Da har jeg vært på østlandet i omtrent et døgn, og det viser seg i grunnen å være et helt kurant sted. Det er fin temperatur til å sitte ut og slikt, så jeg er fornøyd. Vi har hatt to treninger i dag, med Norges høyest graderte (6. dan) som instruktør. Den gamle japanske mannen kommer ikke før på onsdag, så det blir bare to dager med ham, men Bjørn Erik som han heter er et utmerket substitutt.

Videre har vi fått avklart hvordan joen ble oppfunnet. Håkon, som har bodd i Japan og trent med mange gamle japanske menn døgnet rundt, og dermed vet alt, fortalte at det var faktisk en bo-mester som fant opp joen. Først ble han utfordret av en samurai, som han fikk grisebank av. Så dro han hjem, og mediterte og trente, og prøvde seg så på samuraien på nytt. Nok en gang fikk han deng.

Så dro han hjem og mediterte enda mer, og da kom han frem til at hvis han sagde av boen sin ville han få flere fordeler, blant annet kunne han snu joen foran seg, og dermed kunne han kontrollere begge sider. Som tenkt så gjort, og med sin nye, kortere pinne dengte han samuraien. I aikido bruker man forøvrig en del jo, men ikke bo. Det skal skyldes at det var lavt under taket i dojoen til grunnleggeren.

Håkon fortalte også at det var en gang en zen-student som fikk høre at det ikke fantes noen grein. Så gikk ...

Dagen i dag begynte ikke så veldig bra. Været var nemlig helt ok. Jeg hadde egentlig håpt på et helvetes regnvær, for jeg skulle være alene på kontoret på jobben i dag, og da ville det bli mindre stress om det var få kunder. Og regn betyr at færre koner tvinger sine menn til å gjøre noe i hagen, og dermed færre kunder.

Været var altså utmerket, og det var dermed en del kunder. Ikke for mange, så det gikk i grunnen fint, men som vanlig kom det en og annen treig jævel så vi ble stående til ti på halv tre. Så fartet jeg hjem, og begynte å pakke, hvorpå jeg tok fly til Gardermoen, tog til Oslo S, tog til Jaren og taxi til Vestoppland Folkehøgskole.

Til tross for at Vestoppland Folkehøgskole høres ganske obskurt ut har jeg faktisk vært her før, en gang for lenge siden, på årsmøtet til Natur og Ungdom i 1999. Sett slikt. Denne gangen er jeg her for å trene med en gammel japansk mann, som er ganske digg. Dobbel digg i grunnen, fordi gamle japanske menn alltid er bra, og fordi jeg ikke skal jobbe. Yay!

Her skal jeg være til torsdag, så frem til da raporterer jeg fra østlandet et sted. Jeg aner egentlig ikke hvor jeg er i forhold til noe annet, bortsett fra at det ikke er så langt til Gjøvik. Men det hjelper jo ikke, for jeg aner ikke hvor Gjøvik ligger heller. De eneste stedsnavnene jeg kjente ...

Det er bare å innse med en gang at t-skjortene fra CaféPress ikke er perfekte. De er rett og slett ikke gode nok, hverken trykket eller selve skjorten, og dessuten er de ikke spesielt billige. Det koster ikke all verden å få trykt opp t-skjorter hos for eksempel Reklameservice, og de blir kvaliteten formodentlig barskere. Problemet er imidlertid at man betaler en start-pris på 350 kroner eller noe slikt (jeg har ikke den fulle og hele oversikt ennå), derfor er det gunstig om flest mulig vil ha en. Dessuten må vi bestille alle på en gang, så det er viktig at vi lager en skjorte alle føler at de må ha med en gang.

Jeg stod her en dag og tenkte at det hadde vært fett med en skjorte med Gell-Mann-matrisene på, men jeg er antagelig alene om å ønske meg en slik. Derfor utlyser jeg en designkonkurranse, inspirert av Mark Rosewaters "You make the card" på magicthegathering.com. Det er mulig vi kommer til å gjøre dette flere ganger ettersom årene går, og opplegget blir kanskje annerledes senere, men denne gangen kjører vi en "flavour first" tilnærming. Det betyr at vi velger ut trykket før vi begynner å tenke på andre ting, som farge, eventuell krage og casting cost.

Fremgangsmåten er enkel og grei. Send ditt bidrag til meg på e-post, fortrinnsvis gmail-adressen min, som er ekstremt logisk oppbygd, med fornavn.etternavn. Jeg tror jeg takler de fleste filformater, men det trenger ikke være så fordømt stort. Jeg setter ...

Jeg prøvde ganske lenge å bygge om en SNES-håndkontroll for bruk på pc. Jeg fant en oppskrift på nettet, kjøpte komponenter på elfa, og loddet en hel masse. Men jeg fikk den aldri til å funke. Hver gang jeg oppdaget en grusom feil jeg hadde gjort tenkte jeg at nå måtte den sikkert funke, men det skjedde aldri. Selv ikke da jeg oppdaget at alle diodene stod feil vei, og snudde dem. Eller da jeg oppdaget at printerporten på pcen var deaktivert i bios.

Nå har jeg endelig mannet meg opp og gjort det nest beste, nemlig å kjøpe en simpel gamepad. Logitech har en kjekk liten dings som har samme knapper som SNES-kontrolleren, og selv om den ikke er fullt så sjarmerende uergonomisk som orginalen er den helt ok. Og ikke minst kostet den mindre enn delene jeg trengte for å modifisere en SNES-kontroll. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har gjort dette for lenge siden. Å spille Secret of Mana og Zelda går til nød med tastatur, men MegaMan X, med store mengder skli-hopping, er bare håpløst. Så nå tror jeg at jeg skal sette av litt tid i sommer til en skikkelig SNES-rennessanse.

Men så var det dette med mandighet. Pollen i dag, som de fleste sikkert har lagt merke til, skyldes at jeg så en av de andre ferievikarene i rosa t-skjorte med krage, og utbrøt

"Rosa t-skjorte? Helvete!"

Hvorpå han svarte

"Langt hår? Helvete!"

Så jeg bestemte meg for å overlate avgjørelsen til demokratiet. Takk ...

I går skrev jeg faktisk artikkel, selv om det ikke virket slik. Jeg kom hjem rundt elleve, kjørte i meg litt mat, og la meg på senga med laptopen, for å skrive artikkel, samt spille litt Secret of Mana på Snes9x for Mac. Artikkelmessig var jeg naturligvis ute etter en "quick fix", og jeg kom på at jeg hadde lest litt om Qassam-raketten på wikipedia tidligere i uken. I jobbsammenheng, så klart. Kjemperelevant, i tilfelle noen skulle spørre meg hvordan de skulle bygge en rakettsikker veranda.

Som sagt så gjort, og jeg satte meg til å skrive. Og selv om jeg skamløst stjal alle opplysningene fra wikipedia synes jeg selv at det ble en bra artikkel. imidlertid kom jeg borti et eller annet, touchpaden antagelig, med det resultat at når jeg trykket backspace gikk jeg til forrige side, og vips var alt borte. Da var klokken 12, så jeg sa "fudge this", og la meg til å sove. Under følger en rekonstruksjon:

Qassam-raketten ble i følge Hamas oppfunnet av Nidal Fat'hi Rabah Farahat. Første gang den ble avfyrt fra Gaza-stripen i retning Israel var i oktober 2001. Fire måneder senere, i februar 2002, greide de faktisk å treffe Israelsk jord. Hvis du kikker på kartet ser du at det er litt som å prøve å treffe en låve mens du står inni den. Yterligere en måned senere traff de for første gang noe annet enn ørken, nemlig den Israelske byen Sderot.

Akkurat denne byen ligger antagelig veldig gunstig/ugunstig ...

Det var i allefall det jeg sa i dag når vi støpte, og Karl Håkon foreslo å ha i mere vann. Det er naturligvis bare bull. Jeg er ingen kjemiker, og jeg kan egentlig ikke noe om støping, men akkurat dette vet jeg. Det finnes nemlig én korrekt mengde vann å ha i betongen, og har du i mer eller mindre blir betongen svakere. Men dette har jeg skrevet om før, så det vet vel alle.

Uansett støpte vi i dag, og det ble etterlyst bilder fra åstedet. Det følger under. Vi valgte naturlig nok å bruke tørrbetong B30. Tørrbetong betyr at det kun skal tilsettes vann. Det er mye enklere, for da slipper vi å stresse med å blande sand og sement, og B30 angir styrken. B30 er sterkere enn B20, og i dette tilfellet tror jeg det er en god idé. B20 holder imidlertid til de fleste huslige gjøremål.

Vi hadde ikke tilgang til en blandemaskin, så det ble mur-balje og spade. Når man blander på denne måten kan det være fristende å ha i mer vann, men det er viktig å motstå denne fristelsen, samtidig som man sørger for å få rørt grundig helt i bunnen. Her er et bilde av meg som rører grundig:

Betong i seg selv er ikke et særlig bra byggemateriale. Som vi vet tåler betongen massevis av trykk, men ikke noe særlig strekk. Derfor armerer man. Men det har jeg også skrevet om før. I et slikt tilfelle som dette, hvor vi ...

Det var i allefall det jeg sa i fjor, da vi støpte igjen et hull i betongen på lageret. Men historien begynte allerede i 1890, så vi får ta det fra begynnelsen.

I 1890 var det to gode naboer på Malo på Nesjestranda som hadde hver sin vanndrevne sag. De bestemte seg for å starte et sagbruk, og om det ble slik fordi de bodde på Malo, eller fordi en eller begge het Malo, vet jeg ikke (selv om det antagelig er to sider av samme sak) så ble i allefall sagbruket kalt Malo Sagbruk. i 1937 ble så de to sagene bygd sammen til en, fortsatt med vannhjul. Siden man var avhengig av god vannføring for å sage var det stort sett kun på våren det ble gjort, og resten av året var man vel opptatt med vanlig gardsdrift, og fra tid til annen vendte man kanskje litt på plankene som lå til tørk. Hvem vet.

I 1947 ble det imidlertid andre boller. Da fikk man en dieselmotor, og kunne sage hele året. Herfra ble det fart i sakene, og salget ble større, og etterhvert ble Malo Sagbruk den største trelasthandelen i fylket. I 1967 eller 1968 opprettet de en filial på Bergmo, og i 1980 ble det nye lageret bygget. Under støpingen av betongdekket i det nye lageret var det noen som gjorde en litt lettvint jobb, men det gikk upåaktet hen helt til i 2004. Da ble det kjøpt inn en ny og tung truck, som kunne ...

Her satt jeg altså, glad og fornøyd. Jeg hadde spist middag, laget meg en kopp espresso, satt meg på verandaen med laptopen, og alt var bare velstand. Jeg burde kanskje visst bedre enn å tro at dette kunne vare, men så naiv er jeg altså. Plutselig sluttet internett å funke. Jeg la merke til at jeg hadde dårlig dekning, og det var dessuten litt kaldt, så jeg gikk inn.

Det viste seg raskt at deknin ikke var problemet. Nei, det var routeren som ikke lenger ville samarbeide. Som vi husker var den opprinnelig vrang, og nå hadde den uten forvarsel slått seg vrang igjen. Ulogisk? Ikke for en router. Trådløse routere er faktisk så elendige at jeg ikke hadde blitt overrasket om den hadde eksplodert i et flammehav, til tross for at det ikke finnes noe som kan forårsake denslag i den. Når man jobber med trådløst nett kan man rett og slett ikke anvende vanlig logikk.

Akkurat det har man forresten oppdaget i USA. Ekstremt mange borgermestre i USA har lovt trådløst nett i hele byen som et ledd i valgkampen. Ekstremt mange borgermestre i USA har blitt nødt til å bite i seg løftet etter at det har blitt klart at det blir for dyrt, for komplisert og ikke minst for umulig å få noe slikt til å funke. Og om bare en måned skal hele midtbyen i Trondheim pluss kjøreruten til buss nr. 5 fra byen til Dragvoll også være dekket. Hva man skal med trådløst nett ...

Noen palestinske fyrer i et fengsel i Israel skriver et notat. Eller et dokument, om du vil. Så krangler man litt, og så skriver alle under. Bortsett fra Islamsk Jihad, men det ligger liksom litt i navnet at de skal være mer ivrige på å sprenge ting enn på å skrive under papirer. Og så melder Dagbla' og Aftenposten at

HAMAS ANNERKJENNER ISRAEL

"Det er ikke hver dag", sa jeg, og gikk inn for å lese mer om saken. Men jeg fant ikke mer om saken, hverken på The Guardian eller New York Times eller Washington Post, og nå skriver dagbladet at det er forvirring omkring hvorvidt dokumentet innebærer at Hamas annerkjenner Israel eller ikke. Men så vidt jeg kan se er det bare Dagbladet som er forvirret. Både Hamas og Israel er i allefall klare på at dette ikke betyr noe slikt.

Uten at det egentlig er relatert føler jeg også at jeg må nevne at artikkelen om en dag på lageret blir utsatt til i morgen. Det ble litt sent på jobb i dag, og jeg skal tidlig opp i morgen. Men jeg fikk knipset ett og annet bilde, og de så lovende ut.

Takk og god natt.

-Tor Nordam

Da er jeg back in business, etter bare tre kvarter med router-krangling. Mer enn ventet, men ikke så illle allikevel. Uten at jeg kan skjønne hvorfor nektet routeren å gi meg ip-adresse hvis jeg slo på kryptering. Den slapp meg inn på nettverket, men ip, nå nei mister, den går ikke. Det ordnet seg imidlertid etterhvert, og jeg fikk til og med overbevist routeren om at den virkelig ikke burde gi begge nettverkskortene samme ip. Så nå jeg jeg blid og fornøyd, og ligger på senga og skriver.

I dag har jeg, som jeg nevnte før i dag, vært kontorist. Det skal jeg fortsette med i fire uker fremover, i anledning ferieavviklingen. Det betyr at jeg sitter bak en datamaskin, og så kommer folk og spør meg om ting, eller vil betale noe. Så bruker jeg ordrestyringsprogrammet vi har på jobben til å prøve å møte deres forventninger etter beste evne. Vanligvis går det greit, for "dere unge kan jo dette med data", og dessuten har jeg telefon så jeg kan ringe til datamannen på jobb. Jeg ringte ham rundt 20 ganger i dag, og stadig er han ikke lei. Han skal imidlertid på ferie om en uke, og det ser jeg ikke helt frem til. Jeg får lære meg dansk, så jeg kan si "helvedde mand, jeg tar mig lige en bayer" hver gang noen setter meg i en vanskelig situasjon.

Men nå er jeg egentlig nokså klar for å sove, så jeg tror jeg bare legger meg. Jeg ...