For å gi en liten statusoppdatering, i kjølvannet av alt dette snakket om Twitter, kan jeg nevne at jeg nå stikker til Edinburgh en ukes tid. Jeg reiser på tirsdag, altså i morgen, og kommer tilbake neste tirsdag. Grunnen til at jeg reiser akkurat nå, var at da jeg bestilte turen trodde jeg at vi hadde billetter til Dylan Moran den 25. oktober. Det viste seg imidlertid å være en misforståelse, da det var utsolgt.

For å gjøre det hele ekstra bittert, viser det seg at Neil Gaiman skal lese fra sin nyeste bok i Edinburgh dagen etter at jeg drar hjem. Menmen, det blir helt sikkert fint likevel. Om ikke annet får jeg mest sannsynlig oppleve verre vær enn vi har i Molde nå for tiden. I det minste blir det nok mer regn, om ikke fullt så kaldt.

Ellers er det mange som har spurt i løpet av høsten om jeg har et sted å bo i Trondheim, og det har jeg jo ikke. Som vi husker flyttet jeg ut av rommet mitt i Skansegaten ganske nøyaktig fem dager før jeg fikk tilbudet om stipendiatstilling i Trondheim. Jeg har stort sett svart at jeg skal begynne å bekymre meg for et sted å bo sånn omtrent i oktober. Nå er imidlertid oktober her, og innen jeg kommer tilbake fra Edinburgh er det praktisk talt november. Det nye svaret er dermed at jeg skal bekymre meg for dette i november. Antagelig tar jeg en tur til Trondheim sånn omtrent ...

Jeg har jo mange ganger sittet gjennom såkalte film-maraton. Det var Jane Austen-maratonet for noen år tilbake; og før det, allerede på ungdomsskolen, satt vi gjennom Star Wars (det var imidlertid før alt gikk til helvete der).

Jeg er ingen stor fan av drikkeleker, og jeg hadde egentlig for lenge siden bestemt at det er noe jeg ikke driver med. Noe annet jeg ikke er en tilhenger av er Ringenes herre-filmene. Man skulle derfor kanskje tro at et LotR extended version film-maraton med drikkeregler var det siste jeg ville finne på å utsette meg for.

Alt har imidlertid sin naturlige forklaring. Jeg hadde forhandlet frem grønt lys for så mye klaging som jeg måtte føle for; og ingen hadde fortalt meg at det skulle være drikkeregler involvert. Vi brukte en variasjon av reglene på denne siden, om enn noe mindre respektfullt:

Every time someone drinks anything, take a shot.
If it's a Hobbit, take two shots.
If it's Gimli, take three shots.
If Gimli belches afterward, drink the whole bottle.

Every time someone eats anything, take a shot.
If it's a Hobbit, take two shots.
If it's an Orc eating entrails, take three shots.

Every time a Hobbit talks about food, take a shot.

Allerede her anså jeg det som lite sannsynlig at vi kom til å overleve Bilbos fødselsdagsselskap, helt i begynnelsen av filmen. Jeg tok derfor konsekvensen av dette og tok veldig små slurker.

Every time Frodo says "Oh, Sam...," take a shot ...

Jeg var på BrukBar i går kveld. Etter at de har flyttet til nye lokaler har jeg merket meg at det er nå en mye større andel uhøflige, kjipe og rett ut ubehagelige folk som besøker stedet enn tidligere. Det var trangt, folk albuet seg rundt i lokalet, og brydde seg svært lite om de gikk ned folk, rotet ut drikka til noen eller hva som helst, egentlig. På et tidspunkt skulle jeg gjennom en døråpning og ned en trapp hvor det stod tjukt av folk, som tilsynelatende ikke kom seg den ene eller andre veien, men når jeg først hadde havnet i stimen, var det vanskelig å endre kurs, så jeg måtte ta tida til hjelp. Det som skjer er selvfølgelig at noen bak meg, eller på siden av meg, blir utålmodig og presser seg frem. Noe som fører til at jeg må ta et skritt til siden, som resulterer i at jeg dulter borti en fyr som har valgt å henge midt i døråpninga, sikkert fordi han synes det er et dødsfett sted å henge med kompisen sin og prate dritt. Før jeg rekker å si unnskyld sier han...


ÆÆØØØØYH! TRENGER FAEN IKKE DYTTE DAH!

Jeg: Unnskyld? Hva sa du?

Kjip fyr: JEG SA AT DU TRENGER FAEN IKKE DYTTE!

J: Har du sett at du står midt i en døråpning?

KF: DU TRENGER IKKE DYTTE DAH!

J: Har du også lagt merke til at det er stappfullt av folk som vil forbi her?

KF: DØH! DU TRENGER ...

Mitt sinn verker og min hukommelse gnager; jeg prøver å memomere tittelen på en bok jeg leste for mange år siden.

Sjangeren kan beskrives som spenning/thriller. Handlingen utspiller seg i stor grad i Russland/Sovjet (litt usikker på årstall, men ikke så veldig gammelt(verken handlingen eller boka)), hvor protagonisten plutselig befinner seg i et slags underjordisk samfunn eller by, bygd av regjeringen for å [sett inn de vanlige årsakene til alt det kule russerne har eksperimentert med opp gjennom årene. Mest trolig noe i stil med «overleve atomkrig»].

Videre husker jeg at protagonisten ble forevist en underjordisk massegrav, eller kammer, hvor massevis av kropper hvis eier var uenig med Stalin på 30-40-tallet ble dumpet.

Senere i boka er jeg ganske sikker på at befolkningen rømmer i en slags nødutgang som ender i et hus eller en blokk, hvor en sovjettank begynner å skyte mot dem. Hurlumhei for alle pengene, med andre ord. Boka er selvfølgelig urealistisk på en haug av måter, men den er passe dyster og virkelighetsnær til at man ikke begynner å gapskratte.

Jeg er 99% sikker på at boken jeg leste var på norsk, og jeg er videre 70% sikker på at det ikke var en oversettelse.

Det er godt mulig at dette er en kjent bok av en eller annen kjent påskekrimforfatter, i så fall vil jeg ha meg selv unnskyldt da jeg ikke har beskjeftiget meg med slik litteratur de siste årene.

I går gjorde jeg noe jeg egentlig alltid har hatt litt lyst til. Jeg kjøpte en Jerrykanne. Og det er jo noe enhver mann burde ha. Det hadde seg nemlig slik at jeg fikk i oppdrag å skaffe diesel, men jeg bestilte ikke tidlig nok til å få det levert i går. Han lovte imidlertid å komme mandag morgen, men en lørdag med én dieseltom truck er ikke særlig optimalt.

Jeg tok derfor på meg ansvar, og tok en avgjørelse om at her måtte det skaffes diesel. Og det er jo greit nok. Det var i grunnen bare å kjøpe diesel og huske å få kvittering, så var den saken i boks. Bortsett fra at jeg ikke hadde en egnet boks, naturligvis. Og dermed benyttet jeg denne relativt tynne unnskyldningen til å kjøpe meg en jerrykanne, så jeg hadde noe å frakte dieselen i.

Det eneste som kanskje trekker litt ned, er at den er rød. Rød er jo en ganske vanlig farge på en bensinkanne, men jeg føler kanskje at grønn er hakket mer mandig. Det er i alle fall grønn man skal ha hvis man skal ha fire-fem jerrykanner festet rundtomkring på jeepen sin. Imidlertid har jeg ingen jeep, ei heller noe annet som går på bensin, så inntil videre kan jeg nok leve med at den er rød.

Forøvrig:

Er det noen som har erfaring med noen av disse håndterminalene fra Intermec? Hvilke(n) vil dere tro egner seg best på et byggevarelager, og hvorfor?

-Tor Nordam

I helgen gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på ganske lenge. Jeg spilte dataspill. Nærmere bestemt Warcraft III. Og det var faktisk ganske fett. Fett nok til at jeg ser frem til å spille det mer, når jeg får tid. Antagelig i morgen eller fredag.

Det hele begynte med at jeg var på jobb på lørdag, og i en rolig stund begynte min kontor-makker, som er 19 år, tror jeg, å lese seg opp på World of Warcraft. Lister over items eller noe i den dur. Han spiller ikke selv, men han liker å holde seg oppdatert for å kunne konversere med venner som spiller. Ganske beundringsverdig, på en måte. Det blir jo det samme som klassisk dannelse, hvis hensikt er at man skal ha en felles kulturell ballast. Bare at vi i dette tilfellet snakker om høyst uklassisk dannelse.

Uansett, han fortalte meg at han likte godt at World of Warcraft tar mye historie fra Warcraft III, og noe om The Lich King, som jeg forøvrig hittil har trodd het The Leech King, noe jeg synes var litt rart, og da jeg sa at jeg aldri hadde spilt spillet ble han en smule sjokkert, og det endte med at jeg gikk hjem og lastet det ned og begynte å spille.

Jeg har faktisk aldri spilt et spill av denne typen før, hverken Starcraft eller Red Alert eller noe som helst, så det ble jo en ny, men positiv opplevelse. Og jeg tror forøvrig jeg burde begynne å bruke litt flere punktum.

-Tor Nordam

I morgen kommer det øyeblikket jeg har sett anti-frem til hele høsten, helt siden jeg ble matteforeleser på deltid. I morgen skal jeg nemlig lære klassen min om derivasjon, og det antagelig interessant. Jeg husker fra da jeg selv lærte derivasjon av Svein Bloch, i det herrens år 1999, at mange, meg inkludert, opplevde definisjonen på den deriverte som noe hinsides avanserte greier. Og det er i grunnen litt trist.

Det å derivere er nemlig ikke veldig vanskelig. Det forutsetter naturligvis at man er komfortabel med grunnleggende regneregler, men når det er på plass dreier det seg bare om å slavisk følge et sett regler mens man passer på å ikke gjøre slurvefeil. Og det verste av alt er at definisjonen på den deriverte egentlig også er veldig logisk og åpenbar, når man bare får tenkt seg litt om.

Jeg er derfor litt usikker på om det egentlig er best å begynne med definisjonen, som er den tradisjonelle måten å lære derivasjon, eller om man bør begynne med å forklare med vanlige ord hva det er vi driver med, for deretter å ta reglene, og så definisjonen en gang senere. Det er nesten litt fristende å være litt eksperimentell.

Forøvrig ser det ut til at jeg får forelese til våren også, men da naturligvis i Trondheim. Som stipendiat skal jeg ha 25% pliktarbeid, som vanligvis består av labundervisning til første- og andreårs siv.ing.-studenter. Å undervise den samme oppgaven gang på gang er ikke akkurat noe jeg har sett ...

Jeg skrev i forrige uke at da jeg for snart ti år siden stod på kontoret til lagersjefen og spurte om jobb, så jeg ikke akkurat for meg at jeg kom til å sitte og blogge bak disken på lagerekspedisjonen ti år senere. En annen ting jeg ikke så for meg, var at jeg skulle komme til å holde en presentasjon (skrevet i LaTeX, naturligvis) på møterommet der styremøtene vanligvis holdes.

Likevel er det nettopp det jeg skal gjøre i morgen. På det første møtet i arbeidsgruppen jeg er med i, fikk jeg nemlig en oppgave, og i morgen skal jeg redegjøre for hva jeg har tenkt og kommet frem til. Det blir ganske spennende. Eller, det å holde presentasjonen i seg selv blir ikke så veldig spennende, men det blir interressant å se hva som følger.

Det som en interressant er at medlemmene i arbeidsgruppen kommer fra forskjellige verdener. Jeg, for eksempel, kommer fra lagerverdenen, men også fra fysikerverdenen, og begge farger min måte å se ting på, og min måte å diskutere problemer på. I tillegg har vi en lastebilsjåfør som har vært på en ganske omfattende logistikkurs, en datamann som snakker i flotte vendinger om det nye systemet vi skal ta i bruk, en datamann som har vært med på lageret og diskutert våre ønsker og behov, en data- og regnskapsmann som må rydde opp alle data-feilene som blir gjort av andre, og en sjef med bakgrunn fra Thorn på Skandinavisk nivå, men som også har vært ...

Twitter er et stilrent og enkelt verktøy for å holde verden og/eller vennene dine oppdatert om hva du gjør og tenker. Formatet er meldinger på 160 tegn, plassert i en tidslinje hvor den nyeste meldingen kommer sist. Andre kan lese kun meldingene som kommer fra deg, eller de kan samle meldinger fra mange forskjellige twitter-brukere i en strøm. Min strøm ser slik ut:



I motsetning til Facebook er Twitter et verktøy som lar deg gjøre bare én ting - skrive 160-tegns meldinger, eller mikrobloggposter, som noen også kaller det. Denne slags meldinger finnes også på Facebook, men sjarmen i Twitter er at de brukes til mye forskjellig, og oppdateringsfrekvensen er høyere (gjerne mange ganger om dagen). Folk skriver hva de føler og gir ymse tips, men de henvender seg også direkte til hverandre ved hjelp av disse meldingene - som om de var lynmeldinger. (Min henvendelse til andersbsg i skjermbildet over er et eksempel.)

Facebook har mye av den samme funksjonaliteten gjennom venners statusoppdateringer, som man automatisk får, men på Twitter sier man eksplisitt at man vil "følge" noen - abonnere på statusoppdateringene deres. Mens enkeltes Facebook-status blir oppdatert irriterende ofte og forsøpler nyhetsstrømmen (som på Facebook deles av statusoppdateringer og alle mulige andre hendelser), er jo hele poenget med Twitter disse meldingene; de er ikke noen sideeffekt av at man er noens "venn", og hvis man ikke vil se noens meldinger, er det bare å avslutte abonnementet på den strømmen.

Apropos "venner" - Twitter kjenner ikke til dette konseptet. Alle kan i ...

Det blir ikke nyttårsaften-feiring hos meg i år. Jeg tenkte jeg burde si ifra god tid i forvegen, og jeg har jo antydet det en stund nå, men her er altså den offisielle beskjeden.

Det har jo i grunnen utviklet seg til en tradisjon av det faste slaget at om ikke alle Moldes beste kommer til meg i ni-tiden 31. desember, er det i alle fall et visst oppmøte. Og jeg har i grunnen kommet til det punktet der jeg føler at det ikke lenger har vært nødvendig å invitere hvert år. Det har vært nok å bekrefte.

Men, og jeg beklager virkelig, jeg har bestemt meg for å ta en interkulturell opplevelse istedet, og i år blir det ikke nyttårsaften i Øverlandsveien, men Hogmanay i Edinburgh.

Fordi det føles litt for ... ett-eller-annet ... å gjøre en artikkel ut av en slik annonsering (selv om det er sikkert ti års tradisjon som brytes, tenkte jeg jeg skulle gjøre det til en "hva Camilla driver med for tiden" artikkel, av den typen vi gjorde i fjor og året før (om jeg ikke husker feil).

Camilla driver altså fortsatt og skriver på doktorgraden (noe annet ville jo vært mirakuløst -- det er ytterst få som blir ferdige på under et år). Den handler om uavsluttede narrativ, og fokuserer først og fremst på Dickens' The Mystery of Edwin Drood, men jeg har tenkt å se litt på Stevensons Weir of Hermiston (og kanskje St.Ives og Heathercat også) og kanskje Denis Duval av Thackeray (det ...