Mole, to me, is magical and somewhat mysterious. I had heard of it, but the first time I actually ate it was in a wonderful restaurant in Santa Cruz, called Chocolate, where all dishes were made with ... you guessed it.

I have tried it elsewhere since then, but nothing has ever quite lived up to that first moment of magic, in part because the mole in Santa Cruz was served with corn bread and a delicious salad with pumpkin seeds and coriander. I have hesitated to try making it myself because it requires so many ingredients and (supposedly) so much time. In the final analysis, the ingredients pose the main problem. Trondheim simply does not have a reliable, good selection of South-American ingredients (something I have struggled with when making carapulcra, as well). This is especially a problem when you get to chili peppers.

Mole requires a wide range. One recipe I encountered suggested the ancho, pasilla, mulato and chipotle. Another substituted the guajillo for pasilla and mulato. We were fortunate enough to find chipotle quite easily, but it took me ages to finally track down the ancho and the guajillo. Do not (do NOT) just buy "red chili". You want one (or four) that have a fairly strong flavour, but which will not burn your tongue off.


At any rate, I read up on moles and all the different recipes of the internet, and here is my (somewhat hodgepodge) attempt at the dish.

First, make chicken stock. So many ...

For tiden er jeg omgitt av mennesker som forteller meg at jeg bør skaffe meg en landeveissykkel. Eller, det er kanskje riktigere å si at min onkel i Bergen, og tre av mine kollegaer sier at jeg bør skaffe meg en landeveissykkel. Det er så morsomt å sykle på, sier de. Man bare flyr gjennom landskapet, legger de til. Og så snakker de om hvordan de syklet 150 kilometer forrige lørdag, og hvor fantastisk det var.

Jeg tror åpenbart på at det er lettere og antagelig også morsommere å sykle på en landeveissykkel, spesielt på landeveien, men en ting jeg har festet meg ved er at flere av dem påstår at forskjellen er spesielt stor i oppoverbakker. Man bare ler i oppoverbakkene, fordi det er så morsomt, sa onkelen min. Sånn omtrent i allefall. Og det har jeg problemer med å se for meg. Som fysiker ser jeg naturligvis for meg at jeg kan ressonnere godt om et hvilket som helst problem bare ved å ta hensyn til de tre første effektene jeg kommer på. Motstanden man møter når man sykler opp en bakke består derfor primært av tre ting. Rullemotstand, luftmotstand og økning i potensiell energi.

Rullemotstand har med dekkene å gjøre, og den er åpenbart mindre på en landeveissykkel siden dekkene er smale og har et helt latterlig trykk. Rullemotstanden er uavhengig av farten, tror jeg, så det betyr at man må bruke like mye energi på å motvirke rullemotstanden for hver ...

I keep applying for jobs. It has been a constant of my life since before I finished my PhD. While I have been employed most of this period, my contracts have ranged from one year to four months, to part-time, and so I cannot rely on staying employed without applying for jobs constantly.

Even when I am offered a job, I keep applying for jobs until I have a signed contract in my hands, because such offers have been overturned in the past. And once I do have a contract, it is generally for such a short period, and the application process in academia so long, that the work on new applications starts again immediately.

Now, you could legitimately question how academia is helped by young academics using so much of their time on job applications instead of actual research in what could (otherwise) be some of our most productive years. And I could go on at length about that, but it is not my topic today.

Today, I handed in an application to a Norwegian higher education institution which shall remain unnamed because I would like to be offered the job. And before I get to my point, I will say one thing for applications to Norwegian institutions: they all use the same system, which you will recognise as a miracle if you have tried applying for jobs in the UK, where every university seems to stake its pride on having invented a new and more convolutedly strange online ...

My home town, Molde, is currently in the middle of an annual celebration of literature (which follows a few weeks after an annual celebration of jazz -- once we get to setting up an annual celebration of chocolate all will be perfect, and the ugly post-war architecture will be forgotten). The name of the event is Bjørnsonfestivalen, and as a literary festival it includes segments on the failure of the justice system, the political situation in Burma, Turkey and Ukraine, and a panel on Norway at war in Afghanistan, alongside a discussion of literature and the environment, interviews with authors, readings of poetry and discussions of books. This festival is not one that believes in art for art's sake alone, nor the separation of art and politics. Quite naturally, I'd say, since the eponymous author, Bjørnstjerne Bjørnson (one of the four¹ greats of Norwegian literature and a Nobel Prize winner in literature, who went to school here), was for much of his life a strong, radical political voice in both Norwegian and the wider European society.

After a lovely breakfast lecture about the importance of Gabriel García Márquez to the author Pedro Carmona-Alvarez, who came to Norway from Chile as a young boy, I therefore went directly to a panel called "Norway at War", which opened with a clip of wonderfully frank documentary footage created by young Afghani women, trying to show the real Afghanistan. Unfortunately it was cut short, and I never found out what the documentary ...

Camilla og jeg var en tur i Molde nylig, og siden vi skulle ha med oss litt ekstra bagasje både oppover og nedover lånte vi en bil i Trondheim Bilkollektiv og kjørte nedover. Vi kjørte ytre, altså E39 om Orkanger, Hemnekjølen, Vinjeøra, Halsa og Krifast for lesere som ikke er kjent med de ulike rutene mellom Molde og Trondheim. Jeg har ikke kjørt ytre så ofte, mest fordi jeg ikke kjører så ofte mellom Molde og Trondheim, spesielt ikke de siste årene, og tidligere kjørte jeg nesten alltid om Oppdal. For lesere fra andre kanter av landet kan det nevnes at å kjøre om Oppdal er lengre, men man slipper å ta ferge. Å kjøre ytre tar i underkant av fire timer med litt flaks med fergetimingen, mens å kjøre om Oppdal tar i overkant av fire og en halv, i allefall for meg. Skjønt jeg har det fra sikre kilder, hvis navn skal forbli unevnt, at det skal være mulig å kjøre de 275 kilometerne via Oppdal på 2.75 timer.

Uansett, vi kjørte over Hemnekjølen og greier, og det er egentlig en del ting man kan se på når man kjører rundtomkring i Distrikts-Norge*. Vanlige ting som landskap og kulturlandskap og slikt, men også severdiheter som Keikos gravrøys. Jepp, det viser seg at Keiko, hvalen som spilte Willy i Free Willy, døde i en fjord i Halsa kommune og ble hauglagt deromkring. Jeg sakser fra engelsk wikipedia, siden beskrivelsen på norsk wikipedia ...

Exactly two thousand years ago, on August 19th 14 AD, the first Roman emperor, Augustus, died.

He was born Gaius Octavius, a son of the Roman family Octavii, who were plebeians (not of the Roman elite). However, he was adopted by Gaius Julius Caesar, his patrician great uncle; and when Caesar on the Ides of March in 44 BC was stabbed repeatedly and died, Octavian became his heir.

Augustus, like Princeps, was a title he gained in 27 BC, after he defeated Cleopatra and Mark Anthony (see Shakespeare for proper historical treatment of that topic), and after a century of unrest established the Pax Romana, which lasted over 200 years, and provided the framework for literary greats like Vergil, Ovid and Horace. And he did it with a political skill that leaves me a little weak in the knees. With a propagandistic fervour which is indistinguishable from the greatest works of the period, from Vergil's Aeneid to Livy's Ab Urbe Condita, he established Rome. And even literally, it was to a large extent in his reign that Rome as a city of marble was built.

I won't pretend the man was a saint, and dismantling the republic may have seemed like less of a good idea once Caligula, Nero and later (my favourite) Heliogabalus made their appearance; but Augustus' legacy is still worth a moment of your time. Take an hour to read up on it.

His final words, according to Suetonius, who (granted) wrote more than ...

I forrige uke var det studiestart, og i den anledning ble jeg spurt om jeg kunne holde et såkalt motivasjonsforedrag for de ferske studentene på Bachelor i fysikk. Jeg åpnet med å snakke litt om dannelse, og anbefalte dem å ta ex.phil. seriøst samtidig som jeg understreket at den naturvitenskaplige tenkemåten også burde være en del av dannelse, og at også personer med realfagsutdannelse burde kunne tilføre det offentlige ordskiftet noe bra. Videre tok jeg med noen erfaringer fra min egen studietid, spesifikt at de burde lære seg å programmere, og at de ikke burde slurve med lineær algebra, noe jeg underbygget ved å si at jeg tror livet mitt hadde vært 5-10% enklere om jeg hadde vært flinkere i lineær algebra.

Til slutt planla jeg å snakke om hvordan det er å jobbe som fysiker, og da satte jeg meg like godt fore å lære dem litt fysikk og litt programmering. Jeg begynte med å gjøre muffinsform-eksperimentet, som går omtrent slik:

En muffinsform er såpass lett, og har såpass stor overflate, at det er rimelig å si at den faller med konstant fart. Siden tyngekraften er konstant, og luftmotstanden er proporsjonal med kvadratet av farten, kan man lett vise at denne konstante farten vil være proporsjonal med kvadratroten av massen. Dermed er det slik at to muffinsformer inni hverandre, som altså har temmelig nøyaktig samme fasong, men dobbelt masse, av én muffinsform, vil falle roten av to ganger så fort. Dermed, om du slipper en muffinsform fra 1 ...

"Sett at du har lyst til å ta et bad, som mange har på denne årstiden. (Jeg kan faktisk anbefale det selv, jeg badet i havet både i går og i dag og fant det meget forfriskende.) Da lurer du kanskje på hva badetemperaturen er, og det er det heldigvis meget enkelt å finne ut av. La meg forklare.

Vi er så heldige å bo i Norge, der vi har et ypperlig Metrologisk institutt som gjør en rekke nyttige ting, som for eksempel å kjøre havmodeller som blant annet forutsier temperatur, og som i tillegg er ganske gode til å legge ut data fritt tilgjengelig på internett. Derfor kan man, om man vil, laste ned havdata for hele norskekysten (strøm, potensialtemperatur, saltholdighet og tidevann) fra thredds.met.no, som digre NetCDF-filer med data for hver time i 800 meter vertikal oppløsning. Slett ikke verst, må jeg si. Potensialtemperatur er førvrig, om jeg ikke husker feil, temperaturen vann på en gitt dybde ville fått, om den ble transportert adiabatisk til overflaten. Jammen flaks at jeg tok det oseanografikurset, ellers hadde jeg ikke greid å sjekke badetemperaturen.

Det som er enda kulere er imidlertid at Meteorologisk institutt, eller met.no som de ofte kalles (av en eller annen grunn er det ganske vanlig å referere til ulike lands offentlige metrologiske institusjoner med adressen til hjemmesiden deres), legger ut disse filene ved hjelp av en THREDDS-server (derav thredds.met.no/), som gjør at man kan gjøre kule ting som å åpne datasettene som ...

Som tidligere nevnt badet jeg i sjøen i Trondheim i forrige uke, og fulgte opp med å sende epost til alle på kontoret om at vi burde gå og bade hver fredag, og se hvor lenge utover høsten vi holder ut. Sjøbadet, tidligere kjent som Aktieselskabet «Søbadeindretningen i Trondhjem anno 1858», ligger bare et steinkast fra kontoret og har garderober og dusj, så forholdene ligger absolutt til rette for en dukkert i lunsjen.

Vi var fire stykker som tok en forfriskende dukkert før lunsj fredag i forrige uke. Ettersom jeg ikke har vært en bader før inntil nylig var det egentlig ganske spennende. Jeg tror for eksempel jeg aldri før har stått på en flåte i sjøen, og det var litt bølger og greier så det var ganske morsomt. Jeg har heller aldri hoppet fra noe høyt og ned i vannet, men denne gangen lot jeg meg gruppepresse til å hoppe fra det nederste nivået i stupetårnet, som jeg tipper var rundt 3 meter.

Det var overraskende ubehagelig å hoppe, men helt greit å lande. Grunnen til at jeg finner det overraskende at det var ubehagelig å hoppe er at da jeg var mindre, den gangen det var skikkelig vinter, digget jeg å hoppe fra store høyder og lande i snøen. Vi hoppet for eksempel salto fra verandaen til Anders, og ved minst én anledning hoppet vi også fra taket, og da snakker vi om et hus på to hele etasjer og loft med ...

Været var egentlig ikke så verst under årets Moldejazz, men det var litt lunefullt. Helgen før jazzen indikerte langtidsvarselet at det skulle være fint hele uken, med litt regn på tirsdag. Etterhvert som uken gikk ble imidlertid værmeldingen stadig oppdatert til «litt regn akkurat nå, fint om to dager». Jeg hadde først planer om å gå en fjelltur på torsdag, men av hensyn til været ble det til slutt utsatt til fredag. Torsdag ble dermed en ganske lat dag, med kafébesøk, litt dataspillprogrammering, en liten svømmetur i Øverlandsvannet i regnvær, og til slutt en konsert.

Vi gikk på Ellen Andrea Wang, en konsert jeg primært valgte ut på fordi hun var avbildet med en kontrabass i programmet. Jeg kan dessverre ikke si så veldig mye fornuftig om konserten. Jeg likte den ganske godt, musikken var kul, syngingen var litt i overkant pop-aktig for min smak, og neste år skal jeg ta notater, samt prøve å blogge underveis i festivalen i større grad.

Fredag startet dagen klokken åtte, da Trond og jeg satte kursen for Ystetind. I følge en tilfeldig nettside jeg fant skal turen ta totalt fem timer, og så kommer ferge og litt kjøring i tillegg, så vi regnet med å være hjemme rundt tre-fire. Vi brukte imidlertid noe lengre tid enn planlagt på ymse innkjøp, så vi begynte ikke å gå før halv elleve, og vi brukte noe lengre tid enn beregnet på turen, så vi var ikke hjemme før litt over seks. Turen var ...