I dag må jeg bare innrømme at jeg ble litt skuffet over været. Det er jo ikke slikt man bør bli, men jeg føler nesten at det var berettiget i dag. Jeg hørte flere som sa det var meldt storm ved kysten, og når det i tillegg regnet ganske heftig tenkte jeg at det ville være en god idé å gå ut og ta bilder. Jeg ble derfor bittelitt bitter da det første som skjedde etter at jeg begynte å gå, var at det sluttet å regne.

Det begynte imidlertid på igjen, og det var i grunnen ganske fint ute. Jeg så ikke noe til den annonserte stormen, det var nok heller en frisk bris eller noe slikt, men det var i grunnen like greit. Jeg hadde en slags idé om å ta bilde av en ensom fjellbjørk som piskes frem og tilbake i vinden, men jeg gikk ikke langt nok opp på fjellet til å finne et godt motiv.

Da jeg kom hjem flikket jeg på bildene i Aperture, som jeg begynner å bli fortrolig med nå som jeg faktisk har en Mac som er hissig nok til å kjøre det. I den forbindelse merket jeg meg for det første, og det så jeg sist også, at høstbilder praktisk talt trygler om massevis av kontrast, og jeg lurer på om jeg kanskje er litt for slepphendt akkurat der. Og for det andre, det er virkelig helt sykt å lage et bilderedigeringsprogram for profesjonelle uten å ha et kurveverktøy.

Det ...

På mandag skal jeg, for første gang i mitt liv, på et ekte møte. Jeg har naturligvis vært på møter før, jeg har for eksempel møtt veiledere og professorer og slikt, og jeg har vært på generelle informasjonsmøter på jobben, såkalte «pizzamøter». Denne gangen er det imidlertid et vaskeekte møte, med bare noen få deltagere. Et slikt man leser om i Dilbert.

Anledningen er at det skal innføres et nytt datasystem på jobben, og til tross for at jeg bare blir der frem til midten av november har man bestemt at jeg skal være en del av arbeidsgruppen som skal jobbe med dette. Den observante leser vil kanskje huske at jeg skrev om dette for litt over et år siden, og anledningen er altså den samme. Bare at denne gangen er det nedsatt en arbeidsgruppe, så nå regner jeg med det blir vei i vellinga.

Jeg sendte mail til økonomi- og datamannen vår, og spurte om det var noe spesielt jeg burde gjøre for å forberede meg, og han svarte med en mail der det stod «Engelsk slipsknute». Jeg svarte at jeg alltid stiller med hel windsor, og jeg vurderer det faktisk seriøst.

Ellers er det jo gunstig at jeg endelig får brukt min nye MacBook til det den gjør best, nemlig å se bra ut. Den andre representanten for lageret, Frode lastebilsjåfør, har også en MacBook, mens jeg har hørt rykter om at økonomi- og datamannen har en 20" koloss av en Dell. Jeg finner det litt morsomt at lagerfolket har frekkere datamaskiner enn datamannen, men det er bare meg.

Uansett, jeg stiller med fordommer i bøtter og spann, og jeg ser veldig frem til å kunne gjøre meg opp en mening om dette med møter selv. Jeg kommer antagelig tilbake med mer.

-Tor Nordam

For de uinnvidde spansktalende vil tittelen indikere at det her er snakk om kylling og ris, i seg selv en ubeskrivelig kjedelig kombinasjon som man vel vanskelig kan tillate seg å skrive en matspalte om. Det det egentlig er snakk om er en peruansk vidunder-middag som jeg flere ganger har prøvd å lage i Norge, men som jeg alltid har mislyktes med. Jeg har kommet til den konklusjon at det merkelige hvite pulveret som min mor i Peru puttet i maten nok var MSG og at det derfor ikke er min feil når det ikke smaker like fantastisk når jeg holder meg til oppskriften forøvrig. Løsningen er å ha i litt ekstra av alt utenom risen, og her følger en modifisert oppskrift. Man tager:
1/3 kopp olje
1/2 kg kylling i biter
1 liten løk (likvidert*)
1ts (eller mer hvis dere vil) malt spisskummen
1 ss hvitløk (likvidert)
2 kopper koriander (likvidert)
1 grønn chili (likvidert) (ca 2 ts)
1 kopp pisco (kan erstattes av lys rom)
vann (ca 2 kopper)
1 likvidert tomat uten frø
1 kopp svart øl
salt
pepper
1 liten gulrot (i terninger)
300 g erter
1/2 paprika
1/2 kg ris

og én diger kasserolle. Vi brukte en wok. Det var ikke optimalt, for det førte til at risen ble ujevnt kokt.
*) Når det står "likvidert" betyr ikke det knust eller hakket. Det betyr at det er likvidert: kjørt gjennom en kjøkkenmaskin ...

I dag fikk jeg en telefon fra Bokkilden. Det var en mann som ville fortelle meg om noen nye tilbud de hadde, men jeg sa jeg ikke hadde tid til å snakke med ham fordi jeg var på jobb. Jeg angret imidlertid umiddelbart. Straks jeg hadde lagt på innså jeg at jeg burde spurt ham om to ting. For det første, hvorfor i alle dager ringer han meg, når jeg har reservert meg mot telefonsalg i Brønnøysundregisteret for denslags? Det er jo ikke så rent lite ufint.

Og for det andre, er ikke Bokkilden en nettbokhandel? Prøver de å starte en telefonbokhandel i tillegg? Eller ville han bare få meg til å sjekke ut nettsidene deres, slik at jeg skulle bli fristet av alle de gode tilbudene? I såfall virket det ikke, jeg har ikke sjekket bokkilden tidligere i dag, og nå som jeg har innsett at det var det han ville, kan jeg i alle fall ikke sjekke. Eller, jeg må jo egentlig det, sånn i journalistikkens navn. Eller noe.

...

Ok, nå har jeg sjekket, og det var ikke en eneste bok jeg kunne tenke meg på forsiden. Det jeg derimot merket meg, som er litt interessant, er at bokkilden har begynt å selge mp3er. Spennende, spennende. Da er det vel ikke lenge før de begynner å lage sin egen e-bok-leser heller.

-Tor Nordam

En av fordelene med å bo i Molde, slik jeg ser det, er at jeg har fjellet bokstavelig talt rett utenfor døren. Jeg liker veldig godt å gå tur, men det er bare unntaksvis at jeg gidder å planlegge langt nok frem i tid til å dra et sted for å gå tur. Når jeg derimot bare trenger å ta på meg sko og gå blir det mye høyere turfrekvens. Derfor har jeg praktisk talt aldri gått tur i Trondheim. Og det er jo litt trist, men slik er det bare når man er lat.

Denne høsten blir forøvrig den første på mange, mange år jeg tilbringer hovedsaklig i Molde. Og ikke bare kan jeg se frem til en hel høst med skogen rett oppi bakken her, jeg har også greid å overtale Camilla til å la meg låne kameraet mitt, i alle fall frem til neste gang jeg skal til Edinburgh, som forøvrig er nøyaktig en måned til i dag. Spennende, spennende.



Ellers kan jeg nevne, som oppfølging til det jeg skrev om å forvirre de stakkars studentene mine, at jeg har fått høre via mellomledd at minst to stykker i klassen min mente jeg hadde «tatt av» på tirsdag, da jeg forklarte oppgaven om asymptotene på tavlen. Jeg er usikker på om det er en bra ting, men jeg håper jeg i det minste scorer poeng for innlevelse eller noe.

-Tor Nordam

Jadda. Som tidligere nevnt var jeg i Trondheim en tur igjen, fra onsdag kveld til torsdag ettermiddag, denne gangen for å holde et foredrag. På institutt for fysikk har vi ukentlig noe som heter teoriseminar, som er, ikke overraskende, seminarer om teori. Det er ofte en intern foredragsholder, noen ganger en invitert gjest, og jeg har forstått det slik at det er vanlig å oppfordre masterstudenter til å holde et foredrag mot slutten av oppgaven sin, dog jeg har inntrykk av at det er heller uvanlig at dette skjer. Jeg har i alle fall ikke hørt om så mange som har gjort det.

I alle fall, jeg sa tidlig at jeg godt kunne tenke meg å holde et slikt foredrag. Det er jo en nyttig erfaring å ta med seg, og når vi blir forskere (og det skal vi jo alle) er jo foredrag på konferanser en viktig del av jobben. Og da er det liksom greit å ha prøvd seg litt «hjemme» først.

Jeg synes egentlig det gikk veldig greit, bortsett fra at det ble omtrent ti minutter kortere enn det egentlig skulle være, og at slutten manglet litt panasj eller noe. Men ellers var det fint, og på et tidspunkt ble det tilogmed livlig diskusjon blandt tilhørerne, og det føltes veldig kult, selv om det resultatet jeg presenterte som førte til diskusjonen ikke egentlig var mitt eget. Men nuvel.

For de som er interresserte kan man se lysarkene mine her. Laget i LaTeX, naturligvis. For de som er ...

Jeg postet en link til nyheten i lynforumet, men etter å ha latt nyheten fermentere et par timer har jeg innsett at det ikke vil være nok til å holde meg på denne siden av sinnsfrisk. Alternativene så langt er
a: finne og drepe personen som står bak idéen
b: random killing spree (man kan ikke si det på norsk, kan man vel?)
c: en artikkel om saken

Jeg går for tredje alternativ. Denne gangen.

Nyheten er følgende:

Det kommer en ny bok i Douglas Adams' Hitchhiker's-serie.
Den kommer ikke til å bli skrevet av Douglas Adams (for Douglas Adams er død og kan derfor ikke skrive mer).
De har derfor gitt jobben til Eoin Colfer, forfatteren av Artemis Fowl-bøkene (som jeg aldri har lest, og som jeg nå aldri kommer til å lese).

The Guardian, til vanlig et fornuftig sted, erklærer at
Hitchhiker fans will be hoping for a resurrection of much-loved characters Arthur Dent, Trillian and Ford Prefect, who were all apparently blown to smithereens at the end of the fifth novel, Mostly Harmless.

Nei. Nei, nei, nei. Njet. No. Jeg tør faktisk påstå "ikke i det hele tatt". Hitchhiker-fans will be hoping, om jeg ikke tar helt feil, for Eoin Colfer to spontaneously combust and take the Penguin people with him. Hitchhiker-fans ønsker ikke å ende opp, slike Dune-fans gjorde for noen tiår siden, i et hjørne mens de vugger frem og tilbake til de gråter seg i søvn.

Adams planla ...

I dag har jeg tilegnet meg ny forståelse, og samtidig etterlatt 35 studenter i en svært forvirret tilstand. Nesten som om jeg hadde spist forståelsen deres, eller noe i den dur. Ganske funky.

Jeg holdt forelesning i dag. Det kurset jeg underviser er et støttekurs for de som synes det enkleste mattekurset er for tøft, så de tar det over ett år i stedet for et halvt. Det er imidlertid mange som tar det ordinære kurset, men som også kommer på mine forelesninger for å få litt ekstra hjelp og støtte. Og det viser jo en viss innsatsvilje, vil jeg si, tatt i betraktning at jeg foreleser fra 18.15 til 21.00.

I alle fall, det er en del, faktisk de fleste, som jobber med øvingene fra det ordinære mattekurset når jeg setter dem til å regne oppgaver. Og det er naturligvis helt greit for meg, hvis de vil gjøre noe mer avansert enn det jeg foreslår, så er jo det bare bra. Problemet oppstår når de begynner å stille spørsmål. Det har seg nemlig slik, at på tross av at jeg har haugevis med studiepoeng i matte, har jeg ikke tegnet et fortegnsskjema siden førsteklasse på videregående. Eller funnet en asymptote, som var det de lurte på i dag.

De hadde fått oppgitt funksjonen

og oppgaven var å finne asymptotene. Til å begynne med var jeg litt usikker, men den vertikale asymptoten er i alle fall grei, den ligger ved x=-2, og jeg prøvde å forklare hvorfor ...

Noen av dere husker kanskje Elsters protester og min reaksjon på dem etter fjorårets Holberg-pris. I dag ble det klart at årets vinner er Fredric Jameson, en respektert litteraturteoretiker som jeg dessverre ikke kan så godt som jeg kanskje burde. Det er noe med den amerikanske teori-grenen: De kommer alltid litt i skyggen av den europeiske i hodet mitt. Det jeg vet om ham har jeg stort sett kommet over i forbindelse med det jeg har lest av og om andre teoretikere, og det er godt mulig det har gjort at jeg har fått et skjevt bilde av ham; jeg er imidlertid rimelig sikker på at jeg ikke er helt enig med ham hele tiden, selv om han ofte later til å snakke fornuft (eller kanskje fordi han ofte later til å snakke fornuft?).

Jameson er marxist (og amerikaner!), men ikke av den gamle skolen -- det er tvilsomt at Marx ville kjent seg helt igjen. Vel, man vet jo aldri: Marx var nok en clever cookie. Jameson beholder imidlertid så vidt jeg kan forstå synet på det økonomiske som grunnleggende, og i de artiklene jeg har lest av ham (og jeg er den første til å innrømme at det ikke er mange) snakker han gjerne om superstrukturer som er bygget med utspring i det økonomiske.

Den økonomiske konteksten vi befinner oss i er det man gjerne referer til (i alle hvis man er en viss type teoretiker) som sen-kapitalisme -- en situasjon kjennetegnet av ...

I det siste har vi fra tid til annen hatt diskusjoner om dette med læring i skolen, og jeg har kanskje markert meg som en smule konservativ. Og det er jeg. Jeg tror for eksempel at fordi Norge har latterlig mye penger, er det en tendens at man prøver å løse problemer ved å kaste penger på dem. Så hvis elevene ikke lærer nok lover man flere datamaskiner, og endrer læreplanene hvert fjerde år, fordi man er redd for å bli tatt for å ikke være villig til å bruke nok penger på barnas utdanning.

Denne tilnærmingen tror jeg er meget usunn, og jeg tror det som egentlig trengs er litt mer juling. Og da mener jeg naturligvis ikke juling, men jeg tror man bør ha respekt for læreren hvis man skal lære noe som helst.

En av tingene jeg har hørt mye om, og som jeg er kjempeskeptisk til, er den utstrakte bruken av datamaskiner i videregående. For eksempel, jeg møtte en gang en gruppe av mine gamle lærere på NTNU. De var der for å få et kurs i bruk av et eller annet gratis matteverktøy for data, som elevene skulle lære å bruke. Jeg har diskutert dette med mange, og jeg møter veldig forskjellige holdninger.

Kanskje spesielt de som har data-bakgrunn (Har jeg spurt deg om dette, Are?), mener at dette høres fornuftig ut, og at data er et verktøy man bør lære seg å bruke på mange måter. Derimot mener alle jeg har diskutert dette med ...