Jeg trodde akkurat jeg hadde oppdaget en perle. Jeg fant nettopp ut at Sinnataggen på Gardermoen er mye større enn jeg tidligere har trodd. Det viser seg faktisk at de har omtrent dobbelt så store lokaler som tidligere antatt, og det var ikke spesielt fullt der. Så jeg fant meg en plass med stikkontakt i nærheten, noe det ellers er irriterende lite av på Gardermoen, og jeg kjøpte meg en kopp kaffe, og en time på nettet.

Egentlig ville jeg ha en presskanne kaffe, men det hadde de ikke. Så du har sluttet med presskanne, altså? spurte jeg, i et forsøk på å småprate litt. De hadde nemlig presskanne før, og dermed antagelig den beste kaffen på Gardermoen. Det er et halvt år siden, fikk jeg til svar, i et lett snurt toneleie. Men det var kanskje like greit.

Kun få minutter etter at jeg hadd satt meg ned kom det en ansatt som sa hun skulle stenge av halve lokalet, den innerste, hemmelige delen jeg nettopp hadde oppdaget. Dermed måtte jeg flytte meg, og jeg var ikke heldig nok til å få sitte ved en stikkontakt denne gangen. Jeg har derfor kun få minutter på meg, før Macen min kommer til å dø. Antagelig så hardt at den vil tro det er 1970 når den våkner igjen. Denne artikkelen blir derfor noe kortere og bitrere enn planlagt.

-Tor Nordam

I dag vil jeg tro jeg ble utsatt for en scam. Ikke en Nigerian money scam, men kanskje en Edinburghian money scam? Eller Scottish? Noe slikt.

Jeg var ute og gikk på gaten, i en ganske snobbete handlegate ved navn George Street, da det kom en mann bort til meg, og begynte å bable i vei. Det er ganske påfallende i Skottland, og antagelig i resten av Storbritannia også, hvordan klasse later til å ha ganske stor betydning for hvordan en person snakker. Typiske arbeidere snakker med mye mer fremtredende regionale trekk enn for eksempel bibliotekarere. Denne mannen som stoppet meg på gaten så ikke akkurat ut som om han var upper middle class, og jeg skjønte knapt noe av det han sa.

Jeg forstod imidlertid etterhvert at han ville ha penger, og han virket lite innstilt på å gå sin vei, men samtidig var han ikke truende eller uvennlig, så jeg gav ham omtrent et pund eller noe slikt, og håpte han ville gå sin vei. Han var imidlertid ikke fornøyd. Jeg forstod etterhvert at

1: Han solgte Big Issue
2: Han pleier å stå utenfor Starbucks i George Street
3: Han har stått der i ett og et halvt år
4: Han var 33 år gammel
5: Han trengte £22.90 til å kjøpe 100 nye Big Issue
6: Hvis jeg ikke lånte ham £22.90 ville et eller annet fryktelig skje

Jeg var på dette tidspunktet rimelig skeptisk til denne mannen, men han var stadig veldig ivrig ...

I am not going to play the "poor student" record again -- as long as you all keep in mind that just because something is a cliché, that does not necessarily mean it is not true. I did have money for two shows. The first, I did not choose. Rebekah sent me a text asking me whether I wanted a ticket and not having looked at the programme yet, I decided to go with it. This was the ticket for HMS Pinafore, and I must admit that my idea of Gilbert and Sullivan has been a very fuzzy and tenuous one.

Gilbert&Sullivan is of course a British institution, and I know it is old and I know it has taken the journey from tacky pop culture to something resembling a classic. I also know (or rather remember whenever people tell me) that they are the people behind The Pirates of Penzance; but I also always have to be told that Penzance is in England, not in some exotic corner of the world -- my brain does not always work quite as it should.

At any rate, I arrived at the venue not quite knowing what to expect. We had not had an overly auspicious beginning to the evening: we arrived early at the venue and found a rather seedy café which claimed to have wine for sale, but it turned out this "wine" was a Blossom Hill rosé, and I decided I had not gone that far towards alcoholism yet; then we discovered that while we had huddled on plastic chairs among white walls and orange lights, the queue for the show had been steadily growing outside. When we finally got inside we ended up sitting very high up in the theatre. It was terribly hot and stuffy.

I always have ...

Da har jeg altså parkert trucken og sendt studentene hjem. Denne uken er jeg først i Edinburgh, frem til torsdag, og deretter i Trondheim noen dager, før jeg er tilbake på jobb i Molde på mandag. En ukes ferie, med andre ord.

Jeg kom til Edinburgh i går, med fly fra Oslo, og på dette flyet møtte jeg en sjarmerende mann. Han var kanskje omkring 60 år, eller noe slikt, og han var ganske pent kledt. Han hadde tilogmed cravat, og det er det jo ikke så ofte man ser. Han innledet en samtale med meg da han observerte at jeg drakk te med melk, og spurte om jeg kanskje var student i Edinburgh. Nei, sa jeg, det var jeg nok ikke. Jasså? Og hvorfor drikker du te med melk da? Vel, fordi det er godt? sa jeg, og da sa han at det var jo hyggelig, og så så han riktig så fornøyd ut. Så hadde vi en fin liten samtale om studiefinansiering, og han rådet meg til å kjøpe og selge på én gang (han var selger, nemlig), og da ville nok alt gå bra. Meget sjarmerende.

I Edinburgh har jeg ingen spesiell agenda, utenom å besøke Camilla og slappe av. I tillegg må jeg forberede meg til neste matteforelesning, samt at jeg må skrive et foredrag jeg skal holde i neste uke. Jeg skal nemlig til Trondheim også torsdag i neste uke, for å holde teoriseminar på institutt for fysikk, med utgangspunkt i mastergraden min. Og det ...

In my last article I lamented the state of my finances and the horror of having to forgo what is clearly genius.Thankfully there is something called The Free Fringe -- it is a little like Alexandraparken, for those who know the Jazz Festival in Molde, only spread out throughout the city and frequently indoors at pubs. It would appear to be some sort of rebellion directed at the prices for locales in this city during the Festival (quite justified, I'd say), and while you are not really supposed to see it without paying anything, that is quite possible. A dangerous strategy in Scotland, you might say, but there are a lot of foreigners here at the moment. I got Roh to come with me to several events, and here follows my account of my/our experiences of the Free Fringe:

Grim:
This was the first show we saw. It was described as a "dark and twisted" version of four fairytales from the Brothers Grim collection. We were fairly agreed that the Grim fairytales are fairly dark and twisted to begin with, and also that we are rather sceptical of people who use expressions like "dark and twisted", but that when something is free there is a limit to how picky you can be. Our expectations, then, were not of the highest ...

Jeg hadde forleden den tvilsomme glede å redigere en artikkel for en journal, og jeg kan si med det samme at hvis det er én karriérevei jeg ikke kommer til å ta er det å bli korrekturleser. Jeg har jo ofte lekt med tanken (hver gang jeg kommer ut for Romsdals Budstikke, for eksempel; eller den gangen jeg kom i skade for å lese FrPs partiprogram), men jeg tror ikke jeg kunne holdt det ut i lengre tid. Artikkelen som fikk meg til å akseptere denne begrensningen av mine fremtidige valgmuligheter var så full av semikolon, ikke ett av dem brukt riktig, at jeg kun kom gjennom den hjulpet av tanken på et stort glass vin og en plate mørk sjokolade som jeg tidligere hadde bestemt at skulle være belønningen min.

Jeg har ingenting imot semikolon. Tvert imot: Tanken på et tegn som på ingen måte er uunnværlig, men som likevel finnes og kan brukes for å bedre flyten i en setning appellerer sterkt til meg.

Og det er nettopp fordi jeg er så glad i dette punktumet balansert på toppen av et komma at det gjør meg så vondt når det misbrukes. Nettopp fordi det ikke er et nødvendig tegn (slik man kan si punktum og komma er det) -- du kan skrive plettfri norsk (eller engelsk, for den del) uten noensinne å ta det i bruk -- finnes det ingen unnskyldning for å bruke det feil.

Regel #1 er altså følgende: Hvis du ikke vet hvordan du skal bruke semikolon ...

Kjære Anders, Jon Are og Eivind. Det var veldig vennlig av dere å innkvartere meg denne helgen. Jeg må nok en gang si meg meget fornøy med mitt opphold på hotell Hasle. Sant å si ser jeg ikke bort fra at jeg kommer på besøk ved en senere anledning, hvis det er greit. I februar, for eksempel, skal en gjeng fysikere til Oslo for å overvære Valkyrien i den nye operaen.

La meg ellers bare beklage en gang til at jeg nektet å prøve Rock Band, og at jeg tok kvelden allerede klokken elleve. Jeg eier virkelig ikke rytmesans, og jeg fikser ikke innlevelse. Et spill som krever begge deler er derfor virkelig ikke min greie, og jeg vil gjerne beholde denne overbevisningen. Jeg har dessuten hatt en irriterende forkjølesle gående de siste dagene, i tillegg til at jeg stod opp på et ukristelig tidspunkt i går, så jeg følte meg en smule redusert, og valgte å trekke meg tilbake tidlig. Jeg føler meg forøvrig mye bedre nå, etter åtte-ni timers søvn.

Og Are, min gode mann. Det var jo også veldig vennlig av deg å låne bort rommet ditt. La meg forsikre deg om at jeg ikke har lidd noen overlast i hendene på dine medbeboere. Det eneste jeg vil si, er at du burde skaffe deg en ekstra pute. Det er virkelig mye bedre å lese på sengen med skikkelig støtte i ryggen. Jeg vurderer dessuten seriøst å stjele din Phillips Wake-up-light. Den er jo intet mindre enn ...

Heisann,

Det står på it's learning at man skal henvende seg til denne adressen hvis man har et problem med it's learning, og det har jeg. Jeg har et stort problem med it's learning. Det er imidlertid ikke av teknisk natur, men jeg benytter meg likevel av denne upresise formuleringen til å få ut litt frustrasjon. Hvis dere føler for det kan dere eventuelt videresende mailen min til rette vedkommende, hvem det enn måtte være.

Mitt problem med it's learning er enkelt og greit at det koster penger, antagelig latterlig mye penger, og at det ikke tilfører noe nyttig. I gamle dager hadde fagene en hjemmeside. Mange fag har dette fortsatt, noe jeg tolker som et tegn på at mange ikke ser noen fordeler med it's learning. En hjemmeside for et fag kan inneholde all informasjonen man trenger som student, og en hjemmeside kan lages meget enkelt med en enkel mal, slik institutt for fysikk har gjort i mange år.

Det som skjer når man bruker it's learning er at man ikke lenger får tilgang til informasjon om fag man ikke er oppmeldt i, noe som kan være problematisk i mange tilfeller. Nå merker jeg meg at man har begynt å innse at dette er en ugunstig begrensning. Jeg klipper og limer:

Ved NTNU benytter vi læringsplattformen it’s learning, et lukket og passordbeskyttet område for undervisning og læring. De som har tilgang til undervisningen som foregår i it’s learning er de som ...

Det finnes en kafé i Stavanger som går under navnet Bøker og Børst. En slik koselig kafé hvor veggene er dekket av fulle og halvfulle bokhyller, og man aner at hvis det er børst man er ute etter, så går det helt fint å få det også. Tidlig lørdag ettermiddag kan noen ganger være et bra tidspunkt for slik edel drikke, andre ganger ikke. Denne gangen ble det kaffe. Kanskje ikke fullt så edelt, men likevel nytbart. Kaffen gikk fint sammen med litt bedagelig lesing, selv om den tok slutt lenge før boka gjorde det (The End of Mr. Y, forresten), og den tomme koppen ble stående mens jeg ubekymret fortsatte min virkelighetsflukt.

Det var noe senere at jeg la merke til at kaffen hadde tegnet et tydelig bilde i koppen etterhvert som jeg drakk, og hvis jeg var en slik fyr som tror at kafferester er så fantastiske at de viser fremtiden, så ville jeg ha vært ganske fornøyd med det bildet her.



Jeg har kanskje ikke all tid i verden, men i den tiden jeg har, har jeg kanskje hele verden. Yay!

Sånn apropos det Bjørn Inge sa om en skikkelig jobb, kan jeg jo nevne at jeg faktisk har fått meg ytterligere en jobb, nemlig som timelærer på Høgskolen i Molde. Tre timer i uken, tirsdager fra 18.15 til 21.00 skal jeg forelese et støttekurs i matte, for de som finner det vanlige mattekurset litt for tøft. Det kommer jo til å bli en pedagogisk utfordring, men antagelig veldig nyttig å ha med seg når jeg snart skal begynne med pliktarbeide på NTNU, for da gjelder det jo for enhver pris å unngå lab-undervisning.

Forøvrig kunne jeg snakket i timesvis om hvor evig mye bedre det er å jobbe på lager enn å selge forbrukerelektronikk, men det skal jeg ikke.

Ellers vil jeg bare nevne at jeg har begynt å bli flinkere til å ta bilder med mobilen, men jeg lurer på om jeg skal slutte etter at jeg har sett nærmere på noen av dem. Det later til at mobilen min tar bilder som, til tross for at de er to megapixler, ikke er ment å vises i mer enn 0,2 eller noe. Ta en kikk på dette utsnittet, for eksempel:



Når man ser på det på mobilen ser det skarpt og fint ut, med fine farger, men når man får det på en større skjerm ser man at bildet har vært utsatt for en helt pervers komprimering som sikkert ødelegger 90% av det lille potensialet som lå i kameraet til å begynne med. Det viser seg ...