Dere husker sikkert at jeg nevnte clotted cream tidligere i høst, som en av tingene man skal ha til Afternoon Tea. Det kan også brukes til mye annet. Ja, det kan faktisk brukes overalt hvor man ville brukt pisket fløte, muligens med unntak av bløtkake. Poenget er i allefall at jeg tenkte å servere Afternoon Tea ved en anledning i jula, og dermed må jeg prøve å oppdrive litt clotted cream. Jeg aner ikke hva det heter på norsk, men jeg tviler på at jeg hadde fått kjøpt det på butikken om jeg visste hva det het, så løsningen blir nok å lage det. Og det første man trenger når man skal lage noe slikt er en oppskrift. Det fant jeg på www.devon-calling.com: (Clotted cream kalles også Devon clotted cream, av folk fra Devon, og Cornish clotted cream, av folk fra Cornwall.)

You need full cream milk, fresh from the cow. Pour it into a shallow pan, and leave it to stand for about 12 hours for the cream to rise to the surface. Now heat the milk very slowly, until the surface begins to wrinkle: on no account allow the milk to boil- the more slowly the heating is done, the better the result. About one hours gentle heating is what is required. Transfer the pan to a cool place and leave overnight. In the morning the clotted cream can be spooned off the surface.

Det første jeg måtte gjøre var med andre ord å kjøre til ...

I dag lagde jeg julemenn, eller kakemenn, som det også kalles. Det er utrolig lenge siden jeg har gjort dette, og det var litt spennende, for oppskriften jeg brukte hadde kun en liste over ingredienser, ingen instruksjoner. Den oppga følgende:

3/4 kg sukker
1 kg hvetemel
1/2 liter vann
25 gram ammoniumkarbonat
1 klatt smør

Jeg er ganske glad i julemenn, og jeg tenkte dessuten at det var like greit å fylle en kakeboks med det samme, så jeg doblet oppskriften. Det viste seg senere at oppskriften stammet fra da mamma jobbet i barnehage, og antagelig var ment å holde til at hvert barn skulle få med seg en boks kaker hjem, selv etter at 90% av deigen var ødelagt på matkrig. Resultatet ble dermed at jeg ble stående å steke i ca fem timer, og endte opp med omtrent 10¹² julemenn. Så for kakeboksen sin del kan jula godt vare til påske.

Fremgangsmåten jeg valgte var å putte sukkeret i en bolle, for deretter å helle over vannet. Jeg er usikker på om det er den beste måten å begynne på, men jeg vil anbefale det likevel, fordi det er gøy å helle vann på sukker. Vanne bare forsvinner på en måte. Veldig fascinerende. Nesten på høyde med vann og potetmel.

Etter å ha rørt ut sukkeret tilsatte jeg hjortetakksaltet, smør (smeltet), og til sist mel. Det er mulig jeg hadde sluppet lettere unna eltingen om jeg hadde begynt med sukker og mel, og så vann, men ...

For ganske lenge siden nå, to og et halvt år må det vel være, kjøpte jeg en GameCube, med Windwaker og Ocarina of Time. Jeg hadde allerede spilt igjennom Windwaker, for jeg hadde lånt boksen fra Matteus ganske lenge, men jeg kjøpte den likevel, fordi det var bare snakk om noen få korte måneder til neste Zelda-spill skulle komme, og det skulle bli dritfett.

Jeg prøvde så å følge litt med, for dette var noe jeg så veldig frem til, men stadig ble lanseringen utsatt. For et og et halvt år siden ble det vel til og med sluppet ekte video fra spillet, og da følte jeg meg trygg på at det ville dukk opp snart, men nei. Det ble etter hvert klart at spillet ville komme ut sammen med Wii, og at det da ville bli sluppet både for Wii og for GameCube.

Som vi vet er Wii ute nå, og jeg antar Zelda har kommet for GameCube også, men jeg kan styre min entusiasme. Det er litt som Londo Mollari, som blir sint når han blir forfremmet til hoffet, fordi han mener det er noe som burde skjedd for flere år siden, når han kunne satt pris på det, og at den eneste grunnen til at han blir forfremmet nå er at de er redde for ham. Nå tror ikke jeg Nintendo gir ut dette spillet nå fordi de er redde for meg, men det hadde vært ganske fett om det hadde kommet for to år siden.

Nå ...

En warrant er et verdipapir som er knyttet til en aksje. Mens aksjebørsen lar firmaer og investorer møtes, samtidig som den gir mennesker som aldri har lempet en planke anledning til å ro inn cash, er en warrant noe helt annet. En warrant later ikke engang som om den har en ærlig hensikt. Eller, den gjør vel kanskje det, men det er nok ikke så mange som tenker slik. La meg forsøke å forklare...

Warrants kommer i to typer. Kjøpswarrants, og salgswarrants. Poenget med en warrant er at den gir deg rett til å kjøpe eller selge en aksje til en fastsatt pris, og etter en bestemt dato. Du kan for eksempel ha en warrant som gir deg retten til å kjøpe en aksje i Norsk Hydro til 160 kroner den 16. mars. Det er da åpenbart at hvis kursen på Norsk Hydro for eksempel er 180 den 16. mars, og du kjøpte warranten for 4 kroner, da har du i praksis kjøpt Norsk Hydro for 164 kroner, mens kursen egentlig er 180, og dermed kan du selge med 14 kroner i fortjeneste.

Det er imidlertid uvanlig å sitte med warrants til den såkalte utløpsdatoen. Warrants kan nemlig kjøpes og selges hele tiden, akkurat som aksjer. I Norge har vi en utsteder av Warrants som heter Handelsbanken, som vel egentlig er svensk. Så vidt jeg har forstått det er det slik at når Handelsbanken har utsted en warrant er de også pliktige til å kjøpe den igjen, til en kurs ...

Da er jeg altså nok en gang i Trondheim. Akkurat nå sitter jeg på kjøkkenet til Torgar. Jeg skriver artikkel, Torgar lager pizza, og telefonen til naboen ringer, uten at han later til å bry seg. Antagelig fordi han ikke er hjemme.

Dagen i dag startet litt i tidligste laget. Vi stod opp klokka åtte, og jeg uffet og oiet meg litt over smerte i armer og ben. Jeg var nemlig på trening i går, for første gang på lenge. Spenningen steg imidlertid raskt. Rundt halv ni gikk jeg ut og nedover mot Lucas, og rett nedi bakken her traff jeg en svenske med stor sekk og middels stor hatt. Jeg tok ham med tilbake til Torgar, og så spiste vi en solid to-timers frokost mens vi hørte røverhistorier fra Australia. For de som ikke har møtt ham ennå kan jeg rapportere at Matteus later til å ha fått kun små skader av oppholdet i utlandet.

Dessverre later han ikke til å ha gjort seg helt ferdig med midtlivskrisen sin ennå, for han snakker fortsatt med iver i blikket om å reise rundt på syke steder som Spania, Sør-Amerika og Skottland. Vi vurderer seriøst å pakke ham i krympeplast og oppbevare ham på lesesalen så han ikke skal stikke av igjen.

Formålet mitt med turen hit var imidlertid ikke bare å møte Matteus, selv om det naturligvis ville vært nok. I januar skal jeg begynne på mastergrad i fysikk her i Trondheim, og i den forbindelse trenger jeg å finne ...

Jeg liker å regne meg selv som en rimelig miljøbevisst person. Jeg betaler i allefall fortsatt medlemskapet mitt i Natur og Ungdom, jeg har ingen planer om å skaffe meg bil og jeg kjøper økologisk der det er mulig. Så selv om jeg ikke akkurat står på barrikadene føler jeg at jeg er på riktig side.

En av de første tingene jeg lærte da jeg ble med i Natur og Ungdom var at ferge er bra, bro er ikke bra. Akkurat hvorfor er jeg ikke helt sikker på egentlig. Jeg antar det har å gjøre med at når man generelt øker veistandarden, og når man bygger broer, har biltrafikken en tendens til å øke, som jo ikke er bra. Det er dessuten visstnok slik at når små øysamfunn får en ny bro er det første som skjer at halvparten av folket bruker broen til å flytte derfra. Og det er jo heller ikke bra, på en måte, selv om jeg ikke egentlig ser noen umiddelbar miljøfordel i å ha et desentralisert samfunn. Eller, på noen måter ser jeg det jo, men folk som bor på bygdene kjører som regel mye mer bil enn folk i byen, da kollektivtrafikken ikke er så bra. For eksempel.

Uansett, det er ferge som er poenget her. Jeg har naturligvis tenkt litt over saken, og for min egen del liker jeg ferger fordi de gir en pause der man kan slappe av og ta en kopp kaffe. Og det siste nye er at man også ...

I dag har jeg lest. Jeg har lest fysikk, som er bra. Og jeg har lest et kapittel i Knife of Dreams, som jeg synes var ok, men som Camilla ikke synes er bra. Og jeg har lest litt om Richard Feynman. Sånn for å få inspirasjon kan man kanskje si.

Feynman var egentlig en nokså allsidig karakter. Han var jo en skarp fysiker, men han var visst også en knakende god pedagog. Han fikk i alle fall en eller annen pris for forelesningene sine. Han var dessuten med på komiteen som vurderte Challenger-ulykken, og han var ikke så rent lite kritisk. Så kritisk at de andre i komitéen ikke var helt enig, så hans personlige observasjoner ble plassert i Appendix F. Oppbyggelig lesing, mye av det.

Så når jeg tom for batteri, så det gjelder å poste mens jeg kan. Takk og god natt.

-Tor Nordam

En kaffeautomat er en sleip sak, bygd for å utnytte desperate mennesker i en vanskelig situasjon. Det er jo åpenbart at når man er redusert til å drikke automatkaffe er situasjonen ganske alvorlig i utgangspunktet, og jeg kan derfor vanskelig kalle det noe annet enn ondskap når man setter opp automater som ikke bare serverer dårlig brygg, men som faktisk av og til ikke serverer brygg i det hele tatt.

Det er spesielt tre situasjoner jeg har vært oppe i på Gløshaugen jeg føler kan være relevante å trekke frem. En gang kjøpte jeg kaffe, og valgte ekstra sterk. Hva skjedde? Jo, jeg fikk halv mengde vann. En annen gang kom jeg til automaten, og der stod det tre pappkrus med noe som så ut som tynn te. Jeg reflekterte litt over dette mens jeg kjøpte kaffe, og for sent innså jeg hva dette betydde. Mistanken min ble bekreftet da kaffen min var ferdig, og den så omtrent ut som vann. Det dreide seg rett og slett om en automat som smilende og blid solgte kaffe til tross for at den var tom for kaffe. Men kanskje det groveste av alt var den gangen jeg kjøpte kaffe, og kaffen kom uten kopp. Jeg puttet på 7 kroner, og automaten tømte en kopp kaffe rett ned i avløpet. Nesten som i kaste-her-eller-kaste-hjemme-reklamen. Det er forresten mulig jeg har drømt den siste episoden. Men jeg tok den med allikevel.

Kaffeautomater er naturligvis ikke de eneste sleipe automatene, men hvis jeg skal fortelle ...

En annen ting jeg føler for å kommentere er at denne Selbekk har vært i media igjen. Han skulle egentlig signere boken sin Truet av islamister i en bokhandel i Oslo, men butikksjefen avlyste signeringen, fordi hun var redd for sikkerheten til ansatte og kunder under arrangementet. Dette satte ikke Selbekk særlig pris på:

- Jeg er skuffet. Dette er et knefall for krefter vi ikke må gi etter for, sier Vebjørn Selbekk til Aftenposten.no.

- Bokbransjen lever for det frie ord. Når den gir etter på denne måten, er den ute på gale veier, sier han.

Forlagssjefen som utgir boken var heller ikke særlig begeistret:

Forlagssjefen forteller at han aldri har opplevd at en avtalt signering har blitt avlyst i hans 23 år i forlagsbransjen.

- Det er uhørt og skremmende. Avlysningen er et slag mot ytringsfriheten. Dersom islamister skal få bestemme hva slags bøker som skal få komme ut i Norge, vil kokebøker med oppskrifter på svinefilet bli forbudt, sier Andersen.

Forlagssjefen sier videre at situasjonen ikke er farlig, for det er mange måneder siden sist Selbekk ble drapstruet nå. Og så flesker han til med selve punchlinen:

- Vi hadde avstått fra signeringer hvis vi trodde det var farlig, sier han.

Det er med andre ord naturlig at Selbekk ville avlyst om han fryktet for eget liv, men det er ikke ok at butikksjefen avlyser fordi hun er bekymret for sikkerheten til kunder og ansatte. Fantastisk.

-Tor Nordam

Å dele på null er problematiske greier. Det er lett å se hva som skjer om man deler 1 på stadig mindre tall: 1/1=1, 1/0,5=2, 1/0,25=4, og så videre. Vi ser rett og slett at funksjonen 1/x går mot uendelig når x går mot 0. Det dukker imidlertid opp et større problem om vi deler på negative tall, og nærmer oss null. Da oppdager vi at 1/-x går mot minus uendelig når -x går mot null. Det er dermed mulig å argumentere for at 1/0 kan være både minus uendelig og uendelig, og det ene er ikke riktigere enn det andre.

Det denne Anderson har gjort, som virket litt tøysete og unødvendig i utgangspunket, er å innføre noen nye definisjoner, blant annet at 1/0 er positiv uendelig, samt at 0/0 er det nye begrepet «nullity». Det stikker imidlertid langt dypere enn et par nye begrep, og jeg må bare si at etter å ha lest et par av artiklene han har publisert vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal si. Men det var et par ting jeg lurte på, så jeg tenkte jeg rett og slett skulle sende fyren en e-post og spørre.

Andersen er imidlertid en vaskeekte vitenskapelig ansatt ved University of Reading, så vi må jo anta at han ikke bare er en tulling i en campingvogn som drikker og lager dårlige hjemmevideoer. Han har en hjemmeside, www.bookofparagon.com/, som psyker meg ...