Jeg har merket meg at flere avis-lignende tidsskrifter, Dagbladet for eksempel, opererer med et par anonyme resturant-anmeldere med festlige navn fra litteraturen, og som skriver i tredjeperson. Formålet med anonymiteten er formodentlig at det ikke skal bli kjent i resturant-miljøet at man er anmelder, slik at man dermed får kunstig god mat og service. Jeg mener forsåvidt også å huske at jeg leste en bitter kommentar fra en ikke-anonym resturantanmelder, som mente det var bedre å skrive under fullt navn, ettersom leserne på den måten kan vite at de får konsistente vurderinger fra samme person. Nuvel. Jeg lanserer herved calcuttaguttas resturantanmelderteam, Karius og Baktus. Som den bitre, ikke-anonyme anmelderen påpekte har du ingen garanti for at det er de samme personene fra gang til gang, men det får vi bare leve med.
Karius bestemte seg for å teste en klassiker, og bestilte en tørr martini. Bartenderen, som viste seg å være en gammel lagerkollega av Karius, innledet en liten samtale om gin, og anbefalte en av de fire-fem typene de hadde. Vermouthen var Noilly Prat, som er grei om ikke så spennende. Karius må innrømme at han liker Barbero godt i martini, men det er vel ikke akkurat en tørr vermouth. Cocktailen dukket opp ved bordet etter kort tid, og var forsåvidt god. Baktus kommenterte at olivenene var fra Eldorado, og man kunne kanskje gått for noe fjongere. De var dessuten tredd på en vulgær tannpirker av gjennomsiktig plast.
Apropos vulgær, Baktus bestilte en cocktail ved navn Pornstar Martini, som viste seg å være en slags fruktsalat med en halv pasjonsfrukt flytende i glasset, servert med en shot champagne ved siden av. Man kan kanskje ikke klandre baren for å servere det kundene bestiller, men hadde Karius vært barsjef hadde den ikke stått på menyen, og om noen forsøkte å beskrive den hadde han høflig antydet at de kanskje egentlig så etter en salatbar.
Mens Karius og Baktus nippet til drink nummer to og førte dype samtaler og dype temaer passerte klokken tilsynelatende en slags magisk grense for Moldes uteliv. Rundt midnatt begynte det plutselig å strømme på med mennesker, og våre venner takket for seg kort tid etter.
Alt i alt virker Lille lounge og bar som et helt greit sted. Alle cocktailene var gode, og kostet under 120 kroner om Karius ikke tar feil. Det som trakk ned var nokså høy musikk, et idiotisk bord som stod på en kasse i stedet for, som er mer vanlig, på bordbein, med det resultat at man ikke kunne ha beina under bordet, samt det bråkete klientellet etter midnatt. Karius ser nok for seg å ta turen igjen, men da fortrinnsvis klokken ti en fredag.