herre, men så fikk jeg altså høre om denne ringen, og da gav det straks litt mer mening.

De siste dagene har jeg imidlertid kommet over litt mer informasjon om denne ringen, som gjør at jeg er enda mer fornøyd med å ikke være med i ringens brorskap. For det første fortalte Knut meg at han har hørt om personer som prøver å avslutte diskusjoner ved å kakke ringen sin mot bordkanten eller noe, for å trekke oppmerksomhet mot den. På denne måten ønsker de formodentlig å ...

I dag tok jeg bussen fra Molde til Trondheim, som så mange ganger før. Det som var litt annerledes i dag, var imidlertid at ruten ble kjørt av en Nettbussbuss, altså en buss fra Nettbuss. Og denne bussen fortjener faktisk navnet sitt, da den var utstyrt med trådløst nett. Sjåføren sa på høyttaleren at passordet er bbox, men hva han mente med det er jeg litt usikker på. Det funket i alle fall ikke å logge inn med brukernavn og passord bbox.

Jeg så meg imidlertid nødt til å teste denne nye, hippe teknologien likevel, for å kunne bringe en rapport til mine kjære lesere. I motsetning til flyplasser har Nettbuss et opplegg der man sender en sms for å få innloggingsinfo, og i motsetning til flyplasser koster det ikke en million, men 29 kroner for et døgn, altså i praksis 29 kroner for tilgang hele turen. Det er dermed en variabel sak om det er et godt tilbud eller ikke.

Men hva med kvaliteten på tilbudet. Foreløpige tester indikerer at hastigheten er avhengig av hvor man er, noe som ikke er uventet, da jeg vil tro det baserer seg på mobiltelefonnettet eller noe slikt. Jeg tenkte å måle hastigheten flere ganger ved hjelp av itavisens speedometer, men det viste seg å være vanskelig. Forbindelsen later rett og slett til å være så ustabil at nedlastingen ofte blir avbrutt, og sannsynligheten for en vellykket nedlasting vil derfor synke med økende filstørrelse. Den ene gangen (av fem forsøk) jeg greide å ...

Som mange har fått med seg, har jeg bursdag i år, og jeg har nå nådd den modne alder av 26 år. Selv om man ikke skulle tro det, tatt i betraktning at jeg ble spurt om legitimasjon sist jeg kjøpte en flaske vin. I anledning dagen har det tikket en en del gratulasjonstelegrammer, og jeg føler i grunnen at de oppsummerte det hele ganske bra, så jeg bare gjengir dem her, uten tillatelse fra deres respektive opphavs-menn og -kvinner.

Jørgen:
Halloi! Gratulerer med 26-årsdagen! Jeg tipper det føles kjempebra. Han en fin dag på Sunnmøre.

Silje:
Gratulerer med dagen Tor! Håper du har tid til å slappe litt av, så du ikke jobber deg helt i hjel med oppgaven din...

Trond:
Jasså Nordam. Du er blitt enda eldre. Kondolerer.

Onkel i Bergen:
Grattis Tor, ska sei du bjynd å bli voksen gitt, 26 år! Gaveunderlevering sannsynlig seinare i sommer... Onk

Dagen er imidlertid ikke over ennå, så om du føler at du sitter på noen bevingede ord er det ikke for sent. Kanskje høster du heder og cred du også.

-Tor Nordam

Akkurat nå sitter jeg ombord på Hurtigruten (Trollfjord), på vei til Molde. Som jeg sikkert har sagt tidligere, er Hurtigruten en fin måte å reise på, i alle fall når det er fint vær. Den tar dobbelt så lang tid, men ettersom man kan få et bord og et stikkontakt kan man jobbe hele veien, og dermed er det egentlig som om det ikke tar tid i det hele tatt. Ja, det er egentlig akkurat som om jeg hadde gått og satt meg på lesesalen i 11 timer, og så teleportert til Molde etterpå.

Bortsett fra at det er litt mer bråkete på Hurtigruten. I tillegg til alle turistene er det også stemmen på høyttaleren, som kommenterer ting vi kjører forbi på fire språk. Ikke så veldig ofte riktignok, men jeg hadde greid meg fint uten.

Og akkurat nå, for eksempel, har en spansk guide samlet ca 50 spanske turister i en sirkel rundt seg, og står og forteller dem et eller annet, omtrent ti meter fra der jeg sitter. Jeg driver og vurderer om jeg burde prøve å finne meg et sted å sitte som er mer dedikert til arbeidssted, men jeg risikerer i såfall å miste plassen min i hjørnet av salongen, og den er egentlig ganske bra, da den har god utsikt og stikkontakt. Nei, jeg tror jeg blir sittende en stund til. Det ser ut til at mobben løser seg opp nå.

[...]

Jeg gikk for å finne et bedre sted å jobbe, og det angrer jeg ...

Av og til skremmer jeg nesten meg selv. Jeg er jo klar over at jeg har en del nerdete trekk, og at jeg har tilegnet meg flere de siste årene. Jeg tror egentlig det begynte for fullt da jeg kjøpte meg Mac, men kanskje minst like mye fordi det var da jeg begynte med LaTeX som på grunn av Macen. Skjønt, det at man har muligheten til å gjøre unix-ting er antagelig ikke en ulempe hvis man ønsker å utvikle sin nerdethet.

Jeg var imidlertid ikke klar over hvor ille det egentlig står til, før nå nettopp. Alle som har skrevet ting med referanser i LaTeX vet jo at det er skikkelig slitsomt å måtte kjøre først BiBtex, så LaTeX to ganger, for å få alt til å funke. Så jeg skrev like godt et script som fikser biffen. Noe av det som er så fantastisk genialt at jeg ikke finner ord for det med Python, er hvor enkelt det er å gjøre slike ting. Jeg skrev følgende lille program:

#!/usr/bin/env python
from sys import argv
from os import system

fil = argv[1]

streng1 = "pdflatex " + str(fil) + ".tex"
streng2 = "bibtex " + str(fil)

system(streng1)
system(streng2)
system(streng1)
system(streng1)

Så lagret jeg det i en mappe jeg har lagt til i PATH, og satte chmod +x, og da er det bare å rulle i vei. Ved å bruke sys.argv kan man rett og slett skrive navnet på filen som skal typesettes etter navnet på programmet. Jeg ...

I går måtte jeg gå til den andre siden av byen for å ta inn på en B & B fordi de skulle fikse det elektriske anlegget der jeg vanligvis bor. Som dere kanskje kan gjette, var jeg ikke 100% fornøyd med dette, ikke bare fordi jeg måtte gå tvers over byen (og det er et stykke), men også fordi jeg tidlig skjønte at det innebar at jeg ikke kom til å få gjort noe som helst fornuftig hele dagen (uforutsette endringer har den effekten på meg).

Da jeg kom ut døren og et par meter nedover bakken, så jeg imidlertid en gjeng med skilt i forskjellige størrelser hvor det sto "Free Hugs". De var alle rene og pene, så jeg benyttet meg av tilbudet. Jeg spurte om det var noen spesiell anledning, men det var det visst ikke. Kanskje bortsett fra at det var sol. Jeg har jo også tidligere pekt på de positive bivirkningene ved kroppskontakt, og det virket denne gangen også. Jeg smilte halvveis til Pollock Halls. Vi burde slå et slag for mer spontanklemming.

Jeg har tidligere nevnt at jeg synes det er helt latterlig vanskelig å finne ut hvordan man skal kontakte Apples kundeservice. Nå har jeg nylig vært i kontakt med dem for å få tak i en kvittering på Macen til Camilla, og jeg endte opp med å ringe til teknisk support, og snakke med to vennlige svensker som kunne hjelpe meg. Det er imidlertid åpenbart at det ikke er optimalt å bruke 50 kroner på en telefonsamtale for å fikse noe som burde være trivielt å gjøre på nettet. Jeg grep derfor anledningen da jeg ble bedt om å fylle ut et skjema om min opplevelse med Apples kundeservice. Og fordi jeg er så sleip bruker jeg dette som dagens artikkel.

This poll has a lot of leading questions, that seem designed to generate positive answers. For example, the last three are questions about my satisfaction with Apple Customer Support, based on my recent phone call. The phone call itself was perfectly satisfactory, except for the horrible music I had to listen to while waiting. I was also a bit surprised to talk to someone in Sweden, though that is fair enough in itself. However, there should have been no need for me to make a phone call.

My issue was that I needed a reciept for a MacBook that was purchased more than 18 months ago. I understand that there are some countries were it is considered reasonable to give only one year of warranty on a laptop, and ...

Doctor Who. En kjernebritisk serie. Jeg tror jeg tør påstå at Doctor Who står som inspirasjon for britiske institusjoner som Douglas Adams, Red Dwarf og ... alt annet slikt man kan tenke seg. Og jeg må tilstå at jeg kanskje har latt meg selv bli litt vel interessert i denne serien. Nerden i meg tar overhånd. Jeg kan ikke kontrollere det. Jeg liker ikke at det er en kult-serie, så sentral i britisk populærkultur, verdens lengst-sendte science fiction-serie, som jeg ikke vet alt det er å vite om.

Så jeg satte meg ned for å se den.

Jeg konsulterte briter og andre og fikk VELDIG klar beskjed om at det eneste riktige var å begynne med den nye serien. Så det gjorde jeg. Og den nye serien er riktig så underholdende og jeg klarer ikke helt å slutte å se den, selv om jeg har sette alle episodene et par ganger, nå.

Men så tok nerden i meg over.

Wikipedia er ikke min venn. I alle fall ikke i denne sammenhengen. En del av konseptet med den nye serien av Doctor Who er at de antyder ting. Hele tiden. Det hintes til store, mytiske ting. Men de sier det aldri rett ut. Og hva skal man da gjøre? Man går til Wikipedia. Man slår opp på Doctor Who. Og man leser seg gjennom serien.

Man finner ut at The Doctor er fra Gallifrey. Man vet allerede at han er en Time Lord. Man vet egentlig også at han er fra Gallifrey ...

Som tidligere annonsert, planlegger jeg å tilbringe mesteparten av sommeren min i Trondheim for å ferdigstille masteroppgaven min. Tidligere har jeg alltid hastet hjem til mor og far og sommerjobb så fort som mulig etter eksamen, så jeg tror faktisk dette er det seneste jeg noen gang har vært i Trondheim, og jeg har allerede blandete følelser.

På den ene siden er det ganske behagelig å kunne gå rundt i realfagbygget uten å bli nedrent av horder av førsteklassinger, og det er ganske digg at takterrassen vår ikke lenger blir invadert av kjekkaser i bar overkropp hver dag rundt lunsjtider. På den annen side er nå kiosken og minst en kaffebar stengt, bokhandelen stenger tidlig og biblioteket stenger latterlig tidlig.

Ellers kan jeg nevne at katten har flyttet til Vestlandet for å bli en utekatt, etter to år som innekatt i Trondheim. Jeg tenkte jeg skulle si farvel til den i dag morges, så jeg plukket den opp for å klappe den litt. Senest i går lå den veldig fint på skulderen min mens jeg gikk rundtomkring, men i dag var kom det ikke på tale. Den beit meg i armen, så da gikk jeg bare på skolen. Ikke regner jeg med at den sender kort heller, så det bittet var nok det siste jeg hører fra den katten.

Det er naturligvis litt vemodig at den har flyttet, det er jo veldig sjarmerende med katt, men det blir jo greit å kunne gå med korte ermer uten å se ut ...