Endelig! Etter sånn omtrent 10 år med opphausing og kommentarer som "Åh! Hahaha! Du må se det klippet!" har jeg endelig fått sett ekstramaterialet, eller de slettede scenene om du vil, fra Life of Brian, og som jeg lo! (Daua nesten, vøtt) Sjekk forresten ut den smakfulle hjelmpryden.




Det var egentlig bare det jeg ville si. Hej!

Det er tydelig at sommeren er over snart. Og det er jo litt bittert, siden jeg har tilbrakt mesteparten av min våkne tid på lesesalen. Ja, antagelig omtrent like mye som jeg vanligvis tilbringer på lageret. Ganske bittert, rett og slett. Men tegnene er i alle fall tydelige.

Jeg føler meg egentlig som en fangstmann som har overvintret på Svalbard eller noe slikt. Hele sommeren har det vært veldig stille og rolig her, med stengt kantine og kaffebar, og knapt et menneske å se, særlig etter klokken halv fire. Nå er det imidlertid blitt august, og da setter jo konten* inn. Dermed er det nå folk på lesesalene, og i dag åpnet kantinen i Realfagsbygget igjen også. Alt våkner til liv igjen, kan man si.

-Tor Nordam

*Konten, eller kontinuasjonseksamen, som det egentlig heter, er en mulighet som tradisjonelt sett har eksistert for sivilingeniørfag**. Det innebærer at hvis man stryker, har man muligheten til å ta eksamen om igjen på slutten av sommerferien, formodentlig slik at man får kontinuitet i studiet. Sivilingeniørene tror at dette er en unik ting, og ser på det som sin største helligdom. Da gjentaksregelen*** var oppe til diskusjon tidligere i år, trodde de at konten stod i fare, og tolket det som at styret, eller hvem det nå var som bestemte, prioriterte Dragvoll****.

**Av historiske årsaker har NTNU to typer fag. For å bruke fysikk som eksempel, finnes det fag med fagkode som begynner med TFY, som er fag fra NTH. Dette kalles siving-fag. I ...

Torsdag gikk vi (vi er Marthe, Sigbjørn, Tor og jeg) på ridderturnering. Det er jo Olavsfestdager her i Trondheim for tiden, og i den forbindelse skjer det en mengde middelalder-relaterte ting rundt om i byen. Da jeg hørte "ridderturnering" ble jeg med én gang en smule entusiastisk selv om jeg egentlig var fullt klar over at det var massivt potensiale for store skuffelser: Jeg hadde plutselig et Queen-soundtrack gående i hodet og visjoner av splintrede lanser i hytt og kav. Ja, jeg lar meg lett påvirke av filmer.

Vi innfant oss med å være dårlige studenter for en dag og betalte 100 kroner hver for å komme inn. Jeg må tilstå at jeg ble en smule bekymret allerede da jeg så en mann kledt ut i en kongekappe (og det var ikke James Purefoy), men jeg valgte å holde skepsisen i tømme og gi det hele en sjanse.

Jeg må kanskje få unna en liten tilståelse nå til å begynne med: Jeg synes det er helt greit med anakronisme så lenge det er Queen som kjøres ut over høytalerne, men så snart det er en eller annen slags easy listening-gugge blir jeg purist med én gang. Skal man ha moderne musikk på en ridderturnering må det være trøkk i det. Og skal man først ha moderne innslag, som musikk, høyttalere og kommentatormann med mikrofon, kan man jammen droppe de helt sikkert historisk korrekte, men noe kjedelige og ikke-voldelige, delene av turneringen også.

Da vi kom til Trondheim for første gang, eller, ikke for første gang, men da vi flyttet hit høsten 2002, og Jørgen, Kjelling, Anders og gikk rundt om kring og så oss rundt, la vi merke til en krans rundt halsen på en av statuene på vestveggen på Nidarosdomen, ganske høyt oppe. Vi funderte litt på hvordan den hadde havnet der, og hvorfor. I ettertid ser jeg at det slett ikke er usannsynlig at det var på Olsok, og at kransen hang omkring halsen til Olav den Hellige, men hvorfor var egentlig et underordnet spørsmål. Hvordan, derimot, er mye mer interessant.



Vi kom frem til at det mest sannsynlig finnes en egen munke-orden som tar seg av dette. Munkene trenes opp gjennom en årrekke, med kun ett mål for øye. Hver munk får tildelt én helgen, og hver helgen har en dag i året. På dagen til den aktuelle helgenen vil den eldste munken for den helgenen kaste seg ut fra taket, og hekte en krans omkring halsen på statuen i det han faller forbi.

And now for something completely different

En hydrogen on demand unit er ganske lett å lage. Alt man trenger er vann fra springen, to ledninger, helt vanlig salt og et batteri. Batteriet må ha en spenning må minst 3 volt for at det skal bli noe særlig fres, men jo høyere jo bedre. Vanlig 9-volts funker utmerket.

Fremgangsmåten er latterlig enkel. Rør ut litt salt i vannet, koble ledningene til batteriet, og putt dem ned ...

Altså. Nå har det vært ekstremt varmt i Trondheim siden forrige fredag. Helt latterlig varmt. Slik at det for varmt om kvelden, og for varmt om morgenen. Spesielt på rommet mitt, som har solen rett inn vinduet fra den står opp og omtrent til tolv. Det er heldigvis ganske kaldt på lesesalen, men på takterrassen har det vært for varmt til å være ute i mer enn noen minutter av gangen.

Men i dag, hva skjer da? Jo, i dag er det jo solformørkelse og gode greier, så i dag er det naturligvis overskyet. Det er så typisk at jeg finner ikke ord. (Eller, jeg finner jo åpenbart ord, men ikke ord som er sterke og bevingede nok til å beskrive det jeg føler.)

Det groveste av alt er at jeg har til og med sett på værmeldingen, som sa det skulle være fint i dag og et par dager til. Det betyr at det kommer helt sikkert til å være akkurat like forferdelig varmt i morgen. Ja, det hadde egentlig ikke overrasket meg om det blir skyfri himmel og latterlig varmt omtrent klokken tolv i dag.

-Tor Nordam

Jeg så en reklame på aftenposten.no her en dag, og jeg synes den var såpass fjasete at jeg føler jeg må skrive om den. Nå er det ikke akkurat unikt med fjasete reklamer på nettavisene, men jeg føler denne hadde det lille ekstra som skal til for at jeg tar meg bryet med å ta en screenshot og alt som hører med.

Den var en reklame for Glitnir, som man kan se til høyre på faksimilen jeg har inkludert. Og i tilfelle det skulle være noen tvil, dette dreier seg om en reklame for en bank: «Glitnir Bank ASA tilbyr et bredt spekter av banktjenester til bedrifter og privatpersoner.» Akkurat hva denne banken har med fornybar energi å gjøre er litt uklart for meg, men det er ikke poenget.



Poenget er at den eneste av disse energikildene som kan kalles fornybar er olje. Vi kan aldri lage nytt reaktor-brensel til atomkraft, i allefall ikke uten en latterlig sløsing av energi og vi kommer aldri til å greie å varme opp igjen kjernen av jorden. Begge disse energikildene er derfor høyst ufornybare. Olje, derimot, kan vi lage mer av. Det er ikke noen heksekunst, det er bare å grave ned masse dødt plantemateriale og la det ligge i noen hundre millioner år, så ordner det seg selv.

Glitnir mener imidlertid at svaret er jordvarme. Og nå skal ikke jeg si noe negativt om jordvarme, jeg mener tvert imot det er bra saker, men noen fornybar energikilde ...

Jeg er ikke helt sikker på om dette helt fortjener tittelen matspalte, men jeg velger å ignorere at det kan forklares i én setning.

Man tager et jordbær.

Eller. Man tar en kurv med jordbær. Det er akkurat i overkant nok til to personer. I alle fall hvis en av dem er Tor og den andre er meg.

Deretter skjærer man disse bærene i tynne skiver. Vi snakker ikke om "dele i to og så en gang til"-metoden som brukes når man skal ha jordbær med sukker og fløte. Ca 3 millimeter. Med litt slingringsmonn.Når man så har fordelt bærene i to skåler, tar man en sitron og skjærer to skiver av denne for så å skvise en skive over hver av skålene.
Innen man har kommet til desserten har man helt sikkert åpnet og tatt noen glass av en rødvin av et eller annet slag. Det som er til overs, kanskje to desiliter, slår man så over jordbærene (ca en desiliter per skål).

Man kan godt la det stå en liten stund, for bærene blir ekstra gode hvis de får suge til seg litt vin. Hvis man er en stor pyse kan man sikkert ha over litt sukker, men jeg synes det virker fryktelig unødvendig.

Jeg satt på kontoret til veilederen min i dag, og diskuterte allmendannelse. Vi var enige om at det er ganske påfallende at det er helt greit å innrømme at man ikke har peiling på realfag, mens man på en måte er forventet å kjenne til viktige forfattere og slike ting. Mens jeg satt der fikk jeg en melding fra Are, som ønsket meg lykke til i innspurten, og etter å ha tenkt meg litt om, skjønte jeg hva han mente.

Nå er da innspurten offisielt over, og oppgaven er levert både til sensor og trykkeriet. For at dere skal kunne ta del i den intense stemningen har jeg lagt opp et bilde av meg. Midt i innspurten, kan man vel si.

Ikke slik å forstå at jeg skal slacke fremover nå. På master i fysikk i Trondheim, funker det slik at man har muntlig eksamen noen uker etter at man har levert oppgaven. Da skal sensor stille spørsmål om oppgaven, for å få oppklart eventuelle difusiteter, og for å forsikre seg om at man faktisk har skrevet oppgaven selv. Dette skal da gi en mulighet til å justere karakteren, som det heter.

I tillegg er det særpensum, som man også har muntlig eksamen i. Så vidt jeg har forstått er disse to slått sammen til en greie, muligens med en liten pause eller noe. Jeg har dermed en utvidet muntlig eksamen å forberede meg til, og således nok å gjøre på. Nå tror jeg ikke oppgave-delen blir noe problem, jeg ...

Som Camilla nevnte, har jeg vært ganske opptatt den siste tiden. Den opprinnelige planen min var å levere oppgaven min forrige mandag, mens veilederen min mente at jeg kanskje burde drøye til fredag, og han viste seg å ha mest rett. Nå begynner det i midlertid å nærme seg slutten.

For en uke siden tenkte jeg «Nå skal jeg bare regne ut den tingen der, og da kommer jeg til å få dette.», noe som viser seg å være en farlig ting å tenke, fordi det slett ikke er alltid man får det man tror. Nå er jeg imidlertid på et stadium der jeg bare skal lese over en gang og fikse på litt inkonsistent notasjon og sørge for at alle referansene har blitt med og slikt, og så er jeg i grunnen ferdig.

Det betyr at fra og med i dag kommer jeg til å ha litt bedre tid, skjønt det er ikke akkurat ferie ennå. Onsdag den 13. august klokken 13.00 har jeg muntlig eksamen, og frem til da skal jeg bruke tiden på å sette meg inn i særpensumet mitt, som dessverre har blitt en smule nedprioritert den siste tiden.

Forøvrig kan jeg melde at Trondheim er en crappy by å tilbringe sommeren i. Jeg har ikke noe spesielt å utsette på været, som sikkert har vært mer eller mindre like variabelt som i resten av landet, men derimot på jordbærene. Jeg er jo vant med at i en periode i juli får man kjøpt både ...

Som enkelte kanskje har merket sitter Tor midt i innspurte på masteroppgaven sin. Det innebærer at han ikke har tid til å skrive kvalitetsartikler for de høyt ærede Calcuttagutta-lesere, og på grunn av den massive respekt han føler for ovennevnte høyt ærede vil han heller tie enn spy ut noe møl.

Nå har jeg også rimelig dårlig tid på dette kapittelet mitt som skal inn i august en gang (jeg er ikke helt sikker på når). Resultatet er at vi begge sitter på lesesalen på Gløshaugen fra tidlig morgen (et eller annet sted i verden) til sent på natt.
Jeg tenkte det kanskje var på tide med en slags situasjonsrapport; målet er at dere der hjemme skal kunne føle at dere deltar i vårt slit og strev. Kanskje føler dere dere beveget til å sende penger -- man vet jo aldri.

Dette er Tor. Selv om skjorten hans påstår at han heter Jimmy. Tor jobber hardt nesten hele tiden. Han driver og skriver på noe fryktelig vanskelige greier; det handler om plater og krefter og andre imponerende kvanteting. Vi er stort sett alene på lesesalen. Den er jo bygget for å huse en liten by, men det er sommer og sol og nå er det bare oss og av og til Nora som bor der. Og plantene. Og disse kvantegreiene.

Tor er i grunnen en mye flinkere student enn meg. Det kan skyldes at han kjenner panikken komme snikende. Det hender i alle fall at jeg er godt i ...