Anledningen for dette besøket til Edinburgh var, som nevnt, et MPI-kurs i regi av PRACE (Partnership for Advanced Computing in Europa) og arrangert av EPCC (tidligere en forkortelse for Edinburgh Parallel Computing Centre, nå bare et navn). Kurset var som vanlig bra saker (folkene på EPCC kan sine saker), og selv om jeg har syslet litt med MPI før synes jeg at jeg fikk veldig mye ut av et kurs på bare tre dager. Jeg vil egentlig si at det var en fordel å ha litt erfaring fra før, siden jeg kunne benytte anledningen til å spørre om mer avanserte ting enn bare det helt grunnleggende.

MPI, som står for Message Passing Interface, er for tiden den fullstendig dominerende standarden for kommunikasjonsmodellen som kalles Message Passing. Message Passing skiller seg fra for eksempel delt-minne, der flere tråder kan modifisere det samme minnet, ved at man må eksplisitt sende og motta beskjeder for å kummunisere mellom prosesser. MPI brukes gjerne, men ikke nødvendigvis, med programmeringsmodellen som heter SPMD (Single Program Multiple Data), som går ut på at man starter flere kopier av samme kjørbare program, og det eneste som i utgangspunktet skiller dem er at de får hver sin unike ID tildelt fra MPI-biblioteket. Ved å kjøre tester på denne IDen kan man så sørge for at hver kopi oppfører seg forskjellig, og man ender gjerne opp med at hvert program gjør omtrent de samme operasjonene på forskjellige data.

Denne måten å programmere på er veldig godt egnet i naturvitenskap. Hvis ...

Jeg er endelig tilbake i Edinburgh en tur, over et halvt år etter forrige besøk. Etter å ha tilbrakt kanskje så mye som 25% av tiden min her mellom 2006 og 2012 føles det fortsatt litt rart å ikke reise hit oftere, og når jeg kommer hit er det som å komme til mitt tredje hjem eller noe slikt. Vi var ute og spaserte litt nå i kveld, etter å ha satt fra oss bagasjen, og det føltes veldig riktig.

Anledningen denne gangen er et kurs i MPI arrangert av EPCC. MPI er jo bortimot for allmenndannelse å regne, og jeg har naturligvis puslet litt med det, men ikke så mye som jeg skulle ønske. Med den retningen prosessorutviklingen ser ut til å ta, med stadig flere kjerner, er imidlertid MPI noe man ikke kan ta seg råd til å ignorere hvis man ønsker å få ting gjort, så jeg slengte meg altså på et kurs.

I tillegg til at jeg gleder meg til kurset, som basert på mine tidligere erfaringer med EPCC antagelig blir veldig bra, skal det bli trivelig å treffe igjen folk jeg kjenner på universitetet. Hvis jeg i tillegg får benyttet anledningen til å kjøpe inn seriøse mengder pølser fra Crombies og noe sært øl ligger dette an til å bli rett og slett en utmerket start på ferien.

De siste par årene har jeg irritert meg stadig mer over manglende kildehenvisninger i bøker, aviser og på internett generelt. Det er slett ikke sjelden man leser artikler som essensielt er en samling påstander, presentert som fakta, med hverken argumenter eller kilder for å underbygge. Jeg reagerer naturligvis oftest når det dreier seg om realfag, ettersom det er der jeg har best forutsetning for å vurdere selv om noe høres rimelig ut, men jeg ser ikke for meg at det står så mye bedre til på andre områder.

Med fare for å virke som om jeg har en slags kampanje gående vil jeg likevel trekke frem et grelt eksempel fra forrige ukes Dag og Tid, der Jon Hustad i grove trekk skriver at Inkluderende arbeidsliv-avtalen ikke har ført til noe nevneverdig bra, og at ingen vet hvor mye den koster, men det er helt klart latterlig mye. Artikkelen er delvis basert på en nylig publisert evaluering, og jeg siterer:

Tysdag denne veka la ei forskargruppe fram ei evaluering av Inkluderande arbeidsliv-avtalen (IA-avtalen) som partane i arbeidslivet skreiv under i 2001.

Dette utgjør den eneste kildehenvisningen i artikkelen. Vi vet altså at det dreier seg om en «evaluering», lagt frem av «ei forskargruppe» den 18. juni i år. I tillegg gjengis flere sitater i artikkelen, og disse stammer formodentlig fra den nevnte evalueringen. Jeg synes det virker en anelse uhøflig å sitere noen uten å gi en skikkelig referanse, men ordrette sitater utgjør i det minste spor man kan bruke for ...

Her om dagen hadde jeg en prat med en dataingeniør som snakket veldig ivrig om json og kodegenerering og denslags. Det er egentlig veldig kult, for dette er ting jeg bare så vidt har hørt om tidligere, og som jeg har plassert i båsen «ting for hipster-hackere» (sammen med blant annet NoSQL, Haskell og clojure, som den samme dataingeniøren også snakket ivrig om), og nå omgås jeg plutselig folk som bruker disse tingene og demonstrerer på overbevisende vis at det har noe for seg.

Kodegenerering, eller automatisk programmering, som det også kalles, har røtter tilbake til datamaskinenes spede barndom. I følge wikipedia ble uttrykket «automatisk programmering» brukt på 40-tallet om maskiner som kunne stanse hullkort for deg, så du slapp å gjøre det manuelt. Jeg har hørt at det senere ble brukt om assembler, siden man da slapp å skrive alle enerne og nullene selv, og, igjen i følge wikipedia, ble utrykket brukt om Fortran og andre tidlige språk, siden man plutselig slapp å forholde seg til prosessorens instruksjonssett.

I det tilfellet jeg har sett litt på i det siste handler automatisk programmering om å spesifisere en datastruktur i json, og så bruke en generator til å automatisk produsere Fortran 2003-kode som definerer en avledet type (derived type er fortran for klasse, sånn omtrent) for å holde dataene, og gjerne en constructor og litt slikt. Virker veldig hendig, spesielt siden fortran ikke akkurat er det minst verbøse språket man kan tenke seg. Oppdateringer følger når jeg har fått litt mer kontroll på disse greiene selv.

Ølbrygging, i likhet med klatring, er en ting i prinsippet kunne tenke meg å drive med. Klatring virker som bra trening for hele kroppen, ølbrygging gir deg øl som faktisk smaker noe til relativt lav pris (hvis man ikke regner med tiden det tar) og dessuten tilfredsstillelsen som kommer med å lage noe selv. Flotte greier begge deler. Dessverre viser det seg at jeg har en ikke så rent liten hipster i meg, og jeg vegrer meg litt for å begynne med disse tingene fordi de er så moderne for tiden.

Uansett, i går var jeg med på ølbrygging. Eller vørterkoking heter det sikkert egentlig. En kamerat av meg skal gifte seg i sommer, og en annen kamerat av meg, som er en nokså habil hjemmebrygger, skal brygge øl til bryllupet, og jeg meldte meg som håndtlanger. Vi benyttet oss av kjelleren til Trondheim Akademiske Ølbryggerlaug. Den hadde mye den samme sjarmen som kjelleren til Kameraklubben, som jeg pleide å vanke i i gamle dager, og lignet egentlig mer på en meth-lab enn et bryggeri. Likevel, utseende er ikke alt, og lauget disponerer en 50-liters Braumeister som gjør bryggingen til en lek.

Braumeisteren er essensielt en diger kasserolle med en anordning som sirkulerer vannet gjennom en sil som holder malten, et kraftig varmeelement og en liten boks med noe elektronikk som lar deg programmere ulike temperaturer i ulike tidsrom. Sant å si fikk jeg egentlig lyst til å lage min egen Braumeister med en Raspberry Pi som styringssystem, spesielt når ...

Jeg skrev på høsten i fjor om hvordan jeg skal begynne å skrive leserinnlegg, siden jeg umulig kan være så mye verre enn alle de andre tullingene som er på trykk med drøye påstander. Se på Jon Hustad, for eksempel. For tre uker siden skrev han en artikkel i Dag og Tid der han slaktet Miljøpartiet De Grønne for ikke å ha forstått fysikk, samtidig som han demonstrerte at han ikke har full kontroll selv heller. Han snakker om hvorfor fornybar energi er dyrt, og forklarer:

Kvifor er det slik? Det er nokså enkelt: Fossilt brennstoff inneheld så enormt mykje meir energi enn all fornyeleg energi.

I tillegg til å være språklig litt sånn halvveis er denne setningen fullstending meningsløs. Energiinnholdet til fossilt brennstoff kan man snakke om, det er helt vanlig, og måles gjerne i Joule pr kg eller noe i den dur. Energiinnholdet til fornybar energi, derimot, er for å si det mildt ikke akkurat en veldefinert størrelse, med mindre han faktisk mener det bokstavlig. I såfall er det 1, og lar seg ikke enkelt sammenligne med noe som måles i Joule pr kg.

Uansett, jeg følte at tiden var inne for å gripe pennen, og sammen med biveilederen min fra doktorgraden forfattet jeg et svar som kom på trykk i dagens Dag og Tid. Tusen takk til Jørgen (og Tonje?) og Sigbjørn for korrekturlesing av nynorsk. Framifrå innsats, gutar (og jente?). Eventuelle feil som snek seg forbi skyldes nok slurv fra min side.

I have long been in favour of the analogy between text and textile, and I must admit that the more I encounter it the more I am fascinated by it. Perhaps because it combines two of my favourite things (Tor excluded -- although he is quite often covered in one or the other, so we can count him in).
Roland Barthes first put me onto it when he (in "Death of the Author") used the observation that "text" is etymologically related to "textile" (through the latin textere, to weave) as the foundation for the most effective description of intertextuality I know of:



Not only does this image do away with the idea that reading text is about drawing the veil (see?) aside and seeing what is behind and underneath it (the True meaning of the text, hidden by the clever author); it manages to conjure up the image of the woven cloth that not only requires the myriad intersecting threads of language in order to become what it is, but also the idea of the cloth that can be folded in any number of ways, and also (certainly if it is anywhere near my bedroom floor) simply scrunched up in new and unexpected ways. It is not only a good image of the text as we read it, but very neatly sets out the relationship between texts (where texts are not only literary texts or the written ...

(Advarsel: Denne artikkelen er basert på fordommer og mangelfull kunnskap om C og C++, og kan således føre til latterliggjøring hvis du prøver å gjengi synspunkter herfra til noen som vet bedre.)

Etter å ha levd et beskyttet liv i mange år, der jeg stort sett har sluppet unna med å forholde meg til enkle språk som Fortran og Python, har jeg i det siste blitt utsatt for C++. Hvor vanskelig kan det egentlig være, tenkte jeg til å begynne med, det er sikkert bare litt som Python med masse ekstra typedeklarasjoner, semikolon og krøllparanteser. Det viser seg imidlertid å være litt mer enn som så, og da tenker jeg naturligvis spesielt på pekere. Ah, pekere. De vil for alltid ha en spesiell plass i den delen av mitt hjerte som finner en viss glede i å irritere seg over idiotiske idéer.

For den ikke-tekniske delen av leserskaren er det kanskje på sin plass med en forklaring. I programmering har man noe som kalles variabler. Det er essensielt en merkelapp, og en verdi. Hvis du for eksempel lager en variabel som heter x, og som har verdien 2, så finnes det noe magi i datamaskinen som sørger for at når du sier x, så vet den hvor den skal slå opp i minnet, og der ligger verdien 2 lagret. Enkelt og greit. Men i C, C++ og andre språk som er designet av galninger (og forsåvidt også i Fortran, men det er ingen som er rett i hodet som bruker ...

Som tidligere nevnt bestemte jeg meg for å delta i årets Topp7, en tur som går innom sju «topper» i Bymarka i Trondheim. Jeg har bare vært i Bymarka én gang før, også som tidligere omtalt, og etter den begredelige opplevelsen har jeg følt at jeg burde gi marka en sjanse til så det negative inntrykket ikke får feste seg til neste vinter. Derfor, da en kollega, som jeg estimerer er i omtrent like god form som meg, kanskje noe bedre, spurte om jeg ville være med å gå Topp7 slengte jeg meg med.

Starten gikk fra Trondheim Spektrum (kjent for NTNU-studenter som Nidarøhallen, åstedet for de fleste eksamener i fag fra Gløshaugen) fra klokken åtte til ti. Vi hadde naturligvis planlagt å starte 08.00 presis, for å prøve å komme oss godt frem i feltet til å begynne med, men vi kom oss ikke avgårde før fem over. De første kilometerne gikk vi i en ganske stor klynge, men feltet ble etterhvert noe langt og smalt, og etter den første toppen (Våttakammen, 286 moh) var følelsen av å gå i kø omtrent borte. Det var lavt skydekke og ikke allverden til utsikt, men egentlig veldig fint turvær. Det kom litt lett regn en periode, men ikke nok til at det ble kaldt å gå i t-skjorte så lenge vi gikk oppover.

Etter Geitfjellet (416 moh), Tikneppen (347 moh) og Gråkållen (551 moh) gikk turen innom ...

Avdelingen jeg tilhører på jobb har fått et, velfortjent må jeg nesten si, rykte for å være en gjeng kaffesnobber. I etasjen vår har vi en slik kaffemaskin som har alle forutsetninger for å lage god kaffe. Den bruker hele bønner, som kvernes rett før kaffen brygges, den produserer ganske mange kopper kaffe om dagen, så det er ingen grunn til at bønnene skulle bli gamle, og det kommer dessuten en fyr og renser den med jevne mellomrom. Likevel, alt denne maskinen greier å produsere er varmt sølevann. Jeg tipper det skyldes en kombinasjon av at bønnene ikke er allverden, pluss at for å produsere en normalt sterk kopp kaffe i løpet av rundt 15 sekunder må den formodentlig bruke ganske mye og ganske finmalt kaffe.

Hva det enn måtte være, jeg sverger til min egen kaffe, og heldigvis har jeg likesinnede kollegaer. Dermed har vi bygget oss opp et koselig lite kaffekollektiv som disponerer to presskanner, en aeropress, en vekt med to desimaler og en overraskende seriøs kvern fra Rancilio. Jeg antar i allefall det er en seriøs kvern. Den er stor og tung, og kverner ganske langsomt. I tillegg har vi som regel opptil flere forskjellige typer kaffe, samt nok sirkulasjon til at den ikke blir stående for lenge.

Jeg lever naturligvis godt med et rykte for kaffesnobberi, men jeg skulle gjerne sett at kvalitetskaffe var standarden på kontorer i det ganske land. Jeg har for eksempel hørt om et firma i Trondheim som ...