Årets Nobelpris i fysikk ble annonsert i foriforigårs, og gikk til Nambu, Kobayashi og Maskawa. Nambu-Goldstone-bosoner og Cabibbo-Kobayashi-Maskawa-matrisen er naturligvis begreper vi alle kjenner, men hva drev egentlig disse fyrene med, hvorfor får de prisen akkurat nå, og ikke minst, hva med Cabibbo?

Dette er dype og viktige spørsmål som jeg egentlig hadde tenkt å svare på, men jeg har liksom ikke fått ånden over meg, så jeg synes ikke jeg greier å skrive en god og lesbar artikkel akkurat nå. Men jeg skal prøve å komme tilbake til temaet.

Jeg kan imidlertid nevne at Cabibbo i følge wikipedia er bitter, og det hadde jaggu jeg også vært. Nobelprisen kan jo maks deles ut til tre personer hvert år, og når man først har fått navnet sitt på en matrise sammen med to andre, ja da burde i grunnen saken være biff. Og hva skjer? Jo, Nobelkomiteen velger å heller gi en del av prisen til Nambu! Oioioi. Og det er jo sjokkerende i seg selv, for hva med Goldstone?

Nånei, sier jeg, eventuelle diplomatiske intriger som kunne oppstått ved å gi Fredsprisen til en kinesisk menneskerettighetsaktivist er bare småtterier i forhold til dette.

-Tor Nordam

Jeg har alltid vært svak for Macbeth. I tillegg til å være en briljant tragedie er det i seg selv et stykke med så mye spennende ekstramateriale at min lettpåvirkelige hjerne blir helt forgapt.

Det er jo en velkjent sak at stykket er forbannet og at man derfor aldri må nevne det ved navn hvis man skal spille teater. The Scottish Play ble forøvrig skrevet for James I av England (James VI av Skottland), som regnet seg selv som etterkommer av Banquo (heksene erklærer jo som kjent at Banquo er "Lesser than Macbeth, and greater" ; "Not so happy, yet much happier" ; "Thou shalt get kings, though thou be none". Og noe senere, når Macbeth har ryddet Banquo (men ikke Banquos sønn) av veien ser han åtte konger foran seg sammen med Banquos gjenferd. Det er slikt som jeg liker. Når stykket i tillegg inneholder noen av de beste monologene, for ikke å snakke om enkeltreplikkene, i hele Shakespeares corpus... vel...

Når jeg så fikk muligheten til å se stykket i Edinburgh er det kanskje ikke videre overraskende at jeg grep sjansen. Det var som vanlig på Lyceum, og det var herlig, herlig, herlig. Jeg har sjekket litt rundt på nett og funnet at mange andre ikke har vært like fornøyde som meg, men nå har jeg såvidt sittet på kanten av setet gjennom hele forestillingen, og det på tross av en busslast (jeg overdriver ikke) tenåringer med knitrende godteposer og et par som fant det for godt å ta med ...

Da jeg var en liten jente med et mindre utviklet sosialt liv (*host*) utviklet jeg en uvane jeg har slitt med siden: Jeg gikk meg vill i leksikon. Jeg ville gå for å slå opp et eller annet i mine foreldres (nå sikkert fryktelig utdaterte) Aschehoughs og Gyldendals store norske leksikon. Etter å ha lest det jeg i utgangspunktet var interessert i å finne ut av ville blikket alltid falle på disse hendige pilene som sendte en videre til relaterte artikler. Leksikon har imidlertid den fordelen at man hvis man vil lese en av disse andre artiklene, må man lete seg frem til dem, kanskje til og med hente et nytt volum ut av hyllen. Og det er en komplisert affære å slå opp flere artikler på én gang. Det er sant at jeg til tider har endt opp på gulvet med åpne leksikon på alle kanter (noe som uvergelig førte til kommentarer når foreldrene mine oppdaget det), men det var bare en gang iblant.

Nå har jeg blitt voksen og ansvarlig; ikke har jeg all verdens tid å kaste bort, heller; jeg skal helst ha lært å drive målrettet forskning, å se hva som er relevant og hva som ikke er det og holde meg på den lange og smale vei. Dengang ei. Og for å gjøre vondt verre har noen smarte folk et eller annet sted kommet på at en "Free Encyclopedia" vil være en god idé. Jeg erklærer herved at dette kommer til å være slutten på ...

Jeg husker fortsatt den første gangen jeg ble konfrontert med den tanken at universitetene skulle styres etter business-modellen; det ga meg en ekkel følelse, men jeg kunne ikke helt forklare hvorfor. I Dan Brown-artikkelen min for et par år siden kom jeg inn på at kvalitet ikke kan bestemmes demokratisk. Og noe er galt når politikere ser for seg at sykehusene skal bli bedre ved å effektivisere og bruke mindre penger.

Hva er sammenhengen mellom disse tilfellene? Jeg har ofte hatt problemer med å sette fingeren på hva som er galt. Da jeg forleden satte meg bedre inn i Lyotard enn jeg tidligere har gjort, fikk jeg imidlertid det som bare kan beskrives som en aha-opplevelse.

Jean François Lyotard er en fransk poststrukturalist, og som god poststrukturalist nøler han med å anerkjenne absolutte standarder og homogenitet. Samtidig er han ikke villig til å la alt skli ut i absolutt relativisme.

Dette spørsmålet kjører han sammen med en analyse av kunnskap i vårt postmoderne samfunn. Det høres kanskje ut som en merkelig blanding, men ha litt tålmodighet.

Slik Lyotard ser det (i alle fall i den kanskje mest kjente boken hans, La condition postmoderne: Rapport sur le savoir -- det blir vel noe i retning av Den postmoderne tilstand: Rapport om viten på norsk), finnes det ikke én type kunnskap (eller viten: knowledge, savoir) i et samfunn; tvert imot har vi forskjellige typer viten som eksisterer ved siden av hverandre og mot hverandre, og som ikke underordner seg den samme standarden.

I ...

Jeg er en myk nittitalls-mann. Og slik jeg ser det, er det ikke noe galt i dette. Jeg har derfor aldri prøvd å skjule min overbevisning. Jeg innrømmer glatt at jeg liker å lage mat, til og med vegetarmat, og jeg har ingen problemer med å stå for at jeg har sett BBC-utgaven av Pride and Prejudice frivillig mange ganger.

Likevel er det ikke til å komme bort fra at jeg gjerne vil bli respektert i det mandige miljøet på jobben. Og av og til lykkes jeg, for eksempel når jeg får demonstrert mine mad skillz som truckfører. Men så skjer det av og til ting som ødelegger all mandigheten jeg møysommelig har bygd opp gjennom en hel sesong. Som for eksempel når Camilla ber meg sende henne noe, og jeg må be en kollega, la oss kalle ham «Angmar», om å kjøre meg til byen i lunsjen for å kjøpe en Bamseknapp.

La meg fortelle litt om «Angmar». «Angmar» er ingen nittitalls-mann, og slettes ikke myk. Første gangen jeg møtte ham ble jeg ikke umiddelbart overbevist om hans mandighet, så jeg uttrykte tvil.

Så, denne «Angmar», er han egentlig noe tøff? spurte jeg. «Angmar»? svarte en annen ferievikar, som vi kan kalle «Tor Eivind», Hallo? Han er level 70 og har +1400 fire damage.

Så dere skjønner sånn omtrent hvor mandighetsnivået ligger. Han gikk likevel med på å kjøre meg til byen for å kjøpe bamseknapper, dog ikke uten ganske mye mobbing. Og det ble slett ikke bedre av ...

Jeg sitter på lesesalen og tar en altfor lang pause fra å faktisk gjøre noe, mens bak meg sitter fire siv.ing.-studenter og diskuterer slike nerdete teknologiting som jeg vanligvis liker å prate om. Tre av dem virker relativt oppegående, til tross for an ganske markert Narvik-dialekt fra en av dem. Kruxet er siv.ing.-student nummer fire. Han er et ganske stort krux. I løpet av en diskusjon om atomkraft presterer han å komme med følgende gullkorn:
-Jeg vet at jeg kommer til å få jobb når jeg er ferdig, fordi jeg studerer noe det er behov for i arbeidslivet, og jeg er jævlig flink. (Her lot jeg fintfølende være å kommentere at jeg beundret hans ydmykhet også.) Han skal ikke jobbe med atomkraft, heldigvis.
Noen av dere tror kanskje at dette er en ekstrem overdrivelse av hva han faktisk sa, men dessverre er det et tilnærmet ordrett sitat. "Kanskje var han ironisk?" tenker dere kanskje. Jeg øynet også et lite håp, før han noe senere uttalte:
-Jeg har ikke tro på menneskeheten lenger, fordi jeg gidder ikke å gjøre noe for å å redde verden, og jeg er jo blant de beste.
Her passet jeg på å skyte inn at han nok ikke var en idealist, noe han veldig fornærmet hevdet at han var. Han var bare en informert sådan.

Nå snakker han om hvor full han skal bli, hvor full noen andre var, og hvor mye bedre sport og porno er nå man deltar og ikke ...

Tidligere i år etterlyste Carl Andreas en artikkel om Ubuntu på Mac. Nå har jeg gått hen og installert Ubuntu, på Macen min, dog muligens ikke slik han tenkte på. I forrige uke la jeg nemlig inn VMware Fusion, som er et program som lar meg kjøre virtuelle maskiner på Macen. Å legge inn Ubuntu på en virtuell maskin var i grunnen så rett frem og lettvint at det ikke egentlig er noe å skrive hjem om. Men nå kan jeg egentlig ikke se noen god grunn til å kjøre Ubuntu på en Mac, så det var ikke det som var grunnen til at jeg kjøpte (!) VMware.

Som jeg har nevnt tidligere er jeg med i en arbeidsgruppe på jobben, der jeg skal være en del av å innføre nytt datasystem og lagerstyring. Målet er at dette skal være i gang til nyttår, og innen da er jo jeg ikke lenger lagerkontorist, men stipendiat i Trondheim. Likevel følte noen at det kunne jo være greit å gi meg Windows, så jeg kan legge inn det nye systemet vi skal bruke på Macen min, og enklere lære det selv, før jeg formodentlig skal lære opp andre.

Jeg protesterte naturligvis ikke på at jobben ville gi meg XP pro helt gratis, og det var altså grunnen til at jeg kjøpte VMware. Akkurat det å legge inn Windows var i grunnen like rett frem og uspektakulært som vanlig, og heller ikke noe å si så mye om. Det eneste jeg kan nevne er ...

I dag våknet jeg som vanlig av vekkerklokken, klokken halv sju. Som vanlig la jeg meg ned igjen for å snooze litt, som det heter på fint. I motsetning til vanlig skjedde det noe mystisk med tid og rom, og i neste øyeblikk våknet jeg på nytt av at mamma banket på døren min og spurte om jeg skulle på jobb, 11 minutter før jeg skulle være på jobb.

Jeg er en stor tilhenger av god tid om morgenen. Jeg liker å spise frokost, drikke kaffe og lese nettaviser i minst en halvtime om morgenen. Derav vekkerklokken på halv sju. Men det fantes en tid da jeg levde mer som Trond*, en svunnen tid. Jeg snakker naturligvis om videregående. Akk, videregående er bortkastet på videregåendeelevene. Men jo. Det første året på videregående gikk jeg, som jeg har fortalt før, i artikkelen om grønn iskaffe, og her må jeg bare digrerere litt, selv om det betyr at denne setningen ikke fungerer helt.

Det er med sjokk og sorg jeg registrerer at grønn iskaffe, som gjenoppstod i fjor vår, nå later til å være på vei til å dø igjen. Den finnes i alle fall ikke i noen butikker i Molde lengre, og jeg så den ikke da jeg var i Trondheim nylig heller. Men hva ser jeg i stedet? Jo, enda en iskaffe med sjokoladesmak. Den annonseres riktignok som mørk sjokolade, men jeg testet en, og i likhet med alle andre ikke-grønne iskaffeprodukter fra Tine smakte den mer sukker enn kaffe ...

Jeg har lenge irritert meg over oppslag som

McCAIN LEDER MED 0.23%!!!11
eller ingresser som forklarer at Obama har støtte fra 49% av befolkningen, mens McCain må klare seg med 42%

Det er ikke fordi jeg mener amerikansk politikk ikke har noen interesse for nordmenn (og selv om jeg nøler med å stemple alle bidragsytere til Dagbladets og Aftenpostens kommentarfelt som idioter -- vel... man kan umulig spille med alle kortene hvis man tror amerikansk politikk ikke påvirker oss).

Det er heller ikke fordi jeg er lei av valgkampen (selv om jeg kanskje synes den er litt vel langtrukken med litt vel mye tull og tøys).

Det er fordi jeg har fått med meg at det amerikanske systemet ikke baserer seg på prosenter i det hele tatt. Det har ikke norsk (eller britisk eller amerikansk, for den del) media fått med seg. Eller hvis de har skjønt det, ignorerer de det for harde livet.

Når amerikanere velger sine presidenter gjør de det ikke ved direkte stemming, men gjennom et system som vel ble laget før kommunikasjon over store områder var en mindre smal sak. Man hadde ikke internet, ikke telefon, ikke telegraf. Man hadde kanskje ponni-ekspressen, men jeg er ikke sikker på om de dekket hele området. Løsningen var å opprette Electoral College.

Electoral College består av 538 representanter fra forskjellige stater (hver stat har like mange som de har representanter i Kongressen, med unntak av Washington D.C.). Det er disse, ikke presidenten, som velges av befolkningen i ...

I dag ringte jeg Schenker, tidligere Linjegods, for å klage. Eller reklamere er vel et mer korrekt begrep. Jeg ville jo ikke akkurat klage og syte, det var jo ikke som om de hadde forulempet meg personlig. Jeg ville bare informere om at de hadde ødelagt 1 stk gods, og at jeg ville ha en ny. Sjåføren hadde til og med kvittert på at godset var ødelagt, så det hele burde være en smal sak.

Det stod ikke noe telefonnummer på pakkseddelen, så jeg bestemte meg for å sjekke ut dette internettet, som jeg har hørt så mye bra om. Og sannelig, på hjemmesidene til Schenker fant jeg en side der det stod et telefonnummer, som utga seg for å være til sentralen i Molde. Nummeret hadde imidlertid bare fem siffer, og det tenkte jeg var litt rart. Jeg mistenkte rett og slett at det var et landsdekkende nummer der jeg ville få snakke med noen som ville skrive en rapport, og deretter spørre meg hvor Molde egentlig er, og om det er langt fra terminalen til der jeg jobber, og til slutt konkludere med at de sikkert fikk sende noen for å se på det.

Jeg lette derfor litt til, og fant et nummer som så mer lokalt og vanlig ut. Da jeg ringte dit fikk jeg en slik tast ditt for datt ogsåvidere, og jeg valgte tydeligvis feil. Jeg havnet i alle fall i Oslo, hos en dame som ville skrive en rapport, og som deretter spurte hvor ...