I disse dager foregår det mye rart i Trondheim, slik det alltid gjør rundt semesterstart. I dag var det for eksempel «opptaksprøve» til linjeforeningen til siv.ing-fys.mat., som innebærer at de unge håpefulle løper rundt med bind for øynene, synger en grusom sang, og blir dunket i surmelk av andreklassinger som fortsatt er bitre for at de måtte gjennomgå det samme for et år siden, bare for å finne ut senere at man ikke blir nektet medlemskap selv om man er for smart til å la seg dynke.



En annen ting som foregår er nybegynnerkurset til NTNUI Aikido, og det synes jeg virker som en mye bedre idé. Her er det lite eller ingen surmelk involvert, og det er stor moro for hele familien. Som jeg gjentatte ganger har fått demonstrert med litt hjelp fra Trond lærer man ikke å denge folk på Aikido, i alle fall ikke før man har drevet med det i årevis, men man får litt trening, og blir ganske myk og fin.

Man lærer seg dessuten å falle på ganske spektakulært vis uten at det gjør vondt, i alle fall når man blir litt vant til det. Slik som i denne videoen med Christian Tissier. Eller, man trenger ikke å være fullt så brå, men kanskje mer myk og rolig, som i denne videoen med Endo. Poenget er at man i stor grad kan velge hva man vil drive med. Det finnes til og med en plass i Aikido for de som liker å ...

På fredag stemte jeg i årets valg. Jeg var nemlig i Molde en tur. Hele familien var nemlig invitert i et bryllup her i Trondheim på lørdagen, og dermed benyttet jeg anledningen til å få med litt stasj i bilen når mamma og pappa kjørte oppover. Som vanlig hadde jeg naturligvis glemt igjen en hel masse saker, til tross for at jeg hadde en uke fri som var tenkt benyttet til pakking. Det ble som vanlig til at skulle pakke kvelden før, men så ble det så sent og jeg leste sikkert en spennende bok eller noe, så jeg pakket den morgenen jeg skulle dra.

Jeg dro til Molde på onsdag, og tenkte egentlig å få unnagjort det meste den kvelden, men det ble med tanken. Torsdagen var jeg på Sunnmøre for å besøke bestemor og bestefar, og jeg var en tur innom Moa. For de som ikke er så kjent rundt Ålesund kan jeg fortelle at Moa er et aldeles grusomt kjøpesenter. Det er fullstappet med slike klesbutikker der de har ganske store bord med bare tre bukser og et par belter på, fordi hvis de selger én eneste bukse har de dekket inn hele månedsleien for lokalet.

Moa er forresten en konkurrent til Molde, fordi mange fra distriktene visstnok dra dit for å handle i stedet for å dra til Molde. Og det er angivelig grunnen til at det skal bygges et nytt kjøpesenter i det gigantiske hullet som nå er der hvor godsterminalen pleide å være.

På ...

I dag har jeg kastet bort mesteparten av dagen på å kjøpe klær. Eller, det måtte jo gjøres, så det var ikke egentlig bortkastet, men jeg fikk ikke gjort noe fornuftig. Grunnen til at innkjøp av klær var nødvendig er at Camilla og jeg er invitert i et bryllup på lørdag. Dress kjøpte jeg i forrige uke, og det var i grunnen overraskende lite smertefullt, men i dag hadde vi en mye vanskeligere oppgave, nemlig å kjøpe en kjole.

Jeg er ikke akkurat den som er mest oppdatert på dette med moter, men jeg har i alle fall oppdaget at det kan være ganske vanskelig å finne ting som er umoderne, og i tillegg har jeg merket meg at det finnes uvanlig mye stygg mote for tiden. Dermed ble det ganske mange butikkbesøk, og i løpet av noen smertefulle timer i formiddag lærte jeg to ting om klesbutikker i Trondheim.

For det første er det mange flere av dem enn man tror. Kjøpesentrene har stort sett en kiosk ved inngangen, og ellers er det nesten bare klesbutikker. I resten av byen er det også urovekkende mange klesbutikker. Jeg vil faktisk anslå at om du går inn i en tilfeldig butikk i sentrum er det omtrent 80% sannsynlig at det er en klesbutikk.

Det andre jeg lærte er at man egentlig kunne sprengt to tredeler av disse klesbutikkene i luften uten at utvaget i Trondheim hadde sunket vesentlig. Alle de store kjedene later i alle fall til å ha tre butikker ...

Problemet med å være en slask med en interresse for kjemi er at det lett kan føre til at man blir ferdig med studiene ett år senere enn de man begynte sammen med. Dette er for eksempel grunnen til at jeg sitter og heller i meg en kopp uggen kantinekaffe akkurat nå, mens alle vennene mine kjører rundt i fete firmabiler, snakker i firmatelefoner, sjekker mail på tre gigantiske flatskjermer de har fått på jobben og, ikke minst, får friskbrygget kaffe servert av sekretæren.

Jeg sitter nemlig igjen på Gløshaugen, mutters alene. Eller, jeg er ikke mutters alene, men av og til føles det slik. Det har seg nemlig slik at ingen av de to vennene jeg fortsatt har her drikker kaffe. Jeg må innrømme at jeg har et visst håp om å gruppepresse en av dem til å begynne, men jeg tror likevel rekruttering må til.

Så derfor, kjære leser, om du tilbringer mye tid på Gløshaugen, eventuelt har så mye fritid at du gjerne kan begynne å henge rundt her oppe, da er jeg interressert i å komme i kontakt med deg.

Problemet mitt er at hvis man bare lager kaffe til en person må man enten drikke usunne kvanta kaffe, fordi man lager en liter hver gang, to-tro ganger om dagen, eller man må lage mye mindre. Men hvis man lager lite kaffe i slengen blir det relativt høy stress/kopp-faktor, og det er en uting.

Det jeg ønsker er derfor å komme i kontakt med en ...

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive en artikkel om ungdomsuttrykk jeg hater. Ungdommen nå til dags sier jo så mye dumt, i tillegg til at de kler seg stygt og ikke respekterer sine eldre. Dessverre kunne jeg ikke komme på mer enn tre slike utrykk. Jeg skal imidlertid ta tak i dette, og gjøre litt research. Årets forsyning av ferievikarer på lageret er nemlig både ganske unge, og ganske oppdaterte på språk og slikt.

Det første utrykket jeg ikke kan fordra er å «klumse», som altså ikke betyr å gjøre noe klossete, men å spille stein, saks, papir. Jeg ga naturligvis beskjed om at et så teit uttrykk ville jeg aldre høre igjen, men til liten nytte.

I går, på vei hjem fra skolen, gikk jeg bak to jenter som snakket om festing. Mer spesifikt sa hun ene at hun hadde veldig lyst på et «vors», og lurte på hvor hun kunne finne noe slikt. Jeg har i utgangspunktet veldig lite til over for uttrykket vorspiel, og da sier det seg vel selv at jeg ikke liker forkortelser av det heller. Interressant nok har jeg ingenting imot uttrykket nachspiel. Jeg er ikke noen tilhenger av overstadig drikking, men av en eller annen grunn synes jeg det er sjarmerende når det gjelder diktere og slikt på 1800-tallet. Wergeland og den gjengen. Nachspiel er et ord jeg forbinder med slike fyrer, og derfor liker jeg det.

Det siste ordet jeg kom på i dag er «sjill». Det dreier seg altså om talefeil-varianten ...

Jeg liker å regne meg selv som ganske bevandret i kaffetilbredningens vidunderlige verden. Jeg er natuligvis kjent med vanlig kaffetrakter, men jeg sverger egentlig til presskanne, som jeg synes lager bedre kaffe hvis man vil ha den litt sterk. En periode brukte jeg kaffekjel hjemme, men jeg har også hatt espressomaskin. Nå bruker jeg for det meste espressokanne hjemme, og presskanne på skolen. Jeg kjenner dessuten til vakuum-brygger-konseptet, selv om jeg aldri har brukt en selv.

I dag benyttet jeg meg imidlertid av en ekte kuriositet innen kaffetilbredningsutstyr, nemlig en perkolator. Denne dingsen er rett og slett så tøff at den antagelig har fått navnet sitt fordi alle som får den forklart for første gang spontant utbryter «Perkele!». Det gjorde i alle fall jeg.

Den ser omtrent ut som en litt liten termoskanne, eller egentlig bare en stålmugge, men den har en ledning. Inni er det noe greier med et filter og et rør og en fjær, og lokket har en gjennomsiktig liten dings som stikker opp, som jeg trodde var et håndtak.

Denne dingsen har stått på kaffekjøkkenet utenfor lesesalen min det siste året, og jeg har fundert mye på hvordan den fungerer. Når man ser på den er det rett og seltt vanskelig å tenke seg hvordan kaffen kan komme i kontakt med vannet. I forrige uke tok jeg imidlertid mot til meg, og spurte om ikke en av post.doc.ene kunne forklare meg hvordan den funket, om det var magi eller hva det var.

Det viser ...

Som jeg nevnte tidligere har jeg blitt flyttet til nok en ny lesesal, min fjerde i min karriære som fysikkstudent på NTNU, og som jeg også nevnte har den en del ledig gulvplass. For å finne noe fornuftig å bruke denne gulvplassen på bestemte vi oss i dag for å stjele tilbake Whiteboarden vår fra i forfjor, sammen med to lenestoler som stod på den lesesalen vi hadde det året.

Teorien min var at denne lesesalen antagelig var praktisk talt tom nå, og de som sitter der bare har vært der noen få dager. Dermed vil de antagelig anta at alt sammen har blitt hentet av eierne hvis vi fjernet ting derfra såpass tidlig i semesteret. Vi fant derfor ut at vi måtte handle raskt, og vi dro dit i kveld for å ordne opp.

Jeg fikk tatt noen bilder for å dokumentere det hele, og jeg tror i grunnen jeg lar bildene tale for seg selv.


Tatt av Silje


Tatt av Silje


Tatt av Knut

-Tor Nordam

Unn Conradi Andersen skrev i går en ganske fin sak på dagbladet.no, «Hvordan merkevarebygge bygda?». Det handler om hvordan mange små kommuner i Norge lager seg slagord, og prøver å markedsføre seg som gode steder å bo, uten egentlig å ha noe å fare med.

Egentlig synes jeg det er litt rart at noen driver med slikt. Det er mulig det funker på noen, men jeg føler ikke noen trang til å flytte til Froland, hvor nå det er hen, selv om de har slagordet «2+2= 5, minst!». Det eneste jeg assosierer med Froland er i grunnen at det minner meg om Gordon Frohman, hovedpersonen i den ganske vittige tegneserien hlcomic.

I følge Andersen trenger små samfunn en stor, solid bedrift med eiere som ikke tar ut for mye overskudd. Antagelig er dette en bra plan, i alle fall vesentlig bedre enn et slagord, men jeg kan egentlig tenke meg andre grunner også til å flytte til en bygd.

Som jeg har nevnt tidligere hadde det ikke vært så dumt om en hel gjeng flyttet til en bygd med lave borligpriser, så lenge man tok med seg alt som er bra med byen, nemlig en kaffebar og en jazzklubb. Nesten alle andre behov kan jo tilfredstilles via nettbutikker.

I tillegg til kaffe og jazz trenger man dessverre også en jobb, hvis man ikke er styrtrik. Imidlertid kan også jobben i stadig økende grad betjenes fra hvorsomhelst, så lenge man har internett. Det kommer naturligvis litt an på hva ...

Når man går på universitetet er det på en måte som om tiden står stille. I gamle dager, særlig på barneskolen og ungdomskolen, var det helt åpenbart at vi ble eldre. Hver høst kom det nye forsyninger med førsteklassinger, og det virket som om de nye elevene ble ti centimeter kortere for hvert år. På videregående var litt av denne følesen borte, men likevel varte egentlig hele videregående så kort at følelsen av stillstand ikke rakk å synke inn.

På universitetet blir dette helt annerledes. Hele Gløshaugen er for tiden dekket med horder av nye studenter, men de fleste av dem er omtrent på min høyde. Den eneste forskjellen på dem og meg er egentlig at jeg forhåpentligvis ikke ser ut som om jeg ikke vet hvor jeg skal, samt at ungdommene nå om dagen ofte går med ganske stygge klær.

Jeg har dessuten gått her i Trondheim i fem år nå, og jeg gjør egentlig mye det samme som da jeg begynte her. Jeg subber rundt, og så leser jeg litt fysikk. Jeg jobber naturligvis mye mer enn før, og jeg gjør vanskeligere ting, men det er ikke til å stikke under en stol at dette faktisk blir det sjuende året på rad at jeg bare loffer rundt og gjør som jeg selv vil. Jeg føler et visst press, og jeg jobber ganske mye, men det er ingen som tvinger meg til noe som helst.

Jeg tror nok egentlig jeg har blitt ganske bortskjemt av å leve i min ...

Da er høsten over oss, jeg er nok en gang tilbake i Trondheim, og når jeg er ferdig med å skrive denne artikkelen skal jeg begynne å studere. Jeg var såvidt innom skolen i går, men da gjorde jeg ikke noe annet enn å flytte stasjet mitt fra den gamle lesesalen til den nye. Jeg hadde egentlig håpt å bli sittende, men det er en ny fyr som organiserer i år, og han har fått en idé om at det bare blir rot hvis folk skal kunne ønske seg plasser, slik praksisen var tidligere.

Jeg er imidlertid ganske fornøyd likevel. Den nye lesesalen er større, og har mange flere pulter, som er negativt, men den har en del ledig gulvplass, som er bra. Den har dessuten en ekte tavle, altså en slik med kritt. Og den befinner seg litt lengre inn i korridoren enn den forrige, slik at man må gjennom en dør med kortleser. Det er litt upraktisk, men det gjør også at det føles tryggere å sette igjen laptopen på plassen min, ettersom det er mange færre som har tilgang til den døren enn som har masterstudentenes standardnøkkel. Det som imidlertid er litt skummelt er at de fleste plassene på den nye lesesalen min later til å være ledige, noe som innebærer at jeg risikerer at den blir fylt opp med tredjeklassinger.

Ellers har jeg flyttet inn i Skansegata sammen med Jørgen og Trond. Vi har ikke internett der ennå, men det burde være på vei, forhåpentligvis om ...