Way back when, when I started my Master's thesis, I felt quite daring in choosing to focus on books that I thought of as not really literary. I knew the theory, had read up on all sorts of people who would seem to suggest (if not stating outright) that the study of popular culture was a valid academic field, maybe even an interesting one. Even so, I clung closely to Bakhtin, shouting "carnivalesque!" and "post-modern parody!" at anyone who got close. Figuratively, of course. Mostly. And I sprinkled my thesis liberally with references to Deleuze, Derrida and other Greats. To make sure it was serious enough (in its treatment of a literature founded on laughter).

This urge to justify my focus was based in the impression, which I know I am not alone in having, that a scholarly approach to literature means studying either the very old or the very high. And that anything that smells of genre isn't far above knee height, all the more convenient for kicking.

Being an academic, for me, is to a large extent about trying to get to grips with my own preconceptions, the dissonance between theory that makes sense and the unquestioned "truths" that surround me (and which I have internalised). My PhD was an attempt to make sense of my revulsion at the thought of fan fiction in a post-Benjamin and post-Barthes world; my Master's argued for the creative potential in a parodic treatment of pop culture, but the ...

I min stadige jakt på nye prosjekter legge til på den voksende listen av halvferdige ting jeg har prøvd meg på har jeg begynt å kikke på digital humanities, eller digital humaniora som det sikkert heter på norsk. Mitt utgangspunkt er at jeg har hørt mange historier om hvordan metoder fra matematikk og programmering kan lede til ære, berømmelse og lettvinte publikasjoner når det anvendes på nye områder, så jeg har lest litt rundtomkring og snakket litt med venner av oss med interesser i den retningen, og i løpet av en interessant diskusjon på et cocktailparty nå nylig bestemte jeg meg for at et bra sted å begynne kanskje er å prøve å lage et XKCD Movie Narrative Chart fra en bok, via et script.

Jeg begynte med å lage et såkalt lexical dispersion plot, som essensielt viser hvor et ord er brukt i en tekst, som viser de mest nevnte personene i Ringenes Herre. (Merk at jeg har lagt sammen Strider og Aragorn til én person.) Når man har teksten og en liste over personer er dette bortimot en triviell oppgave, men jeg synes likevel det var en morsom ting å gjøre.

Den store forskjellen på et dispersjonsplott og et XKCD Movie Narrative Chart (heretter kalt XKCD-plott) er at for å lage et XKCD-plott må man finne ut om to personer opptrer i samme scene eller ikke. En første tilnærming er naturligvis å se på de som ofte dukker ...

Jeg registrerer at det er veldig moderne å blogge om mat og slikt, og spesielt om hvordan man slenger sammen fancy mat fra grunnen av, samtidig som man oppdrar barn og går på pilates eller crossfit eller hva det nå er som er moderne nå. Jeg tenkte derfor å fleske til med en liten matspalte, og for å demonstrere hvor hipp og sunn og ikke minst vellykket jeg er tenkte jeg å lage sushi, nærmere bestemt nigiri sushi med laks. Bakgrunnen for dette er at jeg var på butikken her en dag, da jeg så en laksefilet som var merket «Sashimi Quality», og jeg tenkte at what the hell, kanskje det er på tide å teste den fancy sashimi-kniven jeg kjøpte i Japan i 2012.

Å lage sushi viste seg å være superduperenkelt, i allefall hvis man tar til takke med et helt middelmådig resultat. Kok risen etter anvisning, rør inn litt eddik, skjær fisken i passe tynne skiver, dandér og spis. Fordelen med sushi er at det er ikke så mye du kan gjøre galt med fisken. Du kan selvfølgelig kutte den i rare fasonger og slikt, men så lenge du ikke gjør noe helt idiotisk er ferskhet og smak og alt det der bestemt av hva som har skjedd med den før den havner i din hender. Ulempen med sushi er at det er litt prakk med risen. Etter å ha prøvd ca ti ganger hadde jeg fortsatt ikke mestret kunsten å lage en elegant liten klatt med ...

Livet som selveier er ganske greit, spesielt når man, som i mitt tilfelle, eier innsiden av leiligheten (pluss verandagulvet, tror jeg), og bare en andel i utsiden. Det fine med dette er at jeg for eksempel slipper å måke snø, slå plenen eller male, fordi dette er slike ting som styret hyrer et firma til å fikse. Det betyr at mitt ansvar, utenom å ikke lage vannlekaser og slikt, er begrenset til å vedlikeholde verandagulvet, som tidligere beskrevet, som å stille opp på dugnad en gang i året.

Strengt tatt er jeg vel ikke forpliktet til å stille opp på dugnad, men jeg føler naturligvis at dugnad er en bra institusjon som man bør være med å støtte oppunder. Det er dessuten en grei og uforpliktende anledning til å sosialisere litt med naboene, og det er alltid fint å ha et godt forhold til naboene sine.

Årets dugnad fant sted i forrige uke, og var ganske raskt unnagjort. Vaktmesterfirmaet vi bruker ser ut til å gjøre en god jobb, så det eneste som trengtes var egentlig å plukke litt rusk og rask her og der, pluss kaste ting som folk har satt igjen i fellesarealene. Det siste halve året har det bare blitt stadig vanskeligere å komme frem til boden min, ettersom mengden med gammeldagse bilderør-TVer og ødelagte IKEA-hyller og jeg vet ikke hva folk setter igjen har økt, men nå fikk vi altså kastet alt sammen. Hadde det ikke vært for at jeg ser for meg ...

I mange år har det vært et mål for meg å gå på Ystetind. Og det er forsåvidt fortsatt et mål, ettersom jeg ikke har vært der ennå, noe som i grunnen er litt pinlig. Men, poenget er at jeg har funnet et annet fjell jeg også kunne tenke meg å på på, nemlig Melen. I følge wikipedia er Melen en fjord i Hordaland og Rogaland, ei grend i Overhalla i Nord-Trøndelag, ei grend i Salangen i Troms, ei grend i Storfjord i Troms, i tillegg til et fjell i Fitjar i Hordaland, et fjell i Fræna og et fjell i Vestnes. I mitt tilfelle er det altså fjellet i Vestes kommune jeg kunne tenke meg å bestige.

Jeg vet ikke om det er et spesielt kjent fjell, det er i allefall ikke spesielt høyt, 807 meter i følge fjellinordvest.net, men det virker veldig tiltrekkende på meg fordi det ser imponerende ut.

Sett fra Fiksdal ser det veldig imponerende ut, synes jeg. Veldig spisst, og det ligger litt for seg selv med bra primærfaktor og greier. Det virker dessuten relativt greit tilgjengelig, man bare tar til venstre mot Vatne i Fiksdal «sentrum», og kjører veien min bestefar pleier å kalle Nakkefjellet, men som ser ut til å være mer vanlig å kalle Nakkedalen, og stopper på parkeringsplassen på det høyeste punktet.

Det som er litt kjedelig er at fjellet ikke ser på langt nær så imponerende ut fra parkeringsplassen, men ser derimot ut som et ...

I Lom startet vi naturligvis dagen med en tur på Bakeriet i Lom. Jeg har vært der en gang før, som beskrevet her, men denne gangen var det langt mindre folksomt og veldig rolig stemning, så vi ble sittende en stund og lese ved et bord ved vinduet. Utsikten var upåklagelig, men en diger foss bokstavlig talt rett utenfor vinduet, og kanelbollene var fullt på høyde med utsikten. Kaffen holdt ikke helt samme standard, noe som fikk meg til å reflektere over om det ville være en god idé å flytte til Lom og starte en kvalitetsfokusert kaffebar, men jeg kom frem til at man må nesten selge gode kanelboller og god kaffe på samme sted, ellers blir det bare tull.

Sånn litt over lunsjtid kjøpte vi boller og brød til å ta med, og hoppet i bilen for å kjøre nordover. Vi kjørte først til Otta, som egentlig blir nokså rett østover fra Lom, og som er et av disse stedene man (eller jeg i allefall) ser fra toget men aldri stikker innom. Otta har i følge wikipedia 1700 innbyggere, ligger 110 km fra Lillehammer og er administrasjonssenter i Sel kommune. Vi stoppet i et kvarter eller deromkring, så jeg ble kanskje ikke så mye bedre kjent med stedet, men nå kan jeg i allefall hevde å ha vært i Otta, om enn så veldig lenge.

Fra Otta kjørte vi nordover mot Dombås. Mellom Otta og Dombås er det ...

Sist helg var Camilla og jeg i mitt søskenbarns konfirmasjon i Bergen. I stedet for å bare fly opp og ned med én overnatting bestemte vi oss for å gjøre en liten ferie av det, og ta en kikk på deler av landet vårt vi ikke ser så ofte. Vi startet turen med nattoget fra Trondheim til Oslo torsdag kveld. Vi har sett en del Poirot i det siste, så vi tenkte vi kunne ta et lite glass vin og lese litt i spisevognen før vi trakk oss tilbake til kupéen, og som sagt så gjort. Det er dessverre bare å konstatere at spisevognene til NSB ikke er helt som i gamle dager, eller i allefall ikke som i den versjonen av gamle dager man ser når Poirot reiser på første klasse. Vi visste naturligvis dette på forhånd, men jeg tenkte likevel det kunne være fint å nippe et glass vin mens man kikket på utsikten, men det var dessverre så mørkt at det var ikke mye å se, så vi la oss til å sove etter kort tid.

Dagens sovevogner er naturligvis heller ikke helt av samme standard som de man ser i Poirot, men likevel slett ikke verst. Jeg sov i allefall godt, og våknet frisk og opplagt i tide til å spasere av toget kort tid etter ankomst i Oslo klokken 07.03. Planen var å ta Bergensbanen videre klokken 08.05, som ga oss akkurat nok tid til å treffe Matteus og Jørgen for frokost på ...

Som jeg har pleid å gjøre, sånn omtrent annethvert år, tenkte jeg å fleske til med en liten oppsummering av årets påske. Jeg har som vanlig tilbrakt hele uken i Molde, og med såpass sen påske tok jeg sjansen på å legge igjen skiene i Trondheim. Det viste seg å være en god avgjørelse, da selv ikke den ivrigste skiløper kan påstå at det har vært skiføre i Molde denne påsken. Jeg så i allefall ikke mer enn 10 meter sammenhengende snø noe sted i Moldemarka.

Fotturføret var imidlertid helt kurant, og spesielt søndag og mandag var det strålende forhold, så litt fjelltur ble det, skjønt uten bål og pølsegrilling og andre ting som hører påsken til. Det eneste jeg kan påberope meg er i grunnen en halv Kvikklunsj. I ettertid angrer jeg egentlig på at jeg ikke tok med spade og litt ved og satte meg i en av de gjenværende snøflekkene, men det får jeg heller ha til gode. Det kommer sikkert flere år med dårlig skiføre i påsken.

På vei til Trondheim igjen bestemte Camilla og jeg oss nokså spontant for å ta Hurtigruten i stedet for bussen. Vi har tatt Hurtigruten sørover fra Trondheim, men aldri nordover, og været var jo fantastisk så det virket som en bra dag å reise med båt. Det tar jo noe lengre tid, 12 timer mot 5 timer med bussen, men ettersom den reiser om natten kaster man ikke ...

Egentlig er det litt misvisende å snakke om binærfiler som en spesiell ting, ettersom dette indikerer at det finnes andre typer filer. Alle filer på en datamaskin er lagret som binære data, og dermed er alle filer strengt tatt binærfiler. Likevel snakker man gjerne om tekstfiler og binærfiler som to forskjellige ting. Den praktiske forskjellen består i at man kan åpne en tekstfil i en editor (Finnes det et godt norsk ord for editor? Redigerer?) og lese det som står der, mens en binærfil vil bare se ut som støy. (Strengt tatt kan man ikke alltid lese det som står i en tekstfil, det kommer jo an på om man kan språket det er skrevet i, men poenget er at editoren vil kjenne det igjen som bokstaver og tegn.)

En tekstfil er, som nevnt, også en binærfil. Akkurat hvordan den funker kommer an på hvilken av irriterende mange konvensjoner (encodings) man har valgt, men grovt sett kan man si at hvis man for det meste holder seg til ukontroversielle bokstaver funker det på den måten at 1 byte, altså 8 bit, blir tolket som et tegn. 8 bit gir 2⁸=256 mulige verdier, skjønt i praksis funker det ikke akkurat slik, men essensen er at én byte brukes til å kode ett tegn.

Dette funker fint for tekst, men ikke fullt så fint hvis man skal lagre tall. Grunnen er at det finnes bare 10 forskjellige siffer, minus, kanskje en e hvis man vil skrive veldig store eller veldig ...

I går fikk jeg en veldig behagelig bekreftelse på at jeg har tatt noen riktige valg i livet. En kollega nevnte at han holdt på å kikke på en database, som av uklare grunner var levert som en tekstfil på 1.4 GB med litt pussig formatering og veldig mye duplisert informasjon. Han hadde prøvd seg litt frem med et par forskjellige fremgangsmåter for å håndtere filen, uten helt å få tak på det, og da jeg nevnte at jeg gjerne kunne kikke på saken takket han høflig og sa det passet fint, ettersom han hadde andre ting han gjerne kunne gjøre.

Jeg synes egentlig sånne oppgaver er litt morsomme, så lenge de ikke dukker opp for ofte. Man begynner med å kikke litt på dataene, scripter litt python, printer noen tester, og gradvis kan man grave seg frem til en løsning som funker. Nesten som en detektivhistorie, eller en slik oppgave der man får opplysninger om ulike personer og man må notere litt og lage en liten tabell og slikt. (Slik som The Zebra Puzzle.)

Uansett, etter et par-tre timer programmering hadde jeg et lite script, på rundt 100 linjer, som leste gjennom 1.4 GB tekst på 30 sekunder, og produserte en 65 MB tekstfil med en mer fornuftig layout. Og det var altså det som fikk meg til å føle at jeg har tatt noen riktige valg, spesifikt følte jeg det var et godt valg å lære seg å programmere, og ikke minst å lære seg å programmere Python. Det er ikke så ofte man kommer opp i slike situasjoner, der man får en enorm tekstfil som kunne vært lagret mye smartere, men de gangene det skjer er det veldig bra for selvtilliten.

I morgen: Binærfiler