Dette ble langt, i alle fall for å være første artikkel. Jeg blir ikke lei meg om dere ikke gidder lese hele! Bilder vil bli lagt ut når jeg får tømt minnebrikken til kameraet.

Festival er moro, men jeg synes kanskje det av og til går litt inflasjon i dem. Jeg vet ikke om Norge markerer seg spesielt sterkt med ekstra mange av den lokale sorten, men det virker som om de fleste tettsteder med respekt for seg selv har en begivenhet om sommeren de kan skryte av. Den går gjerne over minimum et par dager, og inkluderer helst alkohol fra plastbeger, høy musikk og god stemning for parring. Jeg skal ikke kalle det sjelløst, men jeg vil sette vår egen jazzfestival litt høyere. Vi kan begynne med litt historikk og raske fakta.

Moldejazz regnes som en av de eldste, største og viktigste jazzfestivalene i Europa. Kanskje ikke le grande importante, men jeg liker tanken om at en halvsovende vestlandsby med ~20 000 innbyggere kan arrangere noe som faktisk kan nevnes i samme setning som ekvivalente festivaler i storbyer med millioner av innbyggere.

Festivalen har blitt arrangert siden jazz var like skummelt som homofili, nærmere bestemt 1961. Etter ryktene å dømme var det idealister som arrangerte, og publikum var gjerne hasjrøykende jazzcampere. I dag har de homofile fått ny ekteskapslov, og jazzfestivalen har for lengst fjernet seg fra de rene (jazz)idealistene. Med 80 - 100 000 tilreisende trenger man selvfølgelig en voksen administrasjon, med alt tilbehør som seg hør og ...

Jeg liker ikke veps.
Man kan kanskje strekke seg så langt som til å si at jeg har en vepsefobi. Jeg vet ikke hva det blir på latin eller gresk, jeg, men det får så være. Poenget er at jeg reagerer med irrasjonell frykt på slike ekle, stygge bevingede insekter. Jeg nevner dette for at dere skal forstå at det måtte en bra konsert til for at jeg ikke skulle løpe skrekkslagen av gårde til nærmeste dam da det viste seg at vi nok satt på et vepsebol, øverst i det ene hjørnet i amfiet i Reknesparken.

Vi trodde egentlig at vi hadde vært veldig flinke til å stå opp og komme oss av gårde tidlig, og vi ble kanskje litt overrasket av at det nesten ikke var sitteplasser igjen da vi ankom ti over halv sju. Nå må det sies at nesten alle jeg har snakket med hele uken hevdet å ha tenkt seg på denne konserten, men jeg tok det hele med en klype salt: Det er ikke alltid like lett å stå opp klokken seks, selv når man har planlagt det i dagesvis, og jazzpublikum har en tendens til sene kvelder. Tror jeg.

Nå hjalp det kanskje at været faktisk var fint. Jeg hadde hatt dystre visjoner om skybrudd og diverse, og jeg tror faktisk jeg hadde klart å overbevise meg selv om at det kom til å bli ...

I dag har vi tilbragt hele dagen i parken. Silje og jeg troppet opp, kledt som til en kald vinterdag, allerede klokken elleve, og fikk dermed med oss alt fra NRK P2s morgensending, via Ungdomsstorbandet, til Studio Sokrates klokken fire.

Knut Borge hadde besøk av både festivalsjefen og Karin Krogh idag. Sistnevnte fortalte hvordan Break of day in Molde ble til: Det var i gamle dager, da jazz ikke var stuerent, og jazzfestivalen ikke fikk lov til å fortsette til de små timer i sentrum. Resultatet var at man trakk opp til varden, og det som har gått opp må visstnok også gå ned, i dette tilfelle Karin Krogh. Vi vet jo alle hvor inspirerende vardestien kan være, og soloppgangen etter nattjam endte i denne sangen. Det er angivelig en riktig kult-plate, verdt en del på det riktige markedet. Her kan dere lese en mer utførlig forklaring.

I den påfølgende timen viste det seg at Storyville jazzklubb har en noe lavere gjennomsnittsalder enn jeg hadde trodd. Først No Name (med blandt annet to medlemmer av Skeidsvoll-familien, noe som vel fungerer som en slags kvalitetsgaranti), som spilte seg fra Dovregubbens hall til "When the Saints", med blandt annet Herbie Hancocks "Watermelon Man". Siste nummer fremprovoserte taktfast klapping i parken. Jeg vet jeg har klaget på barn som flyter på søthetsfaktoren, men disse kunne faktisk spille ganske bra. Neste søte barnegruppe sang forøvrig en bedre "Summertime" enn Storyvilles eldre garde klarte å prestere i går. De ga ...

Jeg har en tilståelse å komme med: Når jeg går på konsert liker jeg å se dem som spiller. Det gjelder i enda større grad når det er snakk om halvavansert jazz; tre-minutters soloer er ikke like spennende når jeg ikke får følge med på ansikter og bevegelser. Det kan hende jeg har et overdrevent visuelt forhold til musikk. Det hadde også vært fint å kunne se ansiktsuttrykk og kroppsspråk like før Charles Lloyd og bandet stormet av scenen i tredje nummer etter at en publikummer (mot bedre vitende, for vi hadde fått beskjed før konserten) åpnet feil dør (sannsynligvis for å gå og ta seg en røyk eller kjøpe mere øl).

Vi så imidlertid ingen verdens ting. Alexandrakjelleren har lagt om fullstendig, og veien bort fra mer eller mindre koselig bule er nå komplett. Istedet for de fine bordene har de nå satt opp stolrader på to plan. Stolene står så tett etter hverandre at jeg hadde dårlig beinplass, og mannen bak meg måtte bruke ryggen min som kneplassering (det er ikke like behagelig når folk begynner å trampe takten) -- en løsning som må bryte omtrent alle verdens brannforskrifter i en gang. Hvis man skal ha stolrader (og ikke skal ha en veldig høy scene) bør man koste på seg en eller annen form for amfi. Eller ha færre seterader. Slik det var så nok de på det lavere planet en del, og kanskje også de som satt på de to (kanskje tre) første radene på vårt plan. Men ...

To konserter i dag: Ane Brun og Patti Smith. Jeg hadde gentlig tenkt å begynne med en gjennomgang av Alexandra-parken tidligere på dagen, men etter å ha hørt Patti Smith dra Gloria to ganger virker det hele plutselig så lite viktig.

Romsdalsmuseet har jo forbud mot paraplyer og kameraer (og hunder), og jeg må si jeg er veldig glad for å slippe alle paraplyene - man burde innføre nakkeskudd for bruk av paraplyer i tett befolkede områder. Kameraforbudet gir ikke like mye mening. Jeg la jo igjen det store fine speilreflekskameraet (og Calcuttagutta blir derfor igjen bildeløst i dag, da Calcuttaguttas representanter ikke har søkt om presse-akredittering), men all verdens tullinger slapp jo inn med mobiler og kompaktkameraer i fleng. Teknologien har tatt oss til et punkt der et kameraforbud er irriterende og ikke har noen praktisk funksjon.

Vi hadde opprinnelig tenkt å droppe Ane Brun-delen av konserten, da det var Patti Smith som egentlig fristet mest, men det endte med at vi ankom klokken fem, likevel. Jeg håper ikke så veldig mange dukket opp da dørene åpnet klokken tre, for det var rikelig med plass da vi ankom.

Ane Brun er sikkert helg grei på riktig scene. Jeg ser for meg at enkelte ville synes at dette var vidunderlig dersom det hadde vært fremført på Forum eller Kulturhuset, eller noe i den dur. Men Ane Brun ville aldri ha blitt plassert på scenen på Romsdalsmuseet dersom hun ikke kom fra Molde. Hun passer ikke inn der. Romsdalsmuseet krever at man ...

Gratiskonsert på Veksthuset

Jeg klarte å få Are til å hale seg ut av senga og bli med meg på veksthuskonserten i år igjen. Det er det femtende året de har arrangert det, alltid på tirsdag i jazzuken. Og det er gratis!

Været var spektakulært. Jeg mener ikke at det var veldig bra. Det var spektakulært: Det virket som om værgudene hadde bestemt seg for å vise alt de hadde på repertoaret. Kanskje med unntak av snø. Jeg tror ikke det var snø. Men det blåste og regnet og ... hva er verbet for solskinn? Hvorfor har vi ikke et verb for solskinning?
Vi gikk rett for billige vafler og sveler og kaffe (jeg mistenker at Are brukte "godt formål"-unnskyldningen litt mer enn den egentlig tålte, men det får så være) og første del av konserten (etter at beboerne hadde fremført husfilosofien) foregikk innendørs. Veksthuset er jo ikke bygget for å være konsertlokale, og bassen og veggene var ikke helt venner hele tiden, men jeg skjønner godt at de ikke våget seg på å flytte alt det elektroniske utendørs. Bandet het Susie Q and the Rick-o-sounds, og Are kommenterte at bassisten så ut til å virkelig nyte å spille bass. Og så sa han noe om Rock Band og annen styggedom, men da sluttet jeg å høre etter. Eller jeg lo av ham. Dette gjentok seg flere ganger utover dagen og det er vanskelig å skille de enkelte tilfellene fra ...

Jeg har vage planer om å skrive jazz-rapporter hver dag denne festivalen. Tor får jo ikke sjansen fordi han er i Trondheim, begravet i kvantemekanikk, så da faller vel ansvaret på meg. Problemet er at jeg slett ikke er optimalt utstyrt for en slik oppgave (da jeg mangler både tid og penger til å virkelig få det ut av jazzen som man burde), så jeg retter herved oppfordringen til alle andre: Sleng inn artikler om konserter og ting.

Jeg har dessverre ikke bilder fra åpningsdagen, da jeg var dum og ikke lette på riktig sted etter minnekortet til kameraet, men jeg vet at Are tok noen bilder, så kanskje han kan legge dem opp?

I dag åpnet jo festivalen. Min mor informerte meg om at vi skulle sykle, men etter å ha sett ut vinduet ombestemte hun seg. Det høljet selvfølgelig ned. Dette er ikke noe nytt: Det er av en eller annen grunn stadig vekk dårlig vær på åpningsdagen. Det er i alle fall slik jeg husker det. Jeg mener bestemt at i fjor kom sola frem akkurat idet festivalen ble erklært for åpnet. Både Otnæs og Ordfører Hammerø tok æren for at sola kom frem i fjor, men ingen av dem hadde noen innvirkning på været i dag.

Konferansieren fikk meg også til å stusse da hun skulle introdusere ordføreren: Hun hevdet at han var plantet støtt som et fjell i folkeviljen. Nå har jeg ikke vært i Molde så veldig ofte i det siste, men jeg mener ...

I dag leste jeg denne artikkelen om en mann i USA som fløy 370 kilometer i en hagestol hengende i 150 heliumballonger. Og jeg tenkte at dette må definitivt prøves. Det er kanskje unødvendig å fly så utrolig langt, men å fly litt rundtomkring, over et vann, for eksempel, og kanskje med et tau som forankring til bakken, det måtte jo være festlig.

Jeg gjorde et google-søk, og fant en sjappe i Nederland, som selger ballonger i store størrelser, og som faktisk har en blogg der de har regnet ut hvor mange ballonger man trenger for å løfte 100 kilo. De viser seg det billigste alternativet er å kjøpe store ballonger med en diameter på omtrent 180 cm, som man trenger 38 stykker av for å løfte 100 kilo med god margin. Dette vil koste omtrent 600 euro.

I tillegg trenger man helium til å fylle disse ballongene. Jeg er i alle fall ikke tøff nok i trynet til at jeg vil prøve meg med hydrogen. Helium kommer på flasker i størrelse 10, 20 og 50 liter, med et trykk på 200 bar. Det er altså omtrent 10000 liter i den største flasken. Det høres kanskje mye ut, men det er ikke rare greiene. Én ballong med diameter 180 cm tar 3000 liter. Man ville med andre ord trenge 10-12 store flasker helium. Jeg er ikke sikker på hva dette koster, og AGA og lignende selskaper er ganske slappe med å legge ut priser på nettsidene sine, men jeg tipper ...

Det å ta en mastergrad er en ganske utfordrende ting, som fører med seg mange vanskelige problemer. I går, for eksempel, måtte jeg fylle ut et skjema for å melde meg opp til eksamen, og det var ganske vanskelig. Jeg hadde problemer nok da jeg måtte fylle ut hvilke fag som skulle inngå i masteren min, og jeg fikk faktisk litt angst da jeg et kort øyeblikk trodde at jeg hadde et fag for lite, noe som heldigvis viste seg å ikke stemme.

Det ble imidlertid enda mer utfordrende da jeg måtte skrive opp alle fagene som inngår i bachelorgraden min, noe man visstnok må gjøre for at eksamenskontoret skal kunne forsikre seg om at jeg ikke prøver å resirkulere fag. Det høres jo helt latterlig ut, ettersom eksamenskontoret uansett vet disse tingene, og hvem er det egentlig som går rundt og husker alle fagene man har tatt? Ikke jeg i alle fall. Uansett, alle disse store problemene bleknet i forhold til den største utfordringen av dem alle, nemlig det å sette navn på oppgaven.

Når man skal sette et navn på en artikkel, er det viktig å være kort og konsis. Hvis ikke vil ingen finne artikkelen din, og hvis de finner den vil de uansett glemme hva den heter, og så får du ingen siteringer, og uten siteringer blir man ikke en vellykket og innflytelsesrik forsker. Når man lager tittel på en masteroppgave kan man godt tenke på de samme tingene, selv om det ikke er fullt så ...

I det siste har jeg tenkt litt på dette med fundamentalistisk kristne og verdensbilde. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg begynte å tenke på dette, men det er ikke så farlig. Poenget er at jeg har tenkt litt, og jeg sitter igjen med et spørsmål. Derfor skriver jeg om dette. For på en måte å skrive ut smerten, som en emo sikkert ville sagt. Men la oss ikke tøyse med emoer, for da vet vi hva som skjer.

Såvidt jeg forstår er de aller fleste kristne, også de mest hardbarkede fundamentalistene, enige i at bibelen ble skrevet av mennesker, og at den har blitt oversatt av mennesker ogsåvidere. Videre, i bibelen står det noe slikt som at verden ble skapt på seks dager. Jeg sakser inn fra www.biblegateway.com:

1 Thus the heavens and the earth were completed in all their vast array.

2 By the seventh day God had finished the work he had been doing; so on the seventh day he rested [a] from all his work. 3 And God blessed the seventh day and made it holy, because on it he rested from all the work of creating that he had done.

[a] Genesis 2:2 Or ceased ; also in verse

Dette er altså det de aller tøffeste fundamentalistene tror på. Og i tillegg er det mange som mener at dette skjedde for bare litt over 6000 år siden.

Problemet med dette er naturligvis at hvis man faktisk begynner å studere universet, vil man ...